Verdidebatt

Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken

Det er også verdt å merke seg at Svartdahl er i direkte opposisjon til konklusjonene som Teologisk refleksjonsgruppe kommer med i forhold til alvorlighetsgraden i det læremessige avviket på dette punktet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Egil Svartdahl har i sommer åpnet opp om hvordan han syns vi bør forholde oss til forkynnere og ledere i kirken som har et liberalt syn på homofilisaken. Avisen Dagen meldte om dette for noen uker siden og henviste til en podkast fra aktuelle tale (Ett hus, mange rom del 1 og 2).

La meg for det første si at jeg syns Svartdahl har mange fine poeng. Blant annet oppeleves poengene omkring det som handler om å gjenkjenne hverandre som brødre, på tross av at vi er delt i forskjellige trossamfunn på grunn av de teologiske uenighetene, som varme og pastorale. Også hans tilrettevisning av de som ikke bryr seg om teologiske uenigheter, men lar musikksmak være avgjørende for hvilke kirke man kan gå i, er betimelige ord i dagens konsumerorienterte kirkelandskap. Formaninger om ydmykhet og ikke å dømme i møte med de som holder andre teologiske standpunkt enn en selv, er også gode påminnelser vi stadig trenger å få.

Så er det andre konklusjoner som trekkes og ting som sies, som jeg har større problemer rundt. Under følger noen av problemstillingene og spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha lyttet til Svartdahls syn på enhet, fellesskap og splittelse.

1. Trosbekjennelsen.
Trosbekjennelsen vi bruker i dag har sitt historiske utspring i kampen omkring Guds enhet i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Spesielt var dette avgjørende for å avklare treenighetslæren og Jesu dualistiske natur som fullkomment menneske og fullkomment Gud; altså 100 prosent menneske og 100 prosent Gud. Å bruke dette som et mål for hvem vi anerkjenner som sanne kristne og som holder til historisk, ortodoks kristendom, er en avsporing av hva debatten omkring seksualitet og ekteskapet handler om.

Faktisk undergraver Svartdahl også sitt eget ståsted her all den tid han sier at ingen andre enn Gud, når alt kommer til alt, vet hvem som tilhører Hans kirke. Det må bety at heller ikke den som uttaler trosbekjennelsen nødvendigvis er kristen. Og akkurat det er ikke vanskelig å skjønne når man har prester som messer trosbekjennelse fra talerstolene omkring i verden, men som selv sier at de ikke tror at på Bibelens Gud. Ville Svartdahl ikke hatt problemer knyttet til preken- og gudstjenestefellesskap med disse heller fordi de messer trosbekjennelsen?

Trosbekjennelsene har kun den verdi utfra at de holdes opp mot, og understreker, Bibelens lære. Det er ingenting hellig med bekjennelsen om den ikke knyttes direkte til troskap mot Guds Ord.

Så spørsmålet blir da: Hvilken troskap mot Guds Ords lære omkring seksualitet og ekteskap viser de som åpner for å vie og velsigne homofile? Står det i samsvar til hva de som utformet bekjennelsene i sin tid ville kalt sann kristendom? Ville de selv gitt trosbekjennelsen en slik autoritet at den var å regne som et mål for hvem som var kristne og ikke? Selvsagt ikke.

2. Den lille vs den store kampen.
På et punkt i første del (rundt 38 minutter uti) snakker Svartdahl om hvordan dette (homofilisaken), etter hans syn, ikke er eller vil være den store kampen, men heller synet vårt på Jesus. I lys av dette mener han at seksualetikken kun er en liten ting.

Sitat: Den store kampen kommer til å handle om hvem Jesus er. Finnes det bare en vei til Gud? Finnes det bare frelse i Jesu navn? Blir alle mennesker frelst til slutt? Kommer alle til himmelen? Alt dette handler jo om hvem er Jesus. Hvorfor kom Jesus; døde Han for våre synder; stod Han opp igjen for vår rettferdighet - derfor er det det som er hovedkampen opp igjennom historien.

Det er ikke vanskelig å finne problemer med en slik argumentasjon. For mener Svartdahl at homofili ikke faller under kategorien synd som vi trenger Jesu frelse fra? Om jeg ikke trenger Jesus til å frelse med fra seksuelle synder, hvorfor trenger jeg Jesus til å frelse meg fra andre synder? Om ikke Jesus verk dreier seg om moralske spørsmål, hva dreier det seg om?

Jeg tror at Svartdahl befinner seg på direkte kollisjonskurs med Paulus når apostelen skriver til korinterne i sitt første brev, kapittel 6, vers 9-11: Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

Så, i henhold til Paulus, er en som velsigner og lever i seksuell synd, vasket ren, blitt helliget og rettferdig? Og om det så, som også pinsebevegelsens eget Teologiske råd har påpekt, det dreier seg om frelsen selv, hvordan kan man forsvare teologisk fellesskap med de som forakter Gud og sier til syndere «Herren sier: Dere skal ha fred», og til alle som følger sitt egenrådige hjerte: «Ikke noe ondt skal komme over dere.» (Jer 23.17). Og hva slags Jesus og frelser sitter vi egentlig igjen med om Han ikke døde for alle våre synder, inkludert alle typer seksuelle synder Bibelen fordømmer og sier leder oss i fortapelsen?

