Ole Petter Erlandsen

24

Kristne verdier – hva er det egentlig?

Visst er de der. De kristne verdiene. De er mange, de er viktige, og de har formet oss som nasjon og folk. Og vi trenger å kjenne dem og diskutere dem. Da unngår vi at debatten sporer av mot brunost og fellesgym. Og da blir vi istand til å møte det fremmede.

Publisert: 31. aug 2017  /  6699 visninger.

De kristne verdiene er ikke bare mange og viktige. De er også underliggende. Veldig underliggende. Så underliggende at når humanetikere og sosialister snakker om felles verdier som likhet, solidaritet og rettferdighet, så snakker de som om dette er universelle verdier som alle i hele verden støtter. Det er det knappest. Og kjennetegnet på kultur er nettopp at noe blir så selvsagt at vi knapt kan tro at det er mulig å være eller å tenke annerledes. Sånn sett er hele det norske folk dypt forankret i en kristen kultur, så forankret at vi ikke ser det selv.

Det betyr også at de kristne verdiene ikke er de kristnes eiendom. De har vokst fram som en del av vår felles identitet, ofte i brytninger med andre verdisyn og ideologier. 

De kristne verdiene har en historie og et opphav. Noe stammer fra selve kristningen og kristenretten som ble fastsatt av Olav i 1024. Annet kommer fra klostervesenet, reformasjonen, pietismen, haugianismen eller misjonsbevegelsen. Og svært, svært mye kan spores tilbake til Jesu radikale forkynnelse om menneskelivet.

Så hvilke kristne verdier snakker vi om, og hvordan har de vokst fram? La oss gjøre et forsøk:

Likeverd. Det norrøne samfunnet var ekstremt segregert, og en stor andel av befolkningen var rettsløse slaver. Rikfolk tok seg til rette og plyndret fattige: «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands» skriver Snorre. «Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet og stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.». Med andre ord – det ble satt en effektiv stopper for organisert plyndring av fattige.

Ikke nok med dét. Med kristenretten ble det bestemt at treller skulle frigis over tid - for Guds skyld, for det står «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Fordi for Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder. Konsekvensen ble at slaveriet – ihvertfall i den omgangen – døde ut et stykke ut på 1100-tallet.

Men klasseskillene fortsatte. Først på slutten av 1700-tallet ble de velstående borgernes særretter utfordret – av omvendte bønder, hauge-folk, som kjøpte handelsbrev, starter virksomheter og engasjerte seg i politikken. Allerede på Eidsvoll hadde flere av delegatene haugiansk bakgrunn, og utover 1800-tallet fylles Stortinget opp av bønder som ønsker å være mer enn bønder, og som begrunnet sitt engasjement ut fra bibelen.  

Barns rettigheter. Så var det barna. Den norrøne mann trengte ikke ta ansvar for egne barn med mindre han tok det opp på kneet (derav uttrykket «å knesette»). Utsetting av barn til ville dyr var tillatt, selv om det ikke var sett på som spesielt ærefullt. Med kristen mentalitet, kristen lovgivning og barnedåp fikk barnet automatisk rettsvern fra første stund – ihvertfall om man var født inn i en familie. Viktig for dem det gjaldt - selv om det også hører med til den triste delen av historien at barn utenfor ekteskap ikke fikk denne retten før i 1916…..og da på initiativ fra Arbeiderdemokratene.

Omsorg for fattige og syke. Omsorg for fattige og syke har fulgt den kristne kirke siden starten. Allerede kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at hospitaler skulle bygges alle steder Kirken ble etablert. Fram til da hadde verden knapt sett annet enn lasaretter, og syke hadde lav status – slik de har det mange steder den dag idag.

Til Norge kom det første sykehuset med fransiskanerne på 1200-tallet, og både i middelalderen og senere var det geistlige ordner som pleiet syke.  Framveksten av moderne sykehus på 1800-tallet kom samtidig med Florence Nightingale og hennes forståelse av sykepleie som et kall fra Gud.

I den politiske debatten har alle partier langs hele aksen en felles forståelse av at fattige og syke har samme verdi som friske, og at de har rett på behandling og pleie. Ingen dum verdi, men faktisk utledet av en kristen omsorgstanke.

Skole og utdanning. Vi kan også nevne skolevesenet. Selve lese- og skrivekunsten, og det latinske alfabetet, kom med kristningen. Runer var aldri ment for annet enn minnesteiner og magi. Med lese- og skrivekunsten kom også behovet for utdanning, og det vokste fram skoler for overklassen knyttet til klostre og katedraler. Men den store alfabetiseringen, den som gjaldt uansett stand og klasse, kom først på midten av 1700-tallet, da den dypt troende kong Christian VI innførte konfirmasjon og almueskole.

Så obligatorisk skole ble innført fordi en dansk konge ønsket av vi skulle lære å lese bibelen. Men resultatet ble at Norge og Danmark fikk en lesekyndig befolkning over hundre år før mange andre europeiske land (bla. Sverige og England). Og kampen for at neste generasjon skal lære mer og stå bedre rustet var levende utover 1800-tallet, og finnes den dag idag.

Da er det greit å huske, når man diskuterer om RLE-faget skal ha en K i seg eller ikke, at diskusjonen i sin tid ikke gikk på om man skulle lære om bibelen, men om man også skulle lære andre ting.

Arbeidsetikk. Med Luther og reformasjonen kom en oppvurdering og en helliggjøring av alminnelig arbeid. Gode gjerninger, og et hellig liv, var en frukt av å se hverdagslige oppgaver som Guds kall: «Troen ser på alle disse ubetydelige, usmakelige og foraktede tingene med Åndens øyne, og er klar over at de alle er smykket med guddommelig godkjenning som med det mest dyrebare gull og juveler» sa Luther. Det mest åndelige man kunne gjøre, var ikke faste og pilegrimsreiser, men å tjene Gud og mennesker akkurat der man var.

Denne tanken ble videreført av pietistene, og her i landet særlig av Hauge og hans venner. Jorden skulle dyrkes, virksomheter skulle bygges – alle skulle ta i et tak, kvinner som menn: «Begge kjønn bør arbeide til alles felles nytte, det nyter de selv, deres barn og tjenere godt av» skrev Hauge i 1814.

Når det blir sagt at nordmenn har høy arbeidsmoral – vel, her har du mye av grunnen.

Sosialt engasjement. Og arbeidsetikken var igjen motivert av pietistenes og haugianernes sosiale engasjement. Ønsket om å utrydde fattigdom og få folk i arbeid har skapt mye av den grűnderkulturen vi har hatt i Norge, og som fortsatt er høyst levende mange steder: Den idealistiske fabrikkeieren som ikke først og fremst er opptatt av å tjene penger, men av å skape arbeidsplasser og tjene samfunnet. Jeg nedstammer selv fra haugianske etterkommere som drev skofabrikk på Vestlandet – en virksomhet som både ga arbeid i lokalsamfunnet og som generte overskudd til misjon og sosialt arbeid.

Godhet. Det forunderlige med kristendommens framvekst er hvor fort idealene skiftet. Hvilke historier vi forteller preger våre verdier.  Allerede på midten av 1000-tallet blir Hallvard Vebjørnsson feiret som helgen på Østlandet – denne unge slektningen av Olav den Hellige, som uten våpen velger å forsvare en forfulgt kvinne og som må bøte med livet. Borte er det norrøne idealet om den hevnende og tøffe krigeren – tilbake står det en som gir sitt liv for en annen, ikke ulikt det Jesus selv gjorde. «Gode gjerninger», og ønsket om å gjøre godt, har fulgt den kristne forkynnelse og den kristne kirke i Norge hele tiden siden, og preger den norske folkekulturen.

Forskjell på arbeid og hvile. Med kristenretten kom også bestemmelser om at søn- og helligdager skulle helligholdes ”med gudstjeneste og hvile fra arbeid”. Det gjaldt ikke bare frie menn, men også for leilendinger og slaver. Dette var vår første arbeidsmiljølov, og første gang de rike og mektiges rett til å bestemme over leilendinger og slaver utfordres. Nå var ikke siste kapittel skrevet, og de rike og mektiges undertrykkelse av småkårsfolk er også en del av vår historie. Men da mine forfedre, som var husmenn i Hallingdalen, kom i konflikt med storbonden om søndagsjobbing, så var det Bibelen de grep til. Og søndagsfri fikk de.

Vi har sett at søndagshandel har vært en vanskelig politisk sak i Norge - folk vil helst ha fri når det er søndag. Jeg tror mye av grunnen skyldes den viktige funksjonen helligdagen, helgen, har hatt i norsk kultur. 

Ytrings- og organisasjonsfrihet. Eller hva med ytringsfriheten, eller minst like viktig -  forsamlingsfriheten. Retten til å mene, og retten til å mene noe annet enn den herskende klasse.  Denne retten har hatt trange kår i menneskehetens historie, og har det mange steder den dag idag. Slik var det også i det kristne Europa – man trodde det herskeren trodde, og sa i stor grad det herskeren ville man skulle si. Dette er ikke noe unormalt, dette har mer vært normen til alle tider. Og da talefrihet, trykkefrihet og organisasjonsfrihet vokste fram på 1800-tallet, så var ikke det et sekularistisk prosjekt, men noe som vokste fram parallelt med vekkelsene på 17- og 1800-tallet. De som utfordret øvrigheten når det gjaldt ytringsfrihet og forsamlingsfrihet i Norge var ikke humanetikere, men kvekere, haugianere og herrnhuter som ønsket å gi uttrykk for troen sin på andre måter enn flertallet. Og som vant fram. Og som gjør at Norge, den dag i dag, i stor grad drives fram av idealistiske organisasjoner.

Troen på forvandling.  Misjonsiveren, om du vil. Den norske troen på forvandling, og på at vi kan få til gode endringer i andre deler av verden, har mye av sine røtter fra misjonsvekkelsen på 1800-tallet. Det er vanskelig å tenke seg dette idag, men mennesker i alle lag av folket solgte det de hadde, tok misjonsskole og reiste ut – for mange år eller for resten av livet. Mange kom ikke tilbake. Og her hjemme var det et misjonsfolk som var like idealistiske, og som samlet inn og sendte penger.

Denne misjonsidealismen er levende i mange miljøer fortsatt. Men enda mer gir den seg idag uttrykk i at Norge forsøker å være en ener i bistand, og har stor tro på vår evne til å skape fred overalt i verden.

Men hva med integrering, da? Her er jeg redd vår kristne arv kommer til kort. Ikke fordi Bibelen er taus - tvert imot står det mye i Bibelen om ta seg av de fremmede og innflytterne, og å elske selv sine fiender. Problemet er mer at Norge opp gjennom hele historien har vært et svært monokulturelt samfunn. Vi har ikke fått trening. Vi har ikke klart å forholde oss godt verken til innvandrende jøder, samer eller tatere. Vi har vanskeligheter med folk som mener noe annet enn "oss", og som står for noe som ikke er politisk korrekt. 

Det er der jeg tror vi har mye å vinne på en bevisstgjøring av våre kristne verdier. Jeg tror på verdien av å snakke om hvem vi er – vår historie og hva som har vært viktig for oss. Ikke som en reaksjon på det fremmede, men som en refleksjon rundt hva vi ønsker å bygge samfunnet på i framtiden, og hvilke verdier vi ønsker at også de fremmede skal slutte seg til.

Da må vi bli kvitt berøringsangsten når det gjelder vår kristne bakgrunn, og snakke åpent om hvem vi er og hvor vi kommer fra. 

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sverre Olsen

1 innlegg  995 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

La det være sagt, vi har en kristen arv. Jeg syns bare ofte at denne arven blir veldig ensidig fremstilt. I disse tider blir folk blanke i øynene når de snakker om den kristne kulturarven. Jeg får følelse av at det i disse epokene man viser til var en ekstrem varme og toleranse mellom mennesker, ja noe vi kan lære mye av i dag. Jeg er noe usikker på hvor sant dette er.

Et eksempel som du bruker er at det ble slutt på å sette barn ut i skogen. Det var selvfølgelig veldig bra! Islandske kilder sier at det var heller sjelden at barn ble satt ut i skogen, men ett barn er selvfølgelig ett for mye, det er vi alle enig om. Kristendommen hadde altså en positiv virkning at det ble slutt på å sette barn ut i skogen. Men drap på uskyldige ble det ikke slutt med. Våre kristne fedre kvidde seg ikke for å binde samer til bålet og la dem gå opp i røyk fordi de ble ansett som trollfolk. Før de ble avlivet på bålet var det gjerne omfattende tortur slik at en tilståelse kunne fremskaffes. I Norge skal over 300 mennesker ha blitt avlivet på denne måten med bibelen i hånd.

Det tales om godhet, noe som har særpreget kirken siden 1000 tallet hevdes det. Jeg tviler ikke på at det har vært gode mennesker, vi finner dem i alle kulturer og religioner. Men som system er det vel ikke bare godhet kirken har kunnet vise til. Jeg nevnte hekseprosessene. Man kan jo også se på historien om Hauge. Det var ikke akkurat godhet og varme som strålte fra kirkens menn den gang. Hauge ble ikke akurat båret på hendene av prestene da han sto opp for det han trodde på, og er mer et eksempel på negative sider ved den kristne kulturarven.

Jo det var bra at konfirmasjon ble innført, og at folk fikk lære å lese og skrive. Samtidig var det et verktøy kongen brukte for å ensrette befolkningen. Annen tro ble jo forbudt etter reformasjonen og  klostervesenet nedlagt. Dette varte til langt ut på 1800 tallet, og selv den kristne grunnloven som da ble forfattet måtte inneholde rasediskriminerende og trosdiskriminernde ytringer.

