Stykkevis og helt

Netflix-serien The Crown har imponert seerne gjennom historiefortelling, skuespillerprestasjoner og scenografisk skjønnhet. For min egen del har jeg også satt pris på samfunnsbildet som males: en kompleks storhet bestående av ulike og iblant motstridende deler. Harmoni oppstår fordi de ulike aktørene ser seg selv som del av en større helhet - og viser respekt for hverandre.

Samfunnet er en komplisert ting – å styre det krever klokskap. Det er ikke uten grunn at det kalles «statskunst».

Angrep familieleir

Et eksempel på dårlig statskunst var politiintervensjonen som skjedde forrige helg og skapte stor debatt i Sverige. Tretti politimenn angrep en familieleir arrangert av den svenske kirken. Hensikten var å ta dem som ikke hadde oppholdstillatelse.

Allerede her er det grunn til å stille spørsmål ved de moralske refleksene til en stat som griper folk idet de senker garden og tror seg trygge. I tillegg har saken et økonomisk aspekt. Man kan spørre seg om aksjonen er en rimelig prioritering av ressurser.

Og så var det dette med statskunsten.

Eneste kobling

I Sverige finnes i dag et skyggesamfunn bestående av personer som gjemmer seg etter å ha fått avslag på asylsøknaden. De er særdeles sårbare, og utnyttes ofte av kriminelle som billig arbeidskraft. For noen er kontakten med kirkene deres eneste kobling til majoritetssamfunnet. Her kan de kjenne at de hører til.

Selv om det naturligvis hører til politiets oppgaver å avvise personer som oppholder seg ulovlig i landet, gjelder det å veie ulike hensyn mot hverandre. Om politiet begynner å storme kirkens diakonale aktiviteter, klipper de av det siste og eneste båndet til samfunnet som mange flyktninger har. Det gjør dem enda mer sårbare - og øker avstanden mellom majoritets- og skyggesamfunnet.

Noen har påkalt den gamle ideen om kyrkofrid – at ingen kan pågripes i en kirke – for å sette ord på sin indignasjon etter politiraidet. Juridisk sett ble begrepet avskaffet for 500 år siden; at det likevel nekter å dø hen vitner om hvor sterk tanken på Kirken som en frisone er for mange.

Statens maktmonopol

I et flerkulturelt samfunn kan selvfølgelig ikke kirkene kreve noen juridisk særstilling. Men kyrkofrid er ikke bare et kristent påfunn. I det gamle Hellas og det gamle Israel hadde templene en lignende funksjon: for en stakket stund var folk beskyttet mot statens maktmonopol.

Bak alt dette ligger ideen om at statens kraft ikke skal være total eller endelig. Det finnes en høyere orden som også staten er underlagt. Hellige rom er påminnelsen om at samfunnets forordninger må kunne knyttes til et høyere rettferdighetsprinsipp for å være gyldige.

Historisk har Kirken hatt nettopp denne oppgaven: Å minne de til enhver tid herskende om den høyeste instansen – som også de står til ansvar for.

Her går det en linje fra profetene i Det gamle testamentet, som kritiserte undertrykkelsen av de fattige, til moderne religiøse ledere som fordømte krig og krevde avskaffelse av slaveri og borgerrettigheter for alle.

Ingen som korrigerer

I dag er denne funksjonen borte, og i vår historieløse armod er det få som forstår behovet for en slik moralsk, korrigerende stemme. Statens makt er blitt total og endelig.

Staten er ikke lenger en del av helheten, som i The Crown.

Den er et hele i seg selv.