Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo
2    0

For vår jord

Pave Frans’ encyklika Laudato Si’ utfordrer alt det Parisavtalens hule optimisme styrer unna.

Publisert: 6. sep 2017 / 2022 visninger.

Moralsk sett kan vi godt unne alle verdens 7,4 milliarder mennesker et like høyt velstandsnivå som vi – den jevne norske statsborger – nyter godt av. Alle mennesker har berettiget krav på det samme høye velstandsnivået.

Like fullt påstår jeg at intet ville være mindre ønskverdig enn at alle kommer opp på samme nivået som vi i Norge har vært på de siste to generasjonene. Grunnen er ikke moralsk – mangelen på ønskverdighet skyldes ikke at noen dermed skulle få et gode de ikke er berettiget til, ut fra en sondring mellom de som fortjener og de som ikke gjør det.


Dramatisk overbelastning. Når grunnen ikke er av moralsk karakter, hva er den da? Den er økologisk. Dersom hele verdens befolkning skulle praktisere nordmannens livsstil, ville det bety en dramatisk overbelastning av begrensede og per i dag alvorlig truede (forsvinnende) naturgoder. I 2016 var fire av ni identifiserte «planetary boundaries» overtrådt; flere av de resterende fem er i ferd med å bli det.

Konflikten er ikke mellom moral og økologi, men mellom økologi og økonomi. Ikke med økonomi som sådan, men det økonomiske systemet som har oppnådd globalt herredømme og rekkevidde de siste tiårene, nemlig den kapitalistiske markedsliberalismen hvis overordnede mål er vekst, vekst som muliggjort av, og muliggjørende for, profitt i private hender. Trekk tvillingene vekst og profitt ut av økonomien slik vi praktiserer den i våre ulike roller der, og den faller sammen som et korthus.


Unntatt fra kritikk. I den mye omtalte Parisavtalen er det ikke én eneste formulering som kan tolkes som en kritikk av de økonomiske og politiske praksisene som har ført verden ut i den krisen avtalen adresserer. Den veletablerte, nå globalt knesatte og virksomme modellen for samfunnsutvikling, der kontinuerlig vekst for de rikeste så vel som fattigste landene er det selvskrevne målet, er unntatt fra kritikk gjennom hele avtaleteksten.

Kontrasten til Pave Frans’ encyklika Laudato Si’, med undertittelen Om omsorgen for vårt felles hjem, er slående. Gjentatte ganger går teksten hardt ut mot «ideen om uendelig eller ubegrenset vekst, som har vist seg så attraktiv for økonomer, spekulanter og teknologieksperter».

Encyklikaen insisterer på at det er på grunn av innflytelsen fra «det teknologiske paradigmet» at «vi mislykkes i å innse de dypeste røttene til vår nåværende misere, som har å gjøre med retningen, målene, meningen og de sosiale implikasjonene av teknologisk vekst».


Business as usual. Aller tydeligst er kontrasten mellom de to tekstene i de avsluttende avsnittene. Parisavtalen tar for gitt at det som de signerende lands regjeringer lover å gjøre for å «redde kloden», kan gjøres innenfor rammen av business, politikk og etikk as usual.

Laudato Si’ utfordrer eksplisitt alt det som Parisavtalen gjennom sin hule optimisme og sin konfliktskyhet styrer unna: At jorden nå er så vanskjøttet at tiden er overmoden for å erkjenne at vi som samfunn er på villspor, og at det å være en menneskelig aktør ikke er ensbetydende med grenseløs frihet, men tvert om er rammet inn av noen absolutte grenser.

Perioden vi ifølge Pavens skrift må bryte opp fra og bryte med, jo før jo heller, er preget av det han kaller «irrasjonell tiltro til fremskrittet og menneskets evner». Fremfor alt er det ideen om at menneskets frihet er grenseløs, og at vi har rett til å utnytte og gjøre om på alt ikke-menneskelig i lys av våre ønsker, som vi nå må stille spørsmål ved.