Luther, vår kirkes far, var langt fra noe varmt menneske. Hans skriverier er til tider så hatefulle at de ikke kunne trykkes i landet vårt. Han slår rundt seg med rabiat ordbruk om bønder, jøder og svake grupper. Når man leser "jødene og deres løgner" eller «Mot bøndenes myrdende og røvende bander», ja så føler man ikke mye varme og godhet.

Luther var ikke alene om å ha et anstrengt forhold til jøder, det er dessverre noe som har heftet ved kristendomen helt fra dens spede begynnelse. Jødene slo ihjel kristus og hadde selv bedt forbannelsen ned over seg.

Da de kalvinistiske hollenderne reiste til Sør Afrika var det heller ikke bare kjærlighet som ventet de innfødte der. Apartheid varte like inn i vår tid.

Nå har du skrevet et innlegg med fordelene, og jeg har kanskje fokusert mer på de uheldige utslagene. Jeg mener ikke at alt var galt selv om det kanskje kan høres slik ut. Jeg mener at den kristne arven er en brokete arv som inneholder både det ene og det andre. Når jeg leser det du og flere andre skrive så er det som vi burde ønske oss tilbake til den tiden da kristendommen sto sterkere i landet vårt. Men var det virkelig bedre da? Hauge døde til sist uten å bli gammel pga uverdige forhold i fengsel.  Der var han satt pga at han var en kjetter og vranglærer, da i det kristne Norge.


.









2 liker  
Kommentar #2

Ole Petter Erlandsen

24 innlegg  73 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Noen punkter til kommentar: 

- Du har helt rett i at virkeligheten er mer sammensatt enn det jeg får reflektert i et kort debattinnlegg. Det berører jeg såvidt under punktet om barns rettigheter. Det måtte en sosialist til for å kjempe gjennom at barn født utenfor ekteskap skulle få automatisk arverett - selv om Bibelen er ganske tydelig på at barna ikke skal lide for foreldrenes feilgrep.

- Og i en 2000-årig historie er det selvsagt at det har blitt begått feil. Store feil, tragiske feil. Som troende kjenner jeg på dette, og ser ikke noe poeng i å stikke noe under en stol. 

- Likevel. Ser man på de store linjene, så er det ingen tvil om at kristen tro og tanke har vært et ubetinget gode for Norge, og Europa. Mitt inntrykk er mer at det framstilles som om den mørke, kristne troen kom og ødela den idylliske vikingånden - og det er omtrent så langt fra den historiske sannheten som det går an. 

- Når det gjelder jødehat, vold og fanatisme - jeg ser det først og fremst som at slik er vi mennesker - om ingen korrigerer oss. Dersom vi får ture på, så gjør vi mye galt. Olav Haraldson var fx en rå viking - også etter at han lot seg døpe. Likevel er det ingen tvil om at det skjedde en forandring hos ham, og at han gjennomførte mye bra. 

1 liker  
Kommentar #3

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Huff ja

Publisert rundt 3 år siden
Sverre Olsen. Gå til den siterte teksten.

Men drap på uskyldige ble det ikke slutt med. Våre kristne fedre kvidde seg ikke for å binde samer til bålet og la dem gå opp i røyk fordi de ble ansett som trollfolk. Før de ble avlivet på bålet var det gjerne omfattende tortur slik at en tilståelse kunne fremskaffes. I Norge skal over 300 mennesker ha blitt avlivet på denne måten med bibelen i hånd.

Jeg var på Steilneset i Vardø i sommer og fikk med meg et lite hefte, der alle (?) de  henrettede i disse årene, er navngitt. Det er trist lesing, og vandringen gjennom denne skip-lignende, halvmørke bygningen der en liten beskrivelse av  hver enkelts ubeskrivelige siste timer er hengt opp, gjør noe med enhver. Når man leser om kirkens fremskaffede bevis for trolldom, der de som fløt ble regnet som skyldige, fordi Gud anså det som fullgode bevis på skyld, ja, da følte jeg en avmakt som ikke går an å beskrive med ord. Så prøvde noen likevel å nekte skyld i trolldom, men  med slike "sikre" bevis måtte tilståelse fremskaffes, noe de da også  alltid klarte.

Jeg fant navnet til broren til en av mine direkte aner blant ofrene for denne grusomme praksisen. Han ble funnet skyldig i å ha senket en båt på havet, slik at mannskapet omkom ... mens han selv befant seg på landjorden.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere