Øivind Benestad

28

Eggdonasjon – et dramatisk samfunnseksperiment

Flere partier har programfestet at eggdonasjon bør bli tillatt i Norge. Miljøpartiet De Grønne vil lovfeste at norske par skal kunne benytte både egg og sæd fra donorer for å få barn. Det betyr i klartekst at barnet ikke vil være i biologisk slekt med noen av foreldrene sine. - Å lovfeste retten til eggdonasjon kan bli mye mer dramatisk enn mange har tenkt over.

Publisert: 6. sep 2017  /  995 visninger.

I årets valgkamp er det ett viktig tema innen familiepolitikken som glimrer med sitt fravær, nemlig eggdonasjon.

1. UAVKLARTE SPØRSMÅL. Ap, SV, V og MDG går til valg på at de vil lovfeste retten til eggdonasjon for kvinner som ikke kan få barn med egne egg. I partiprogrammene framstilles kravet om eggdonasjon primært som et likestillingstiltak: Ettersom sæddonasjon er tillatt, bør også eggdonasjon bli det. Denne argumentasjonen er med respekt å melde overfladisk og korttenkt.

Forslaget om eggdonasjon reiser mange grunnleggende spørsmål, bl.a. disse: Vil donoregg bare bli tilgjengelig for kvinner i parforhold med en mann? Hva om både mannen og kvinnen er ufruktbare? Vil paret da ha rett til både egg og sæd, såkalt dobbeldonasjon? Og hva med en kvinne i et lesbisk forhold – vil hun ha rett til dobbeldonasjon med både sæd og egg?

2. GENETISK TILKNYTNING. I dag forutsetter norsk lov at barn som blir født i Norge, har en genetisk tilknytning til minst én av foreldrene. Vil denne regelen fortsatt gjelde hvis eggdonasjon blir tillatt? Neppe. Det ville i tilfelle bety at de eneste som får rett til eggdonasjon, er mann/kvinne-par der kvinnen er ufruktbar, og mannen bidrar med sæd. Andre par, som trenger både donorsæd og donoregg, ville ikke kvalifisere til eggdonasjon, siden ingen av foreldrene vil være i slekt med barnet.

3. PRESS. Hvis Stortinget lovfester retten til eggdonasjon, behøver man ikke være profet for å skjønne at politikerne vil bli utsatt for et sterkt press for å la denne retten gjelde flere enn mann/kvinne-par der mannen bidrar med egen sæd. Også kvinner i lesbiske forhold må få samme retten, vil mange kreve. Og det samme må også gjelde andre par som trenger både sæd og egg for å få barn.

Å tillate eggdonasjon for noen par, mens andre blir ekskludert, er et urealistisk scenario i dagens Norge. Det siste tiårets debatt og lovgivning viser med all tydelighet at voksnes krav og ønsker veier tyngre enn barns rett til sine egne biologiske foreldre. Derfor: Et ja til eggdonasjon vil etter all sannsynlighet bety et ja til eggdonasjon for alle par, også til dem som trenger sæddonasjon.

4. JORDSKJELV. En utvikling der norske par – med statens støtte – får rett til å føde barn ved hjelp av fremmed sæd og egg, vil på sikt forårsake et jordskjelv i samfunnets forståelse av forplantning og fødsel, foreldreskap og blodsbånd, slekt og biologisk tilhørighet. I klartekst betyr det at samfunnet opphever betydningen av biologiske bånd mellom foreldre og barn. Slike bånd er dypest sett uvesentlige, vil budskapet være. Det biologiske prinsipp i all lovgivning angående foreldre og barn vil bli kraftig svekket. Det er ingen overdrivelse å hevde at en slik familieideologi vil være et dramatisk samfunnseksperiment av historiske dimensjoner.

5. TO EKSEMPLER. Er det realisme i framstillingen ovenfor? Mye tyder på det. Her er to illustrerende eksempler: a) I Danmark har Etisk Råd, som tilsvarer Bioteknologirådet i Norge, nylig anbefalt regjeringen at det bør bli tillatt å bruke både donorsæd og donoregg for å få barn. b) Her i Norge har Miljøpartiet De Grønne allerede programfestet slik dobbeldonasjon: «De Grønne vil oppheve forbudet mot eggdonasjon og åpne for at par som mottar eggdonasjon, samtidig skal kunne benytte sæddonasjon.» Ingen av foreldrene vil altså være i slekt med barnet.