Etter mitt syn snakker vi ikke om den samme Jesus og det samme evangeliet til frelse om en ikke erkjenner at det kun er en Jesus som frelser, og det kun er ett evangelium, nemlig den Jesus og det evangeliet Bibelen viser oss. En aksept av de ledere, prester og lærere som presenterer et annet evangelium og en annen Jesus, er å gi deres syn legitimitet og er med å svekke det ekte og rene evangeliets autoritet.

3. Den samme Ånd?
Selv om Svartdahl sier at bare Gud vet hvem som tilhører Han, så er allikevel det en gjennomgangstone i hele prekenen at Svartdahl allikevel regner denne gruppen ledere som Guds barn og derfor tilhører Guds kirke. Det ser mye om som et forsøk på å renvaske disse lederne for deres synd og underminerer de som altså tar konsekvensen av at Ordet lærer at vi ikke skal ha gudstjenestefellesskap med slike. I biten hvor han snakker om den samme Ånd, kommer dette klarere fram en mange andre steder.

Svardahl snakker i videreføringen av punkt to, om at vi (homofiliforkjemperne i kirken og konservative) har fått samme Ånd fordi vi har samme Herre. Til det må det spørres: Om jeg ikke tilber den Jesus Bibelen åpenbarer for meg, har jeg da den samme Herre, og derfor også den samme Ånd som apostelen Johannes talte om?

Kan den samme Ånd som ledet de bibelske forfatterne til fordømme homofil synd fra de tidligste tider fram til og med apostlene, også bo i den som fornekter den samme Ånds lære? Kan det virkelig komme både torner og fiken fra det samme treet? Jeg tror ikke det.

4. Feilslutninger.
Som et siste punkt vil jeg påpeke at Svartdahl gjør noen grover feilslutninger i sin argumentasjon som han lett kunnet unngå om han ville. Jeg mistenker dessverre at pastor Svartdahl tar noen spanske fordi han vet at mange vil akseptere denne argumentasjonen, selv om han selv vet at den i beste fall er tvilsom. I verste fall er den falsk og forførerisk.

Den ene har jeg allerede vist til i punkt en omkring trosbekjennelsen. Den andre jeg vil påpeke her er sammenkoblingen han gjør mellom det at kristne er uenige i teologiske saker så som dåp, med uenighet i homofilispørsmålet.

For mens han erkjenner at det er saker av så stor betydning at vi ikke kan anerkjenne den andres teologiske ståsted som bibelsk (så som hos mormonere og Jehovas vitne), så er visst homofilisaken mer å regne som uenighet på linje med uenighet i dåpssyn. Med andre ord er det bare uenighet i hvordan vi tolker visse skriftsteder.

Men det viser bare at Svartdahl enten ikke har skjønt hvorfor vi ikke har fellesskap med Jehovas vitne og mormonere, men kan ha det med lutheranere, eller han prøver seg på en frekk en. For grunnen til at vi ikke har fellesskap med disse gruppene, er nettopp den at de enten går utenfor Bibelen, eller fornekter klassisk, kristen lære. De store splittelse har kommet som en følge av at man har ment at de har avgjørende betydning for vår tro og derfor også frelsen.

Derfor fikk vi blant annet reformasjonen og splittelsen med katolikkene. Mens både lutheranere og pinsevenner, baptiser og metodister holder til at grunnlaget for vår tro er Bibelen alene, eller som Luther kalte det, Sola Scriptura, så må katolikkene, på samme måte som de homoliberale, gå til eksterne kilder for sin tro og lære. Og da ender man alltid opp i teologisk kvikksand som vil drukne troen på det sanne evangeliet.

Avsluttende.
Når pastor Egil Svartdahl endelig bryter tausheten på dette området, ja, som han selv innrømmer at har vært et større stridsspørsmål i 20 til 25 år, så er hans bidrag å undergrave pinsebevegelsens sitt eget skriv og klargjøring i forhold til likekjønnet ekteskap, og gudstjeneste- og prekenfellesskap med de som avviker fra klassisk kristen lære på feltet. Det er også verdt å merke seg at Svartdahl er i direkte opposisjon til konklusjonene som Teologisk refleksjonsgruppe kommer med i forhold til alvorlighetsgraden i det læremessige avviket på dette punktet. Det er veldig trist å oppleve at noe av argumentasjonen til Svartdahl omkring hva som er viktig og ikke viktig, dessverre ligger tettere opp til det som kommer fra eks-pinsepastor Thomas Erlandsen, enn sin egen bevegelse og lederskap.

En ting er sikkert. Egil Svartdahl sitt lenge etterspurte bidrag på dette området har ikke gjort det noe lettere for pinsebevegelsen å holde en stø kurs bygget på Ordet alene. Og i lys av det, så hadde det kanskje vært bedre om han hadde latt det gå 20 til 25 år til før han sa noe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt