Hva er problemet med hijab?

Debattspalter over hele landet har gått varme i etterkant av hijab-saken i NRK. Forrige mandag hadde rabbiner Melchior gode betraktninger om temaet nettopp her i denne spalten. Jeg er opptatt av en litt annen side av problematikken, og tillater meg derfor å utsette leserne for enda et hijab-innlegg.

Kringkastingssjefen ble altså «opprørt og lei seg» da det kom inn over 3.000 klager på Fatens hijabbruk i kombinasjon med NRKs manglende vilje til å la en nyhetsoppleser bruke kors. Selv er jeg langt mer overrasket over at kringkastingssjefen ikke hadde regnet med en slik reaksjon.

Stolt

Jeg vokste opp i en tid da de fleste kvinnene i vår menighet fortsatt gikk i skjørt. Vi hang altså etter samfunnsutviklingen i en del år. I motsetning til hva enkelte later til å tro, er det mange år siden­ dette tok slutt. At fokuset på disse ytre tingene forsvant fra vår menighet er jeg svært glad for. Men la oss nå et øyeblikk se bort fra den siden av saken, og konsentrere oss om en annen side.

Min søster var stolt av skjørtet da hun gikk på skolen. Hun likte å vise seg fram som en som var annerledes, en som ikke fulgte strømmen slik som alle andre. Mine klassekamerater snakket derimot om at det var synd på henne fordi hun måtte gå i skjørt. Og problemet var ikke at skjørtene var dyre eller vonde å gå i. Problemet var at de selv definerte skjørtet som et uønsket avvik, de mente å vite bedre enn henne hvordan hun burde kle seg. Hun burde føle skam fordi hun avvek fra normen.

Jeg var født som nummer seks i en søskenflokk på syv. Frittalende skolekamerater lot meg få vite at det var synd på min mor, som de mente ble tvunget til å føde meg. Dette endret seg fort da jeg begynte å invitere dem hjem. Det viste seg nemlig at min mor ikke bare hadde ressurser til å gi sine syv barn en oppvekst i nesten uendelig omsorg, men at hun også hadde overskudd til å favne mine klassekamerater og la dem kjenne seg verdsatt.

Hersketeknikk

Hijab, skaut, skjørt, store barneflokker, hva er egentlig problemet? Det vanlige argumentet er at det handler om tvang og undertrykkelse. Når dette er tilfelle er det absolutt ikke greit, og undertrykkelse kan ikke ha rom i vårt samfunn. Men hva når det er helt andre motiver som gjør at noen stikker seg ut?

«Den norske hijab-debatten gjør kvinner med slør til uforståelige ekstremister», sa religionsforsker Berit S. Thorbjørnsrud for noen år siden. På enkelte områder har vi nordmenn et sterkt behov for å sette ­fareskilt ved alt som ikke er politisk korrekt. Dette er i bunn og grunn en hersketeknikk som går stikk imot det å dyrke fram det sunne mangfoldet i samfunnet.

Ensretting

Å skrive om dette er en vanskelig balansegang der de som tar opp alt i verste mening fort vil få vann på mølla. Jeg vil derfor understreke at jeg absolutt ikke forsvarer noen form for tvang eller sosialt press. Jeg vil ikke på noen måte forsvare at noen skal fortelles av andre hvordan de skal kle seg eller oppføre seg. Men det gjelder begge veier.

Det jeg vil til livs er forventningen om ensretting og assimilering, som tvinger minoriteter bort fra sin egen ønskede identitet og uttrykksform. Jeg vil til livs holdningen om at noen i samfunnet mener å ha monopol på å definere hvordan en god samfunnsborger kler seg, oppfører seg og dyrker sin tro.

Kringkastingssjefen peker for så vidt på det riktige problemet, nemlig holdningene til det som er annerledes. Men når han samtidig mener at en nyhetsoppleser ikke kan bruke kors fordi illusjonen av nøytralitet skal bevares, viser det at NRK selv er på temmelig ville veier. En nyhetsoppleser skal altså ikke være i konflikt med det som er politisk korrekt.

Det kan nesten virke som at idealet er en person som er både fargeløs, kjønnsløs og uten religion. Men hva er så galt ved å være åpen om en nyhetsopplesers identitet og religion? Og hvorfor skulle jeg ha mindre tillit til nyheter opplest av en norsk kvinne med hijab enn til en norsk mann med kors?