Politisk pakkeproblem

Jeg blir stående og lure på hvorfor kombinasjonen av meninger er pakket slik de er i de ulike partiprogrammene.

Selv liker jeg multikultur, men likevel er jeg kritisk til at Norge importerer ideologi med klare fascistiske trekk.
Jeg er grunnleggende liberal, men jeg liker ikke frislipp av snø- og vannskutere i naturen.
Jeg er for mer bruk av sykkel, men kjenner motvilje mot å gi fra meg frihetsfølelsen det gir å kunne bruke bil.
Jeg er skeptisk til all sentraliseringen i samfunnet, men jeg skjønner ikke hvorfor en stemme i den retningen skal bli en stemme for et Norge uten ulv.
Jeg er enig i at arbeid for alle er bra, men mener løsningen er å dele på arbeidet slik at alle jobber mindre.
Jeg syns vår nåværende statsminister har utviklet seg til å bli en trygg landsmoder, men jeg er flau over hvor underdanig hun har opptrådt i forhold til kommunistene i Kina.

Demokrati. Jeg står der og kjenner på demokratiets kjerne: Når alle skal bli hørt, kan ingen bli hørt fullt ut.
Selv om vi har et mylder av partier i Norge – bare prøv å se det med amerikanske briller – så opplever vi likevel at partiene er for store og mangfoldige til at vi kan være enige med dem i alt. Til og med et parti som KrF, som kjemper mot sperregrensen, slites av fløyer som vil i helt ulike retninger.
Velger man å stemme på de største partiene, Arbeiderpartiet eller Høyre, må man likevel finne seg i ett ufravikelig faktum etter valget:
Ingen av dem kan danne regjering og starte arbeidet med å gjennomføre sitt program uten å samarbeide med andre.
Med andre ord: Uansett hvem man stemmer på, så vil det bli en stemme til en konstellasjon der man sannsynligvis er skeptisk til en eller flere parter.

Paraply. Jeg innrømmer å ha vært en lite trofast velger. Av alle de partiene jeg har valgt å stemme på, er nok stemmen min i Stortingsvalget i 2001 den mest odde. Da stemte jeg på komikerduoen Atle Antonsens og Johan Goldens Det politiske parti.
Dette partiets viktigste standpunkt var at de ikke sto for noe selv. Partiet skulle til enhver tid mene det samme som folket. De målbar en type direkte demokrati hvor medlemmene gjennom voteringer på nett skulle avgjøre hva partiets representanter skulle stemme i enhver sak. Eksempelvis: Hvis det viste seg at 75 prosent av medlemmene var mot EU og 25 prosent var for, så ville partiet med en tenkt stortingsgruppe på fire representanter la tre stemme mot og en stemme for.
Jeg antar at dette partiet er gått i glemmeboken for de fleste. Men noen husker kanskje logoen deres. Det var en paraply. Symbolet på at de dekket hele det politiske landskapet.
Inkludert meg fikk Det politiske parti 19.457 stemmer. Det utgjorde 0,8 prosent av stemmene på landsbasis. Man kan dermed si at den norske befolkningen vendte tommelen ned for ideen om direkte demokrati. De fleste skjønte vel at en stemme i den retningen ville være såkalt bortkastet. Om man da ikke skulle skrive en kommentar om det 16 år senere.

Diktatur. En fyr jeg kjenner har som prinsipp at han alltid prøver å stemme på et parti som ikke havner i posisjon. Hans begrunnelse: Da kan han ikke holdes medansvarlig for utviklingen i samfunnet de neste fire årene.
Ja, hva gjør man vel ikke for å beholde retten til å klage?
78 prosent av alle nordmenn deltok i forrige Stortingsvalg. Jeg antar at så godt som alle gjorde det fordi de ønsket å være med på å bestemme retningen videre for landet de bor i.
Det ligger i kortene når så mange skal bestemme at ingen vil bli helt fornøyd. Dette skiller demokratiet fra diktaturet. I sistnevnte styreform vil man i det minste finne en person som er fornøyd med de fleste beslutningene.

Hårreisende. Da jeg sto der i avlukket og følte meg sjakk matt over å måtte velge hva jeg støttet og svelge kameler i en og samme operasjon, så var det moro å leke med følgende tanke: Tenk om jeg kunne valgt tre saker fra hvert partiprogram og satt dem sammen til et parti helt etter mitt eget hjerte?
Det hadde nok blitt et originalt og lite parti. Mange andre velgere ville nok betraktet det som inkonsekvent i sin måte å sette sammen synspunkter på. Noen ville nok tenkt at dette partiet skulle de gjerne støttet, om det bare ikke var for ett eller to helt hårreisende standpunkter.