Velferdssamfunnets stebarn er ikke valgkampssak

Foreldre er fortvilet over fremtiden

Jeg leder en liten lokalforening (Mitt Hjem Mea Domus) for foreldre som er brennende opptatte av å sikre en god og verdig fremtid for våre utviklingshemmede barn som er eller snart blir voksne. Stemningen i våre møter varierer stort sett fra betenkt over fremtiden til fortvilet over den. Vi er ikke trygge på at våre barn får det trygt økonomisk, at de får bo under verdige forhold, at de får helsetjenester de trenger, at de har rettsikkerhet, eller at de får tilbud om aktiviteter som gir mening i deres liv.

Mange av våre bekymringer er godt dokumenterte i Rettighetsutvalgets melding "På lik linje" (NOU 2016:17), som fikk forskrekkelig lite oppmerksomhet da den kom ut i fjor høst.

Et kjempegap mellom intensjoner og handlekraft

Vi tar opp alt dette med politikere på alle nivåer og i alle partier, og de møter oss med masse medhold og sympati. Men det er ikke mer enn sinnelaget som er raust - de konkrete tiltakene er sjeldne og mangler omfang og ambisjonsnivå.

Dette gapet mellom intensjon og virkelighet plaget meg slik i vår at jeg skrev til alle partier som har eller har hatt representanter på Stortinget og ba pent om svar på temmelig spesifikke spørsmål. Les spørsmålene her: http://goo.gl/ngDCMJ

Responsen var nedslående.

Ikke på noen politisk plattform

Tre av partiene (Arbeiderpartiet, der “alle skal med”; Venstre, som “setter folk først; og Miljøpartiet de Grønne, som vil ha et “medmenneskelig samfunn”) svarte ikke i det hele tatt.

SV, Senterpartiet, Rødt, Høyre, og KrF lovte at de skulle gjøre sitt beste for å svare men ble visst opptatte med andre ting.

Fremskrittspartiet var alene om å avklare prinsippene sine i dette spørsmålet, men innrømmet at det ikke var tid til de spesifikke spørsmålene.

Jeg hadde håpet at noen av dem - i hvert fall de største - hadde tatt seg tid til å utnevne en talsperson for akkurat dette emnet, og hadde i tillegg svar liggende på de kjente utfordringene som Rettighetsutvalget påpekte.

Interessorganisasjonene har også sviktet

Interesseorganisasjonene for våre barn, og særlig kjempen NFU, har også sviktet totalt med å få disse sakene inn i valgkampen.

De utviklingshemmedes sak er altså ikke noe å differensiere seg på i valgkampen, og da blir den liggende brakk. Partienes implisitte strategi for utviklingshemmede er å ta spørsmålene etter hvert som de aktualiseres gjennom tabloidoverskrifter, skandaler, og tragedier.

De utviklingshemmede blir forsømte fordi alle er så enige om å ville dem godt.

De er velferdsssamfunnets stebarn.

Dette er en skandale. Nå har jeg lagt ut en temmelig uttømmende disposisjon over problemområder jeg kjenner til; Rettighetsutvalget har foreslått åtte konkrete løft som bør diskuteres og utredes nærmere. Jeg vil utfordre hvert parti å først utnevne en person som tar tak i dette, og så jobbe med å utarbeide en plattform som kan videreutvikles. Jeg håper noen stortingsrepresentanter legger sin ære i å fremme utviklingshemmedes sak i kommende periode. NFU, LUPE, Autismeforeningen, og NHF kan godt ta en internrunde.

Alle vet hvor de kan finne meg.