Vi er mange som håper at norske politikere tenker prinsipielt og langsiktig, og at de avviser retorikken om «likestilling», «diskriminering» og «rettigheter» i dette spørsmålet. Det eneste ansvarlige er å ta de dramatiske konsekvensene på dypeste alvor og si nei til eggdonasjon.

Øivind Benestad
Daglig leder i Stiftelsen MorFarBarn

Denne artikkelen stod på trykk i Vårt Land onsdag 6. september 2017.

9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Øivind Benestad. Gå til den siterte teksten.
Ingen av foreldrene vil altså være i slekt med barnet.

I dystre profetier om "dramatisk samfunnseksperiment av historiske dimensjoner" (som vi andre ser på som en liten utvikling uten dyptgående konsekvenser eller store ringvirkninger) er det en fordel å være noenlunde oppdatert på de medisinske fakta. I et av Tidsskriftet for den norske legeforeningens siste nummer er det en god artikkel som konkluderer med dette:
Ved eggdonasjon betyr dette at den sosiale mor, som har ført det  befruktede egget frem til fødselen og har ammet og oppdratt barnet, har  påført barnet en biologisk likhet med seg. Hun er faktisk delvis blitt  en biologisk mor.

Det er forøvrig vanskelig å skjønne overgangen fra at en ser noen etiske betenkligheter ved eggdonasjon til å mene at staten skal bestemme hvem som skal få barn sammen og hvordan det skal skje.

1 liker  
Kommentar #2

Sigmund Voll Ådnøy

134 innlegg  1622 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Øivind Benestad. Gå til den siterte teksten.
I årets valgkamp er det ett viktig tema innen familiepolitikken som glimrer med sitt fravær, nemlig eggdonasjon.

Takk for teksten, Øivind Benestad. Mye saklig og godt i den. Viktig for/i både samfunnsdebatten generelt og "bio-debatten" spesielt. 

Én ting, vedrørende det siterte: Jeg mener å huske at det ikke har vært helt fraværende, og at det var en debatt om det - mellom KrFs Olaug Bollestad og en Høyre-politiker i Dagsnytt Atten - helt tidlig i valgkampen. Jeg tar et lite forbehold, da det kan hende at det var litt før det de fleste regner som valgkampens start ... For øvrig har kanskje Hareide nevnt det noen ganger, men uten at det er blitt debatt eller intervju av det?

Kommentar #3

Greta Aune Jotun

165 innlegg  1181 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
G Solli. Gå til den siterte teksten.
I et av Tidsskriftet for den norske legeforeningens siste nummer er det en god artikkel som konkluderer med dette:
Ved eggdonasjon betyr dette at den sosiale mor, som har ført det  befruktede egget frem til fødselen og har ammet og oppdratt barnet, har  påført barnet en biologisk likhet med seg. Hun er faktisk delvis blitt  en biologisk mor.

Delvis biologisk mor? Påført barnet gener?

Denne skribenten kan umulig være seriøs.



Kommentar #4

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Den sosiale mor blir også biologisk mor

Publisert rundt 2 år siden
Greta Aune Jotun. Gå til den siterte teksten.
Denne skribenten kan umulig være seriøs.

Du får prøve om du kan skrive et motsvar i legetidsskriftet. Inntil da forholder jeg meg til hva vitenskapen sier i den siterte artikkelen:

Epigenetikken har gitt psykisk helse et biologisk grunnlag som fører  kropp og sjel sammen og gir en helhetlig forståelse av menneskets helse  og atferd, skriver Linn Getz i Tidsskriftet. Denne kunnskapen er altså vesentlig for barnets personlighetsutvikling og intellekt.

Egenskaper som kognitive funksjoner, det vil si evnen til å lære,  forstå, løse problemer og å tenke kritisk, påvirkes av den som bærer og  oppdrar barnet. Det er estimert at 40 – 60 % av de kognitive funksjonene  er genetisk arv ,  det vil si fra den biologiske mor som donerte egget. Resterende  40 – 60 % vil være avhengig av stimuli fra mor som bærer barnet  intrauterint, ammer og har omsorg for barnet etter fødselen, spesielt i  nyfødtperioden .

(Epigenetikk er)
Epigenetikk er ikke-permanente forandringer utløst av miljøet –  vellykket eller ikke – gjennom metylering og acetylering av  histonproteiner på forskjellige steder i DNA .  Disse kjemiske reaksjonene medfører endringer i den kjemiske ladningen  mellom histonhalen og DNA som gjør at DNA pakker seg sammen eller åpnes.  Dette gjør at biblioteket av inaktive gener aktiveres og aktive gener  inaktiveres. Genuttrykket endres. Epigenetisk påvirkning av genene kan  være forbigående, men kan også overføres til neste generasjon og kan  være permanente gjennom flere slektsledd

Kommentar #5

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Mon det

Publisert rundt 2 år siden
G Solli. Gå til den siterte teksten.
Det er forøvrig vanskelig å skjønne overgangen fra at en ser noen etiske betenkligheter ved eggdonasjon til å mene at staten skal bestemme hvem som skal få barn sammen og hvordan det skal skje.

Jeg skal ikke forsøke å lure noen til å tro at jeg tar mitt utgangspunkt i egen tenkning, jeg er absolutt meget sterkt påvirket av det jeg tenker er bibelsk seksualmoral. Når det er sagt, selv om utgangspunktet er kjent, kan det likevel være at jeg har allmenngyldige og sanne observasjoner. 

For å gjøre det så kort jeg kan: Jeg tenker at familien er samfunnskroppens celle.  Jeg tenker at ustabile familier er dårlig for samfunnet, mens stabile er bra.  Man trenger ikke å lese inn i dette at jeg skal lage et familiepoliti som skal klassifisere familier etter "stabil" og "ustabil" (alle befinner seg et eller annet sted på skalaen). Poenget er at det virker innlysende at vi bør kjempe for stabile familier og lage best mulige rammevilkår for dem. Det er i det lange løp faktisk som staten bør interessere seg for. 

Min påstand er enkel nok: Mor og far som lever sammen i ekteskap og får sine egne biologiske barn danner den beste rammen for en stabil familie (i gjennomsnitt). Alle andre former er suboptimale (i gjennomsnitt  - det finnes selvsagt unntak i begge retninger). Av den grunn er ALLE varianter som ikke bygger opp under dette idealet strengt tatt noe som (igjen - i gjennomsnitt) vil gi et tap for samfunnet sammenlignet med en ideell familie. Jo større avvik, jo mindre ideelt. Man kan selvsagt tenke seg at samfunnet kan tillate mye som ikke er ideelt, men jeg er slett ikke sikker på om vi skal bruke noe penger på det. Dette er absolutt noe staten bør interessere seg for.

Vi har også det aspektet med å være barn av en biologisk mor og far. Jeg forstår det du sier om epigenitikk, men de 50% av kognitive evner som ikke er knyttet til epigenitikken er ikke uvesentlige. Barn vil rett og slett bli bedre forstått av en forelder (sa jeg "i gjennomsnitt"?) som er den biologiske, fordi man tenker likere. Og om ikke moren forstår barnet så godt, så kanskje faren? Sammen dekker de en stor del av barnets kognitive evner og tankemønstre, selv om det selvsagt er ting som kan fremstå mer uforståelig selv for biologiske foreldre. Er det rett å si at et barn ikke trenger disse foreldrene? Jeg forstår at noen ganger så er biologiske foreldre uegnet, men aldri på grunn av deres biologi. Derfor, å lage lover som med hensikt lager barn som setter barn til verden hvor deres mulighet til å bli forstått er bare 10% dårligere - kan det virkelig være greit for et humant samfunn? Og er ikke dette et spørsmål som staten trenger å bry seg om?

Det er i høyeste grad en moderne forestilling at seksualiteten vår er privat og ikke vedkommer noe. Siden seksualitet påvirker oss og våre relasjoner så mye, så kan de aldri bli helt privat. Dette gjelder i enda større grad barn og reproduksjon.

Kommentar #6

Sigmund Voll Ådnøy

134 innlegg  1622 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
G Solli. Gå til den siterte teksten.
Epigenetikken har gitt psykisk helse et biologisk grunnlag som fører  kropp og sjel sammen og gir en helhetlig forståelse av menneskets helse  og atferd, skriver Linn Getz i Tidsskriftet. Denne kunnskapen er altså vesentlig for barnets personlighetsutvikling og intellekt.

Egenskaper som kognitive funksjoner, det vil si evnen til å lære,  forstå, løse problemer og å tenke kritisk, påvirkes av den som bærer og  oppdrar barnet. Det er estimert at 40 – 60 % av de kognitive funksjonene  er genetisk arv ,  det vil si fra den biologiske mor som donerte egget. Resterende  40 – 60 % vil være avhengig av stimuli fra mor som bærer barnet  intrauterint, ammer og har omsorg for barnet etter fødselen, spesielt i  nyfødtperioden .