Vi har glemt, heter det, at vi ikke bare er en frihet som vi skaper for oss selv»; «vi er ånd og vilje, men også natur». Det er den dype samhørigheten – innvevdheten og avhengigheten – med alt annet som lever og eksisterer på jorden som utgjør conditio humana.


Destruktivt av natur. Pave Frans slår fast: «Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt oss.» Beretningen i Første Mosebok, der mennesket blir bedt om å legge jorden under seg (1 Mos 1, 28), har «oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen idet mennesket fremstilles som hersende og destruktivt av natur» (Enc. 67).

Paven går uttrykkelig i rette med både en slik lesemåte og praksisen det har ledet til: «Om det stemmer at vi kristne mange ganger har tolket Skriften galt, må vi i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger».

Lest i deres rette kontekst ber de bibelske tekstene oss om å «dyrke og passe verdens hage» (1 Mos 2, 15). Paven påpeker at det med «dyrkes» menes å kultivere, pløye og bearbeide, vil «passe» si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde.

Dermed møter Pavens lesning av skriften innsiktene i vitenskapen økologi: Forholdet mellom menneskene og naturen er preget av ansvarlig gjensidighet.


Omdefinere fremskritt. Veien fremover, ut av uføret vi er havnet i, kan nettopp ikke skapes i form av kompromiss, av at de ulike veletablerte interessene og aktørene møtes på halvveien, gir litt og får litt. Nei, fremholder Pave Frans, «det holder ikke med en middelvei hvor vern av naturen balanseres mot økonomisk profitt, eller miljøvern balanseres mot frem-skritt.

Mellomløsninger er i denne sammenheng bare å skyve katastrofen litt frem i tid.» Hva gjør vi da? Vi må rett og slett «omdefinere hva fremskritt er».

Pavens encyklika og moderne ikke-antroposentrisk, biosentrisk miljø-filosofi slik jeg selv har forsøkt å utarbeide den i boken The Denial of Nature, møtes i dette: Mennesket har noen evner som andre arter, selv de mest avanserte, ikke har, i alle fall ikke på samme nivå. Fornuft og frihet er to av dem, ansvar en tredje.

Det avgjørende er at fornuften og friheten brukes ansvarsfullt, i forpliktelse overfor erkjennelsen av takknemligheten vi mennesker står i til alt annet liv.


(En lengre versjon av teksten ble første gang publisert i tidsskriftet Kirke og Kultur, # 03/2017.)

6 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Fredrik W. H. Steensen

99 innlegg  844 kommentarer

Tusen takk for viktige betraktninger

Publisert 2 måneder siden

Dine velvalgte ord er viktige i en tid hvor vår kultur har underbygget troen på evig vekst. I dag roper flere av "kirkens øverste ledere". så som paven, som roper høyest om farene ved vekstsamfunnets grådighetskultur. Jeg håper flere tar budskapet til seg.

Svar
Kommentar #2

per strømme johnsen

11 innlegg  772 kommentarer

Hvorfor

Publisert 2 måneder siden

Hvordan kan jeg endre meg mot der hvor min rette plass er.

Hva skal til for at   jeg   "tar opp mitt kors og går" ?

"Jeg" velger å forbruke. Velger å være en av massen.


Hvorfor skal jeg forbruke mindre, da jeg "elsker" å forbruke.

Det blir oppfordret/reklamert til å forbruke. Produsert for å forbruke. Min velferd er bygget på forbruk. Om jeg forbruker mindre, mister noen i kjeden jobben.

Hvorfor skal jeg endre meg.


Vi  skal få en dag i mårå, som blank og ubrukt står.


Som kristen nekter jeg å rive meg løs fra tanken og drømmen om en ny himmel og en ny jord.

Som kristen har jeg  plikt til å gå mot en forut bestemt undergang/dommedag.

Takk og lov for at jeg har biletten i orden.


Bra innlegg Arne JV.


1 liker  
Svar
Kommentar #3

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  163 kommentarer

Kanskje vi skal gjøre det motsatte

Publisert 2 måneder siden
Arne Johan Vetlesen. Gå til den siterte teksten.
Vi må rett og slett «omdefinere hva fremskritt er».

Vi må slutte med all denne omdefineringen, det er der en stor del av problemet ligger. Jeg trenger ikke gå lengre enn opp på loftet for å lese av strømmåleren, før jeg har et håndfast bevis på at vi før hadde 2 strømtariffer og tilhørende begreper som var innarbeidet i dagligtalen, forbruk og overforbruk. Av en eller annen grunn har "miljøvernere" og antikapitalister akseptert at nå skal begge deler kalles forbruk. Altså har man omdefinert noen begreper slik at det ikke lengre er mulig å få frem viktige nyanser. Slik er de selv med på å bidra til forvirringen. Og hvem er det som tjener på det?

4 liker  
Svar
Kommentar #4

Tove S. J Magnussen

484 innlegg  1979 kommentarer

Naturreservat

Publisert 2 måneder siden

 God artikkel. Det kan være viktig å se Norge som et naturreservat. Innenfor disse rammene er det mange restriksjoner man må forholde seg til og ta ansvaret for i fremtiden. Vi har lover og regler som leder oss gjennom naturen. Skogen svarer når vi roper. 

Svar
Kommentar #5

Tore Olsen

12 innlegg  3204 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Makan til rot!

Svar
Kommentar #6

Tor Albertsen

62 innlegg  565 kommentarer

Publisert 2 måneder siden


Hele artikkelen i tidsskriftet "Kirke og kultur"

https://www.idunn.no/kok/2017/03/krisenes_tidsalder_og_veien_ut

Svar
Kommentar #7

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  163 kommentarer

Publisert 2 måneder siden

Artikkelen kritiserer "business as usual", men man må altså betale kr. 149,- for å lese den?

2 liker  
Svar
Kommentar #8

Asgeir Remø

8 innlegg  283 kommentarer

Alt var såre godt. Ansvar og skuld.

Publisert rundt 1 måned siden
Arne Johan Vetlesen. Gå til den siterte teksten.
Beretningen i Første Mosebok, der mennesket blir bedt om å legge jorden under seg (1 Mos 1, 28), har «oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen idet mennesket fremstilles som hersende og destruktivt av natur» (Enc. 67).

Arne Johan Vetlesen skriv slik i innlegget "Unnfallenhet som dyd" på verdidebatt.no: "Hvis ikke dine nærmeste venner skal si fra til deg om at du gjør – eller er i ferd med å gjøre – noe moralsk problematisk, hvem da?" Det er eit særs godt spørsmål som det kjem nokre tankar om nedanfor.

Først må det nemnast at Vetlesen ikkje har lese Laudato Si' korrekt når han skriv at den seier at 1. Mos. 1,28 "har «oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen ...". (mi utheving og understreking) Encyklikaen kallar derimot dette eit klagemål (anklage) mot jødisk-kristen tenking og seier den gir uttrykk for ei feiltolking av Bibelen slik den vert forstått av Kyrkja. Paven seier ikkje at verset har oppmuntra til ei slik utnytting av naturen.

Det er tydeleg at paven ikkje aksepterer påstanden om at "1. Mos. 1,28 har oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen ...". Så ein kan spørje, kvar kjem påstanden frå? 

Opphavet er truleg artikkelen "The Historical Roots of Our Ecological Crisis" av historikaren Lynn White, Jr (1967). Artikkelen er lesverdig. Den viser korleis kristendomen avmystifiserte naturen og la vegen open for ei kopling mellom vitskap og teknologi. Grunnlaget er eit syn på naturen med røter i kristen skapingsteologi. 

White hevda i artikkelen at skapingsteologien fører til at mennesker tenkjer at det er Guds vilje at naturen vert utnytta til passande føremål. Dette følgjer han opp i ein ny artikkel i 1973 ("Continuing the Conversation").  Og her høver det å sitere det omstridde verset (1. Mos. 1,28): "Gud velsigna dei og sa til dei: «Ver fruktbare og bli mange, fyll jorda og legg henne under dykk! De skal råda over fiskane i havet og over fuglane under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorda.» " Det er spesielt det understreka som gjev opphav til påstanden frå White. Han skriv mellom anna at denne scena vert ulikt avbilda i latinsk (vestleg) og i austleg (gresk) biletkunst. Dette underbygger den vestlege haldninga til naturen.

