Mariken Lauvstad

3    2

Murene imellom oss

12-16 September skulle den norsk/sør-afrikanske teaterproduksjonen Phefumla framføres på Sand Internasjonale Teaterfestival i Kristiansand, 18. september i Oslo. Men det gikk ikke som tenkt; på tross av at festivalen stilte som garantister, syntes UDI det var for risikabelt å la to av de seks være i Norge i ni dager. Forestillingen kan dermed ikke vises i sin opprinnelige form. Og på den måten har den fått et politisk meta-aspekt.

Publisert: 10. sep 2017 / 1086 visninger.

Cape Town -den vakre havnebyen med den grimme historien. Byen topper stadig internasjonale kåringer for «beste reisemål», og i sommer- halvåret flommer den over av turister fra hele verden. Det er imidlertid få som setter foten i de fattige townshipene som omkranser sentrum. Her ble«svarte» og «fargede» sør-afrikanere separert og forvist ut under apartheid. Den geografiske raseoppdelingen henger fortsatt igjen, og millioner av underprivilegerte bor her; «svarte» xhosa i sine områder, «fargede» afrikaans-språklige i sine. Navnene på townshipene ble i sin tid satt av hvite kolonialister, og er nærmest ironisk misvisende; «Ocean View» og «Lavender Hill» høres ut som villastrøk, men er i virkeligheten det helt motsatte: Hundretusenvis av bølgeblikk-skur som rommer høy arbeidsledighet, høy kriminalitet, høy dødelighet, og høy forekomst av HIV/AIDS. Det er i slike områder alle de fire skuespillerne i “Phefumla” har vokst opp.

Forestillingen, støttet av Kulturrådet, Utenriksdepartementet, Cultiva og ASSITEJ, er produsert med seks unge menn fra underprivilegerte områder utenfor Cape Town, og var basert på deres egne historier fra post-apartheids mørke bakgater. Den ble svært godt mottatt under verdenspremiéren ved ASSITEJ International Theatre Festival i Cape Town i mai. Som produsent og initiativtaker har min drivkraft hele tiden vært et ønske om å skape et direkte møte mellom to totalt ulike virkeligheter. Jeg tror det er viktig i vår tid. 

En annen verden
Etter å ha bodd i begge land, tør jeg påstå at livspremissene for en gjennomsnittlig nordmann og en gjennomsnittlig sør-afrikaner er så vanvittig ulike at det er nesten umulig å forestille seg før man har møtt menneskene, pustet deres luft, lyttet til deres historier og forsøkt å forstå.
Og det er nettopp ut fra dette ønsket, at forestillingen “Phefumla” (Å puste) ble til. Å bringe “deandre” til “oss”. For er våre antakelser om “de andre”, riktige? Når vi ser nærmere, er våre forestillinger om oss og dem, rett og galt, sant og usant, korrekte?

Jeg flyttet i utgangspunktet til Sør-Afrika for å arbeide på det Fredskorpset-finansierte teaterprogrammet “Help, I am Free”, med teater som et verktøy for rehabilitering i fengslene Pollsmoor og Goodwood Prison. Møtet med sør-afrikansk historie og kultur var brutalt. Den rommer alt; kolonialisering, maktforholdet mellom nord og sør, tidligere institusjonalisert rasisme og systematisk dehumanisering. Jeg innså at alle murene vi mennesker har laget mellom hverandre; sosialt, nasjonalt og globalt, murer som nå også utgjør en del av vår historie som menneskehet, fortsetter å forme oss. Lite visste jeg at dette prosjektet så til de grader skulle tydeliggjøre akkurat hvor høye og tykke disse murene egentlig er. I townshipene i Sør-Afrika lever mennesker sine usynlige, ubetydelige liv, langt under vår vestlige radar. Gjennom produsentarbeidet fikk jeg merke hvilken avgrunn som skiller oss:
Hvordan skaffer man pass til en nittenåring som ikke en gang har fødselsattest? Hvordan skal man lønne mennesker som ikke har egen bankkonto? Hvordan kan en person som knapt har forholdt seg til en datamaskin hele sitt liv, klare å fylle ut elektroniske visumsøknader? Hvor kvitteringen sendes på e-post, og vedkommende aldri har verken sendt eller mottatt en epost noen gang?

Etter arbeidet med denne teaterproduksjonen, kan jeg svare deg på alle disse spørsmålene, og mange andre også. Løsningene har ikke vært lette. Vår verden er ikke laget for dem. Hele dette initiativet har vært et forsøk på å bryte opp strukturer som alltid har provosert meg. Overbevise dem, og meg selv, om at vi kan snakke sammen, utveksle historier, bygge broer.

Håp i håpløshet
Helt siden jeg skjønte hvor stor betydning prosjektet mitt har fått for de seks involverte, har jeg vært livredd for at de skal få avslag på visumene sine. “Det er ikke sikkert vi skal til Norge. Det kommer an på UDI,” har jeg forklart, et tjuetalls, førtitalls ganger. Men det prellet av, det eneste
de tenkte på er at de skulle få sitte i et fly, se utlandet for første gang, hvor mye de skulle skryte når de kom tilbake før de ga seg i kast med neste framføring på Cape Town Fringe Festival i Oktober, og sannsynligvis Nederland like etter. De er herlige mennesker, som har trukket elendige lodd. Ja, de har bakgrunn som ungdomskriminelle, men i townshipene er gangsterne de eneste i gatebildet som har synlig status og penger, alltid på utkikk etter unge løpegutter. Det kunne skjedd hvilken som helst
township-gutt, å snuble inn i gangster-livet som 13-åring. Den styrken de fire har vist ved å klare å komme ut av noe slikt, med elendige odds, for noen av dem etter begredelige soningsforhold i ungdomsfengsel og kraftig stigmatisering, er mer enn hva de fleste av oss ville klare.

Disse fire er noen av de varmeste folka jeg har møtt. De arbeidet knallhardt, men ble fullstendig overveldet over å oppleve reaksjonene fra publikum under den internasjonale teaterfestivalen Cradle of Creativity her i Cape Town, hvor stykket hadde premiére. Forestillingen har blitt invitert til Canada, Frankrike og Belgia, og kunne utgjort et levebrød. Men som organisator og produsent er jeg avhengig av en viss medvind for å kunne fortsette å drive prosjektet framover. Og verden er full av murer.

Murer mellom sort og hvit, rik og fattig, oss og dem. Murer vi har skapt, murer vi opprettholder og forsterker, for eksempel for å holde syriske flyktninger og andre mennesker i nød så konsekvent på utsida av norges landegrenser.


Kun ni dager skulle guttene oppholde seg i Norge, men bare fire fikk lov.
Murene vi i Norge skaper for å beskytte oss mot «de andre» i dag, er de samme murene som vil ødelegge oss i morgen. Vi tror vi beskytter oss selv, men i virkeligheten forsterker vi kulturelle avgrunner som, over tid, vil skape økte politiske og kulturelle konflikter. Har prosjektet vært bortkastet? Jeg mener at det ikke har det. Å arbeide for humanitet og rettferdighet, for miljø, for en bedre og helere verden, er ikke bortkastet selv om det ikke hver gang gir ønsket resultat, og selv om det kan ha en pris. Jeg vet at dét i seg selv har betydd mye for disse gutta; at noen var villig til å legge inn et stort arbeid for å prøve å gi dem muligheter. Det er kampen som er viktig. Det at vi prøver. Det at vi fortsetter å prøve. Jeg tror vi trenger denne tankegangen, mer enn noensinne, ettersom verden i øyeblikket er et svært usikkert sted
med mange mørke krefter.

Selvsagt vet jeg at UDI følger regler. De er ingen fæle troll som gnir seg i hendene hver gang de kan avvise en visumsøknad. Kanskje har saksbehandleren til og med gjort en god og grundig jobb. Det er reglene og systemet som er for kaldt. Og hvordan reglene og systemet er i samfunnet vårt, må vi alle ta ansvar for. Avslaget opprører meg enormt fordi det inngår i et større bilde. Et bilde hvor det å ta inn 20.000 flyktninger i året sees på som radikalt og urealistisk, mer enn velferdsstaten vår kan makte. Samtidig finnes det velferdsprofitører som casher ut millioner i profitt på omsorgstjenester som eldreomsorg og
barnevern. Hvor de rikeste får mindre skatt. Hvor sosiale forskjeller vokser raskt. Jeg tror ikke det er flyktninger og asylsøkere som er den største trusselen mot velferdsstaten vår. Det er oss, og det samfunnet vi har valgt.

Men det én person ikke kan flytte alene, kan mange flytte sammen. Derfor velger vi å gjennomføre forestillingen. Den blir omarbeidet, den blir adaptert, den mangler to stykker. Tomrommene etter dem blir en del av den, og forestillingen, som på mange måter handler om å ikke bli hørt og sett av den vestlige verden, vel, den blir i sin form et bevis på akkurat dét.

Det er den drømmen vi bærer på
At noe vidunderlig skal skje...

Vi må aldri gi oss, det er vi som skaper verden.
Så godt valg da, dere. Hvilken verden vil du ha?

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sigmund Voll Ådnøy

134 innlegg  1622 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Takk for innlegget.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
En unorsk ­fredagskveld
30 minutter siden / 840 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
En unorsk ­fredagskveld
31 minutter siden / 840 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
Syversens formaning
35 minutter siden / 179 visninger
Eyvind Skeie kommenterte på
På feil frekvens
rundt 1 time siden / 276 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 498 visninger
Aase Marie Holmberg kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 1 time siden / 498 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 2 timer siden / 1687 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 2 timer siden / 1687 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 2 timer siden / 382 visninger
Les flere