Verdidebatt

Helt greit å ikke stemme

Valget kan gi landet flere partier på stortinget. Spredning av makt er en seier for demokratiet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Årets stortingsvalg gir få overraskelser. Det meste handler om status quo, og det er vanskelig å få øye på noen politiske saker som preger debattene. Ja, det er vanskelig å få øye på noen politiske saker i det hele tatt. Brygger, sverigeturer, meningsmålinger og terningkast preger riksmediene.

Men bak det overfladiske og klikk-baserte nyhetsbildet befinner det seg et land, og dets innbyggere er opptatt av politikk. Årets mest markante bevegelse er småpartienes vekst. Det er slett ikke utenkelig at partier vi tidligere ikke tok på alvor får avgjørende betydning de neste fire årene.

Du er ikke forpliktet til å stemme, verken moralsk eller på noe annet vis. Selv om forbausende mange vil ha deg til å tro noe ganske annet. Tvert imot. Gjennom å ikke stemme bidrar du aktivt til å spre makten og skape det som på sikt kan bli en historisk god spredning av politisk makt.

Politikken seirer

Denne variasjonen kan bli valgets egentlige vinner. En bredde som speiler folket langt bedre enn VG og Aftenpostens maniske fokus på meningsmålinger og person, eller NRKs stadige behov for å fylle valgkampen med vås. Svært mange stemmer nemlig utfra politikk, og ikke etter Oslo-pressens teorier eller ønsker.

Et mer opplyst folk gjennomskuer også stadig mer. De store partiene svekkes mer enn de er klar over av sine åpenbare kommersielle koblinger til næringsliv (Høyre/Frp), fagbevegelse (AP) og oljenæring (de fleste etablerte partier). Dette er en langvarig prosess som jeg tror vil føre til at oppslutninger på 20- og 30-tallet om få fremstår som en fjern drøm.

Betalt interessekamp

Når de store partiene driver betalt interessekamp forsvinner troverdigheten. Det er ikke noe nytt at partiene jobber på oppdrag, men det er ganske nytt at det gjennomskues bredt.

Så vil både Høyre og AP ha ferdigproduserte argumenter som bortforklarer dette (fagbevegelsen bla bla, små- og mellomstore bedrifter bla bla), men det endrer ikke virkeligheten.

Man kan tro at dette er enkelt å endre. Det er det ikke. De store partienes grunnfjell og «sjel» er så til de grader sammenvevd med økonomi og støttespillere, at dette vil de ikke være i stand til å innse før det skader dem slik at det gjør vondt.

Det finnes også andre faktor. Trendy enkeltsaker, som «miljø», bidrar til store bevegelser av særlig unge velgere. Men også mer grunnleggende politikk, som økonomisk system, fordeling, organiseringen av offentlige tjenester, New Public Management. Det finnes en rekke saker som sjelden når offentligheten, men som likevel er avgjørende for velgernes valg av parti.

Seier for demokratiet

Pressens problem er at de ikke makter å gjøre analyser eller betrakte politikken på et dypere plan. Derfor vil de også stadig oftere overraskes over resultatene.

Idag er både de og politikere fra etablerte partier opptatt med å advare mot at det blir for mange partier på stortinget. Det er det rene sprøyt. Spredning av makt er en seier for demokratiet.

Stadig flere i politikken og kommentariatet rynker på panna i møte med en bred og variert partiflora. De bør senke skuldrene. Flere perspektiver og større bredde er et gode for landet.

Det er først og fremst venstresiden som bidrar med nye og voksende tilskudd. Ja, MDG mener de er uavhengige, men det vet vi alle at ikke stemmer. Det er en fiffig retorisk strategi, som de skal ha skryt for.

Men høyresiden står dessverre noe stille. De nye tilvekstene her er enten klin kokos rasister eller kristne fundamentalister. Høyresiden kan bedre, og det ville være et gode om det vokste frem troverdige alternativer også der. Enn så lenge er det venstresiden som står for den politiske innovasjonen.

Og nei, Støre, det er ikke «protestvalg» som gjør at man stemmer på noe annet enn AP. Og nei, Solberg, det er ikke verdensfjernhet som gjør at unge mennesker mener noe annet enn deg om næring og økonomi. De etablerte partiene har en fryktelig lang vei å gå i sine analyser.

De bekymrede ønsker seg til fortiden

De bekymrede mener at den såkalte «styringsdyktigheten» svekkes ved at det blir for mange kokker. At politikk er mest effektivt når færre bestemmer. Til en viss grad er det korrekt. Det er lettere for en flertallsregjering å bestemme enn for en mindretallsregjering omkranset av offensive og relativt store småpartier.

En flertallsregjering med bare ett parti ville slik sett være det mest effektive. Ingen motstand, og kort vei fra partiprogram til praktisk politikk. Heldigvis er det ikke lenger slik i Norge.

Mange kan like og mislike de politiske partiene, men det de har til felles er de alle har noen hjertesaker de ofte er spesielt flinke på. Men så har de også ofte noen saker de enten er mindre gode på eller i overkant ytterliggående.

Vi skal være glade for at partiene sjelden eller aldri får sjansen til å iverksette alle sine våte drømmer uten motstand. Vi har også godt av å være såpass konservative at vi setter pris på kompromissene og tregheten som tvinger seg frem gjennom at de mange kokkene skal ha noe å si.

Demokratiet er ikke alltid så bra som vi liker å tro, men nettopp politisk konservativ treghet er en av dets absolutte styrker.

Opphev sperregrensa

Sperregensa i Norge er ved fire prosent for å få lov til å kjempe om utjevningsmandatene. Slike innebygde (valgte) sperrer har én vesentlig funksjon, nemlig å hindre at små partier får for mye innflytelse. Det baserer seg på en misforståelse av representasjon.

Folkets vei til makten bør aldri hemmes gjennom byråkratiske regler. En slags anti-kvotering av mindre partier gjør enkeltes stemmer mindre verdt. Det bør vi endre.

Det er god grunn til å anta at småpartier er kommet for å bli. At den norske politiske virkeligheten vil preges av mer avanserte prosesser enn vi er blitt vant til på 2000-tallet. At noen av de største enten reduseres kraftig eller deler seg i to er heller ikke utenkelig.

Unntaket vil oppstå ved enorme kriser (krig, naturkatastrofer), da vi antagelig vil flokke oss om det velprøvde og kjære. Det kan skje, men blir neppe normen.

Helt greit å ikke stemme

De samme røstene som «bekymrer» seg for variasjon mener også at du er moralsk forpliktet til å stemme. Det stemmer ikke. Det er aldeles greit å ikke stemme. Og ingen har krav på noen forklaring for at du ikke gjør det.

Politiske journalister, redaktører og folk i tilsynelatende nøytrale roller som påvirker valg bør selv unnlate å stemme, for å fri seg fra de partipolitiske båndene det nødvendigvis skaper.

En mer objektiv presse ville gitt et mer objektivt offentlig ordskifte, det er enkel matematikk. Men det er en noe annen diskusjon, som jeg har løftet flere ganger (blant annet her hos fagbladet Journalisten).

Husk at de som mener at du må stemme, ofte også har et ønske om hva ikke skal stemme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt