Nu går alt meget bedre

På forhånd håpet jeg at bispedømmerådet ville nominere fem kandidater som reflekterer den teologiske bredden i Den norske kirke, med plass til både 'konservative' og 'liberale', kvinner og menn. Bispedømmerådet skuffet så visst ikke i sitt valg av kandidater: Tre kvinner og to menn, fire med papirer fra Det teologiske menighetsfakultet og en med papirer fra Teologisk Fakultet, to med teologisk doktorgrad, tre uten – til sammen fem elskelige mennesker som burde være godt kvalifisert for en bispestol. På forhånd hadde jeg faktisk på min liste fire av de fem som sto på bispedømmerådets kandidatliste: Den eneste som ikke sto der, var generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd, som senere opplyste at han ikke var interessert i en slik utfordring ved denne korsvei.

Ingen har sagt det, men tanken ligger snublende nær: Det har vært, og er, et sterkt ønske om at Oslos neste biskop bør være en kvinne. Spennende. Tiden er absolutt moden. Og Den norske kirke har så definitivt et vell av meget dyktige og godt kvalifiserte kvinner å velge blant – hvilket listen til Oslo bispestol bekrefter.

Følger Kirkerådet, som ansetter bisper, anbefalingene fra de stemmeberettigede, tyder mye på at den nye biskopen i hovedstaden vil være en kvinne – enten vil hun hete Kari Veiteberg (gateprest i hovedstaden og dr.theol.) eller Ann-May Grasaas (domprost i Oslo). Professor dr.theol. Sturla Johan Stålsett, som var blant de tre med flest stemmer, nådde ikke helt opp til slutt.

Det er på mange måter en historisk begivenhet som er i ferd med å skje ved denne bispeansettelsen: Oslo kan få sin aller første kvinnelige biskop. Og: For første gang vil i så fall halvparten av landets lutherske biskoper være kvinner. Spennende.

Vel så viktig og interessant som spørsmål om hvem som blir ny biskop, er om den nye biskopen vil være i stand til å gjøre noe ingen i det sittende bispekollegium (eller tidligere) har maktet, nemlig: Å bremse opp alle negative utviklingstrekk i Den norske kirke – for så å bringe inn ny vekst og fremgang: Flere innmeldinger enn utmeldinger (totalt 41.000(!) utmeldinger siste år), flere barnedøpte, konfirmerte, gudstjenestebesøkende og nattverdsøkende, etc. etc. Ja, for det er vel ikke alene bispekåpen, bispeverdigheten og den velkjente bispepompøsiteten som har ført henne seirende til den gjeve bispekrakken?

Jeg kjenner flere teologer – kvinner så vel som menn – som i disse dager uttrykker at de er «både skuffet og vonbråten» over heller ikke denne gang å være oppdaget som utsøkt bispeemne. Spesielt gjev er naturlig nok hovedstadens bispestol, som tradisjonelt pleier nær kontakt med kongehus og andre prominenser. Et sitat av evangelisten Matteus rinner en i hu i slike tider: «For mange er kalt, men få er utvalgt.» (22:14). Slik synes det å ha vært til alle tider i den verdensvide kirke så vel som i vår nasjonale.

For eget vedkommende vil jeg berømme Oslo bispedømmeråd for et meget godt, gjennomtenkt og spennende stykke arbeide i forbindelse med jakten på ny biskop i hovedstaden.