I 1973-artikkelen viser White også til reaksjonane han fekk på den første artikkelen. Eg siterar frå artikkelen: "The most common charge was that I had ignorantly misunderstood the nature of "man's dominion" and that it is not an arbitrary rule but rather a stewardship of our fellow creatures for which mankind is responsible to God."

Dette er det som gjer heile forskjellen: etter kristen skapingsteologi er mennesket ansvarleg overfor Gud. Det ser ein klarare om ein ikkje tek det eine verset ut av samanhengen. I dei to versa før står det at mann og kvinne er skapt i Guds bilete. Nokre vers etter står oppsummeringa av første kapitlet i Bibelen: "Gud såg på alt det han hadde gjort, og sjå, det var svært godt!" Dette som i løpet av siste hundreåret har vorte kalla såre godt, ovleg godt, overlag godt, overmåte godt og frå 2011 svært godt, har mann og kvinne fått ansvar for å forvalte.

Det er tenkeleg at White ikkje fekk med ansvarsdimensjonen fordi uttrykket Guds bilete lett kan mistydast. Bakgrunnen er at der skapingsforteljinga vart skriven ned var det kongen som var Guds bilete. Kongen stod overfor Gud og var ansvarleg kun overfor Gud. Samtidig fekk kongen sin myndigheit frå Gud. Bibelen 'demokratiserte' denne gudsrelasjonen til kvar mann og kvinne. 

For å repetere poenget så er det altså at mennesket fekk ansvar og myndigheit frå Gud for å forvalte den skapinga som Gud såg på som svært god. Det set ei grense for korleis skapinga kan utnyttast. Det Gud ser på som svært godt skal ikkje mennesket øydeleggje. Den grensa unnslapp truleg White si merksemd. Men paven har altså forsøkt å korrigere mistaket i encyklikaen.

Artiklane til White er opplysande på fleire områder. Dei viser mellom anna at etter kristen skapingsteologi hadde lagt grunnlaget for koplinga mellom vitskap og teknologi i det 17. og 18. hundreåret, starta kulturen gradvis å vende seg bort frå kristen tenking. Dermed mista vi også ansvarsdimensjonen i relasjon til Gud. 

Den vestlege kulturen er tradisjonelt ein skuldkultur, i motsetjing til den orientalske skamkulturen. Dette er nok ei grov inndeling. Det finst element av skuld og skam både i vest og aust, men det gir eit overordna bilete som synest å vere anerkjent. Grunnlaget for skuldkulturen kan truleg finnast i det kristne menneskesynet og Gudsbiletet: Mennesket står til ansvar for Gud som har skapt det med evner til å forvalte med forstand.

I dette ligg også svaret på det innleiande spørsmålet: "Hvis ikke dine nærmeste venner skal si fra til deg om at du gjør – eller er i ferd med å gjøre – noe moralsk problematisk, hvem da?" Det er truleg lettare for ein ven å sei det når begge veit at dei er skapt i Guds bilete.

Svar
Kommentar #9

Søren Ferling

0 innlegg  4345 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Arne Johan Vetlesen. Gå til den siterte teksten.
Moralsk sett kan vi godt unne alle verdens 7,4 milliarder mennesker et like høyt velstandsnivå som vi – den jevne norske statsborger – nyter godt av. Alle mennesker har berettiget krav på det samme høye velstandsnivået.

Dette kunne jeg godt tænke mig at se en rational begrundelse for.

En sådan må næsten komme ind på, hvordan man i den tankegang vil afgrænse sig imod kommunismen - hvis man altså vil det...

3 liker  
Svar

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
3 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
22 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
30 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 883 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 883 visninger
Les flere