Protestvalg på norsk

Internasjonale velgerprotester har gitt oss Trump og Brexit. I Storbritannia sa befolkningen nei til den Europeiske Union. Et valg som viser opprør mot en langvarig globalisering og opplevelse av maktesløshet. Ikke lenge etter stemte USAs befolkning fram den ukonvensjonelle og kontroversielle Donald Trump som president i USA. En viktig grunn var at mange amerikanere hadde mistet tiltro til makten i Washington.

Også i Frankrike var det oppgitthet over de etablerte partiene­ som nylig brakte ­Emmanuel Macron til makten.

Den norske protesten

Det er av flere grunner komplisert å plassere norske forhold og velgere inn i de store internasjonale trendene. Vi lever i et av verdens aller rikeste land. Vi har fortsatt relativt små forskjeller. Skal vi tro ulike målinger ligger vi dessuten helt på lykketoppen internasjonalt. Hos oss er det færre som personlig kjenner på håpløshet og maktesløshet. Likevel er et økende antall nordmenn dypt bekymret for klimakrise, migrasjonsstrømmer og et urolig politisk klima i verdenssamfunnet. Vi lever i en urolig verden.

Historisk har dette ført til oppslutning om de store partiene, det kjente og trygge. Ofte har det ført til at vårt største styringsparti, Arbeiderpartiet, har fått oppsving.

De stores tafatthet

Men denne valgkampen har vært annerledes. I innspurten har Ap falt som en stein på målingene uten at det andre store partiet, Høyre, har vokst. Tvert imot har begge de to store partiene slitt med lekkasje til både ytterpartiene og sentrum. Noe av dette mønsteret kjenner vi internasjonalt.

En bit av forklaringen ligger hos de store partiene. Mens utallige målinger viser at klimakrise og migrasjon er spørsmålene som bekymrer nordmenn flest, har de to store partiene fremstått tafatte og uten kraft i debatten om disse temaene. Hverken Ap eller Høyre har tatt ledertrøya; Tvert imot har de kun kommet på banen som en reaksjon mot småpartienes utspill. Et av eksemplene er at Jonas Gahr Støre først snakket tydelig om integrering og et varmere samfunn etter at Sylvi Listhaug dro til Rinkeby.

Alternative visjoner

Denne tafattheten har gitt rom for at de små partiene kan sette dagsorden i de mest brennbare sakene i vår tid. Den mye omtalte «Frp-koden» handler dermed ikke bare om Frp. Den handler aller mest om Ap og Høyres tafatthet. Når stillheten ellers råder, høres lyden bedre av den som snakker høyt. MDGs klimaengasjement er en slik stemme. Gjennom valget har de løftet frem klima som den alle viktigste saken. I innspurten har det tappet Ap for adskillige miljøengasjerte. Også Rødt og SV har snakket tydelig og høyt om blant annet arbeidslivspolitikk og velferdsprofitører. Det har trolig gitt dem økt oppslutning.

Knausgård

En av dem som har forklart ønsket om tydelige politikere er forfatter Karl Ove Knausgård. Under den store klimamarsjen i Oslo forrige søndag sa han blant annet dette: «Politikerne er valgt for å løfte blikket, politikere er valgt for å se bort fra de kortsiktige gevinstene og tenke fram i tid. Rammene for det velferdssamfunnet vi fortsatt lever i, ble en gang til på den måten, gjennom at politikerne tok beslutninger som ikke endret noe på kort sikt, men som en dag ville gjøre det.»

Knausgård peker på noe helt sentralt. Vi ønsker politikere som løfter blikket, og makter å skape en himmel over sin politikk: En bærende visjon for framtiden.

EU-nei

Selv om nordmenn ofte vender seg til de store partiene i urolige krisetider, er det en lang tradisjon for å søke til de små og meningssterke når store spørsmål står på spill. EU-valgkampen viste dette både i 1974 og i 1994. Da gjorde de små partiene gode valg.

Mandag er valgdagen. Snart får vi vite om de små partiene gjør det så godt som målingene viser, og om de store like dårlig.

Mange små partier kan gjøre det vanskelig å danne en solid og slitesterk regjering. Likevel er det viktig at de store partiene forstår drivkraften i valget av de klare stemmene: Et ønske om forandring og visjon. Hvis disse velgerne ikke høres når politikken utformes framover kan Norge på sikt ­slite med de samme problemene som ­andre land sliter med: Håpløshet og maktesløshet. Det vil verken tjene det norske folk eller ­demokratiet.