(Epigenetikk er)
Epigenetikk er ikke-permanente forandringer utløst av miljøet –  vellykket eller ikke – gjennom metylering og acetylering av  histonproteiner på forskjellige steder i DNA .  Disse kjemiske reaksjonene medfører endringer i den kjemiske ladningen  mellom histonhalen og DNA som gjør at DNA pakker seg sammen eller åpnes.  Dette gjør at biblioteket av inaktive gener aktiveres og aktive gener  inaktiveres. Genuttrykket endres. Epigenetisk påvirkning av genene kan  være forbigående, men kan også overføres til neste generasjon og kan  være permanente gjennom flere slektsledd

Feilpublisering, beklager.

Kommentar #7

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Morten Slmonsen. Gå til den siterte teksten.
Derfor, å lage lover som med hensikt lager barn som setter barn til verden hvor deres mulighet til å bli forstått er bare 10% dårligere - kan det virkelig være greit for et humant samfunn? Og er ikke dette et spørsmål som staten trenger å bry seg om?

Takk for en meget seriøst og godt skrevet kommentar. Så vidt jeg kan se er den logisk stringent. Men siden jeg er uenig i noen fundamentale utgangspunkt, er vi ikke enige.

For det første så skriver du om staten og samfunnet. La oss velvillig si at det er delvis samme sak. Din legitimering av samfunnsmessig inngripen er stort sett at det er i samfunnets egeninteresse å regulere dette. Samfunnets beste og ikke individets beste eller folkets felles beste, blir dermed et mål. Det er problematisk. Det vil alltid være en spenning mellom offentlig regulering og individuell frihet. Når det her legges opp til statlig styring av hvordan man kan få barn og hvem som kan få det sammen, har man kommet langt i å innskrenke den personlige friheten. Det legger veien åpen for andre totalitære lover. 


Vern av det private, privatlivets fred og individuell frihet er en moderne idé.  Men den er såpass gammel at den er med i vår grunnlov. Reproduksjon er det naturlig å se på som en totalt privat sak. At konsekvensene kan få samfunnsmessige betydninger, betyr ikke at samfunnet skal kunne ha innsyn. Det som menes når en er for regulering i dette tilfellet er at enkelte deler av kroppen din er ikke dine egne. Du kan ikke ta ut kjønnscellene fra deg selv og gi dem bort. I en tenkt fremtid kan en kanskje gjøre dette alene også om en er kvinne. Men staten vil straffe deg for å ta ut celler fra egen kropp.  


Det vektlegges muligheten for at barnet skal bli forstått, hva blir da vesenforskjellig ved å få barn som blind eller døv? Hva med døende mennesker? Skal for eksempel ikke døende mennesker kunne få barn? En god del får i dag barn med en partner de vet ikke har lenge igjen. Skal samfunnet regulere dette? Barnet vil da miste en mulighet til å bli forstått.

Det spørres om staten ikke skal bry seg om at barn ikke blir forstått best mulig. Skal staten bry seg i alle tilfeller der forholdene for barnet ikke er optimale? Skal kun mennesker med god inntekt, god helse og gode sosiale sider få lov til å få barn. Det er klart at barn uten slike foreldre ikke har det optimalt i visse henseender. Skal staten lovregulere dette? Jeg ser ikke på dette som mer unaturlig enn en statlig regulering av hvem som kan få barn sammen.

Lover setter ikke barn til verden. Foreløpig er det stort sett kvinner som har gjort det. Vi bør i debatten skille, hvilket motstanderne av nyvinninger veldig sjeldent greier å gjøre, på statlige forbud og det å ikke la det bli en rettighet. Slik jeg ser det siterte er det kun et argument mot at staten skal tilby eggdonasjon ved offentlige sykehus, ikke mot at det kan skje ved en privat anledning i Norge.

Jeg tror at en av grunnene til KrFs svake velgeroppslutning er at de synes å være for et kaldt og kontrollerende samfunn. Et KrF-samfunn er et samfunn hvor staten styrer deg og dine lyster, bestemmer om du skal få barn eller ikke, hindrer deg i å få vite om barnet ditt er sykt eller ikke alt utifra en snodig lesning av Skriften og en redsel for at folk selv kan få bestemme. Men helt siden renessansehumanistene har vi forstått at staten ikke er ansvarlig for menneskelig selvrealisering, lykke og moral. Vi skjønte da at politikken heller ikke skal innprente en felles etikk og at politikere ikke skal være moralske forbilder. Slik bør det være i et liberalt demokrati. Statlig styring av vår reproduksjon er en overlevning fra antikken hvor idealet var at barnet tilhørte samfunnet.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere