Verdidebatt

Ledelse i kirken er mere enn administrasjon

Kirkerådets leder har i sitt innlegg til møtet 12. juni trukket fram saker som vil stå i fokus fremover . En av disse er samlingen av arbeidsgiverorganisasjonene. Beskrivelsen av de oppgaver som skal løses bærer imidlertid preg av å gi en snever betydning av hva ledelse i kirken er.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I sin tale ved åpning av kirkerådets møte 12 juni kommer kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum inn på sentrale spørsmål som drøftes i kirken for tiden, og som vil få kirkerådets fokus fremover.  Et av disse spørsmålene er samlingen av den kirkelige organisasjon i en arbeidsgiverlinje. Jeg skrev et innlegg om dette på Verdidebatt i januar, men Raaums innlegg utfordrer såpass mye at jeg ønsker å utdype mine synspunkter.

Samling av arbeidsgiverlinjene i kirken vil ha som sitt viktigste spørsmål hvem som skal være ”leder” eller øverste ansvarlig i den kirkelige organisasjonen. Etter min vurdering signaliserer de ordene som benyttes en for snever forståelse av hva ledelse vil innebære. De begrepene som kirkerådet velger å benytte i sin tekst omfatter økonomi og arbeidsmiljø, sammen med medbestemmelse og demokrati. Dette signaliserer at ledelse i stor grad oppfattes som en administrativ funksjon.  Det fokuseres på de lederoppgaver som normalt hører til en administrasjonssjef. Dersom spørsmålet er hvem i den kirkelige organisasjon som skal ha ansvar for økonomi, budsjettering, økonomistyring, arbeidsmiljøspørsmål osv. så vil nok de fleste mene at det ikke er prestene, men nåværende daglig leder eller kirkeverge.  Det er neppe riktig å pålegge soknepresten å arbeide med budsjettering og bilagsbehandling i kirken.

Men ledelse er noe langt mer omfattende enn dette. Ledelse er å forvalte organisasjonens – altså kirkens – identitet, fremme dens egentlige formål og være retningsgivende for de ideer som kirken har i seg.  Lederen er den person som bærer fram identiteten og som blir kontaktet når noen ønsker å drøfte kirkens oppdrag.  Lederen er den som ideologisk gir kirken forankring i sitt egentlig ”jeg”. Lederen er den som bærer det kristne budskapet frem til menneskene i sitt sogn. Vi kan snakke om den ideologiske ledelse i forhold til den administrative ledelse.  Den ideologiske ledelse er alltid overordnet den administrative.

Det forvansker denne diskusjonen at det allerede er en stilling som har fått tittelen daglig leder i de større kirkesognene. Dette skyldes selvsagt nettopp at det har vært to arbeidsgiverlinjer, og lederen i den ikke-geistlige linjen har derfor kunnet benytte denne tittelen. Det er svært uheldig. Både fordi begrepet daglig leder peker på den stillingen som har det overordnede ansvar i organisasjonen og fordi det kan oppfattes som en degradering å miste denne tittelen. Sett fra mitt synspunkt er kirken først og fremst et redskap for å fremme Guds rike, og det vil være naturlig at personlig og faglig prestisje settes til side slik at spørsmålet om ledelse kan drøftes fritt ut fra kirkens behov.

I enhver organisasjon er det en arbeidsdeling mellom den øverste leder og den administrative leder, men det er aldri noe tvil om hvem som er ”lederen”.  Det vil være pussig dersom sognepresten skulle måtte innordne sett lederskap under kirkevergen og oppleve at det er kirkevergen som har det avgjørende ordet for prioriteringer og utvikling i kirken.  Jeg er klar over at menighetsrådet er sterkt inne i bildet og at det er menighetsrådet som organisasjonsmessig fatter vedtak. Menighetsmøtet er imidlertid ikke tilstede som daglig leder i kirken.  Det er også sannsynlig at det er kirkevergen som er best egnet som saksforbereder til menighetsrådet i en rekke saker, og som også effektuerer mange av menighetsrådets vedtak. Det er imidlertid lederen i kirken som både har det øverste ansvar for fremleggene og som er den ansvarlige for gjennomføring av vedtakene selv om det praktiske arbeidet gjøres av andre.

Og her ønsker jeg å fokusere på et annet moment som forvansker diskusjonen. Prestene i kirken oppfatter seg ikke som ledere, men som ordets forkynnere og forvaltere av sakramentene.  Svært mange prester ønsker heller ikke å ha ansvar for personalforvaltningen, budsjetter, økonomi og arbeidsmiljø.  Dette oppleves som en oppgave som vil stjele oppmerksomhet og tid fra de funksjoner som de egentlig skal utføre. Dette er et godt og sunt synspunkt, men det bygger etter min mening på en misforståelse. Det bygger på den oppfatning at det ansvar som legges til en stilling skal utføres utelukkende av denne stillingen. Da snakker vi om stillinger som har et faglig ansvar, og ikke stillinger som fokuserer på lederskap. Lederskap går nettopp ut på at de som har lederansvar ikke – IKKE – er de som utfører oppgaven.  Ledelse vil si å lede andre mot et felles mål.

Jeg mener det er svært viktig at en god forståelse av ledelse nå blir fokusert i kirken.  Antallet som automatisk blir med i kirken ut fra et tradisjonelt og kulturelt grunnlag synker.  Dette er helt naturlig i et samfunn som blir sekularisert – slik som vårt.  Dette utfordrer nettopp evnen til lå vise lederskap i kirken.  Lederskap omfatter ikke bare de ansatte, men i langt større grad alle de frivillige.  Dersom prester og ansatte utelukkende konsentrerer seg om å utføre egne oppgaver, og ikke forstår at en av deres største oppgaver og viktigste ressurser er å være ledere for andre, blir det for få som deltar i kirken og store ressurser forblir ubenyttet.

Jeg har gleden av å tilhøre et kirkesogn med stor frivillig deltagelse og godt lederskap fra de som er ansatt i kirken.  Da fungerer dette bredt som en folkekirke.  Spørsmålet om involvering av de frivillige henger nøye sammen med spørsmålet om ledelse av den lokale kirken.  Jeg ønsker å utfordre kirken til å løfte spørsmålet opp fra å være et spørsmål om ledelse av de administrative funksjonene i kirken til å være spørsmål om ledelse av hele kirkens virksomhet.

Etter min vurdering er sognepresten lederen i den lokale kirken.  Det finnes ingen annen organisering som lar kirken fremstå i sitt lokalsamfunn som den Guds kirke den er satt til å være.  Det diskusjonen bør fokusere på er en hensiktsmessig og god arbeidsfordeling mellom sogneprest og den administrative leder slik at begge stillingene får anledning til å arbeide med de spørsmålene som er viktigst for hver av de.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt