Fem grep for en felles livssynspolitikk

Samfunnet vårt er godt tilrettelagt for de som ønsker å utøve sin tro og sitt livssyn, vi har gode finansieringsordninger og religionsfriheten står sterkt. Samtidig er det stadig flere som har et ikke-religiøst verdisyn.

I vår befolkningsundersøkelse fra 2016, som gjennomføres hvert fjerde år av TNS Gallup, svarer flertallet - 58 prosent - at «demokrati, rettsstat og menneskerettigheter» bør ha størst betydning som verdigrunnlag for staten, mens bare 12 prosent av befolkningen sier at «vår kristne og humanistiske arv» er viktigst. I samme undersøkelse svarer halvparten at de har et humanistisk livssyn uten noen bestemt gudstro, mens andelen som har et kristen livssyn er på 43 prosent.

Samtidig som samfunnet vårt blir mer mangfoldig, er vi enige om at staten skal representere alle borgere, uavhengig av tro eller livssyn. En sekulær stat er den beste løsningen og den beste garantisten for full religionsfrihet. En stat som tilpasser seg en enkelt religion vil fort ende opp med å distansere seg fra andre religioner og livssyn.

Siden det snart er valg er det viktig å se på hvilken politikk som bidrar til å understøtte våre fellesverdier som religionsfrihet og reell likebehandling. Hvilke grep kan bidra til mer mangfold, bedre ressursfordeling og et mer rettferdig tilbud til alle uavhengig av religiøs eller sekulær overbevisning?

Norge er per i dag ikke en sekulær stat, selv om vi liker å tenke det. Vi har derfor lansert fem grep som kan bidra til en mer inkluderende og rettferdig tros- og livssynspolitikk.

1. Fullt skille mellom stat og kirke
Selv om Den norske kirke er formelt skilt fra staten fra 1. januar i år, har vi fremdeles en ordentlig ryddejobb å gjøre før vi kan fastslå at vi ikke lenger har en statskirke. Skal vi få en sekulær stat som ikke favoriserer én utvalg religion må vi få kirken ut av Grunnloven, ut av en særordning i statsbudsjettet, ut av kommunebudsjettene (i dag har kommunene en lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet, bygging av nye kirker og lønn til andre stillinger enn presten!), ut av skolen og ut av kongehuset.

I tillegg har kirken fremdeles sin egen lov, kirkeloven, som blant annet sier at nyfødte barn automatisk tilhører Den norske kirke hvis minst én av foreldrene er registrert i deres medlemsregister. Dette gjelder selv om barnet ikke er døpt. Dette må endres, automatisk registrering av nyfødte barn må opphøre.

2. Rettferdig finansiering
Dagens finansieringssystem er basert på at Den norske kirke har en særordning og finansieres uavhengig av antall medlemmer. Det er gammeldags og utdatert. Offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn må baseres på antall medlemmer som har tatt et aktivt, samtykkende valg om medlemskap.

3. Barn og unges religionsfrihet må sikres
I et moderne, mangfoldig samfunn er det svært viktig at barn lærer om ulike religioner og livssyn, både i barnehagen og på skolen. Samtidig er deltakelse i religiøse handlinger som salmesang, bordbønn og gudstjeneste foreldrenes ansvar. Dagens KRLE-fag må derfor endres slik at flere religioner og livssyn får mer likeverdig plass i undervisningen.

4. Flere seremonirom som alle kan bruke
Vi har solid dekning med kirkebygg i våre kommuner, mens seremonirom som alle kan bruke hører til sjeldenhetene. Samtidig vet vi at Norge er i ferd med å bli både mer mangfoldig og mer sekulært, og etterspørselen etter verdige lokaler til for eksempel ikke-religiøse gravferder øker. Det stiller nye krav til måten vi planlegger for fremtiden på.

5. Kommunalt ansvar for gravferdsplasser
I dag er det såkalte «kirkelige fellesråd» som avgjør om det er kommunen eller kirken som har det offentlige ansvaret for blant annet gravlunder. Det er urimelig at forvaltningen av gravferd er overført til et utvalgt trossamfunn. Det bør være kommunenes ansvar.

Sittende regjering har tidligere varslet at de jobber med utforming av en helhetlig tro- og livssynspolitikk. Det er kulturministeren, som faktisk har ansvar for hele tros- og livssynsfeltet, som skal ha jobbet med den nye loven og stortingsmeldingen som ble varslet i fjor. I lys av de siste utspillene i valgkampen ser det ut som vi har politikere som heller ønsker å ekskludere en stor del av befolkningen enn å snakke om verdier som forener oss.

Norge er i endring og vi trenger politikk for fremtiden, ikke fortiden.