En hyllest til mangfoldet

De fleste som følger meg vet at jeg stemmer Venstre. Jeg har vært gründer hele mitt voksne liv. Jeg er opptatt av klok teknologipolitikk, fornybarsamfunnet og individets rettigheter i en digital tid. Jeg vil ha Terje Breivik på Tinget fordi jeg ser alt det konkrete han har fått til for å sette fart på omstillingen av Vestlandet.

Men dette er mitt fokus. Andre har sitt.

Jeg vil gjerne gi en liten hyllest til perspektivmangfoldet i norsk politikk. Vi har dyktige talspersonene for svært ulike, men legitime, syn på virkeligheten. De skaper et av verdens mest velfungerende demokratier.

Denne valgkampen har vi fått et revitalisert Rødt med en troverdig Bjørnar Moxnes, som beskriver virkeligheten sett fra de som sliter aller mest i samfunnet. SV - Sosialistisk Venstreparti, har hatt en Audun Lysbakken i storform som på en gnistrende måte har påpekt utfordringen med økende forskjeller. Arbeiderpartiet er et tungt og robust velferdstankskip, akkurat nå midt i en prisverdig snuoperasjon drevet fram av dyktige damer som Jette Christensen og Hadia Tajik.

Jeg har respekt for den krevende spagaten Kristelig Folkeparti står oppi - verdibasert politikk er vanskelig, men også et viktig korrektiv i en tid der det eneste som gjelder er sekulær snusfornuft. Og jeg liker godt den folkelige og jordnære motstandskraften Senterpartiet representerer (pluss den gode, kortreiste maten de har servert på stand)

Jeg er glad for at Miljøpartiet De Grønne har vind i seilene, og har fått problematisert begrepet "vekst" og det konstruerte måltallet "brutto nasjonalprodukt". De har også rekruttert nye folk inn i politikken, eksempelvis Arild Hermstad som er en glimrende kandidat her i Hordaland. Høyre, med Erna ved roret, har vist styringsevne til tross for feil mannskap, og en vilje til å gjennomføre reformer. Og de ser verdien av å gi norskeid næringsliv livskraft, som igjen er viktig for å skape den teknologiomstillingen de grønne partiene ønsker seg og det arbeidslivet som venstresiden vil gjøre mer sosialt.

Om man ser bort fra klimafornektelse og dehumaniserende retorikk (og nei: det skal man ikke se bort fra) bidrar Fremskrittspartiet innimellom med en evne til å tenke nytt og en kommunisere enkelt. De setter ord på følelser og erfaringer som faktisk finnes, enten vi liker det eller ikke. Og som trenger demokratisk realitetsbehandling.

Det er jo ikke særlig politikeraktig å si dette. Det bryr jeg meg lite om. Jeg er ikke politiker, jeg er en vanlig fyr som har valgt å engasjere meg i politikken.

Grunnfilosofien min, uansett hva jeg driver med, er at jo flere perspektiver, jo bedre. Jeg tror genuint på mangfold. Ikke et klamt harmonisk mangfold, men et konfronterende mangfold preget av tøff brytning og evne til bevegelighet.

Problemene det nye Stortinget skal deale med, er ekte og komplekse. De fortjener en politisk kultur preget av læring, lytting og ettertenksomhet. Jeg er lei av iscenesatt liksom-dialog, stråmenn og slagord-reformer. Det finnes fragmenter av klokskap over hele det politiske spektrum.

Alle, hver enkelt av oss, bærer rundt på en unik miks av erfaringer, kunnskap og prioriteringer. Vi trenger å utfordre hverandre tøffere. Og være villig til å selv bli utfordret.

Ingen forvalter sannheten helt alene. Derfor er det viktig at DU leverer inn stemmen din. Uansett hvem du stemmer på.