Statsminister Netanyahu er vel kjent med det president Trump nå opplever.

Hun sammenlikner de to statslederne og mediekrigen de begge står i og har stått i. «Det kan være Netanyahu vokter vel sin tunge, fordi han forstår at han intet har å vinne ved å angripe en vennligsinnet president», skriver hun.«Det er også rimelig å anta at Netanyahu styrer sin tunge vel fordi han har sympati med Trump.

Mer enn noen annen politisk leder i verden forstår Netanyahu hva Trump nå går gjennom, for han har vært i den samme situasjonen selv. På mange måter er han der fremdeles. Netanyahu har opplevd hver eneste dag, siden han tok over styringen av landet i 1996, at han har ligget i uavbrutt krig med Israels akademiske og økonomiske eliter, som riktignok ikke er folkevalgte». I en sammenlikning av de to statslederne og den mediekrigen de begge står i og har stått i, skriver hun utfyllende om i sin artikkel.

Benjamin Netanyahu har vunnet valg etter valg, og er nå den lengst sittende statsminister i Israels historie. I Netanyahus første statsministerperiode fra 1996 til 1999, forsvant etter tur hans politiske motstandere, statsministrene Yitzhak Rabin og Simon Peres. De døde, som Rabin in 1995 eller ble plassert på sidelinjen, som Peres i 1996. Den forfølgelse i mediene som Netanyahu opplevde etter sin valgseier i 1996 over den sittende statsminister, fredsprisvinneren Simon Peres, kan sammenliknes med den forfølgelse som president Donald Trump nå opplever i begynnelsen av sin første presidentperiode. En annen fredsprisvinner, eks-president Barak Obama, er en av Donald Trumps argeste kritikere i Det demokratiske partiet. Det er et tankekors at 3 vinnere av Nobels fredspris, henholdsvis i 1984, i 1993 og i 2002, har anklaget Israel og landets statsminister for å praktisere apartheid politikk verre enn den i Sør-Afrika, uten at deres navn skal nevnes.

Sjokket etter Netanyahus valgseier i 1996 kan sammenliknes med sjokket Trumps seier over Hillary Clinton utløste i den amerikanske politikks elite i begynnelsen av 2017. «The historical context of Israel’s 1996 election and the US elections last year were strikingly similar», skriver Glick i en artikkel 24. aug 2017, som kan leses i sin helhet i lenken:.Column One: Netanyahu's empathy for Trump.

Her er en smaksprøve, som kan virke sårende på Aps medlemmer og den norske venstresiden, som fremdeles er stolte av Oslo-avtalene: «In 1992, Israel’s elites, the doves who controlled all aspects of the governing apparatuses, including the security services, universities, government bureaucracies, state prosecution, Supreme Court, media and entertainment industry, were seized with collective euphoria when the Labor Party under the leadership of Yitzhak Rabin and Shimon Peres won, Israel’s Left its first clear-cut political victory since 1974. Rabin and Peres proceeded to form the most dovish governing coalition in Israel’s history.

Then in 1993, after secret negotiations in Oslo, they shocked the public with the announcement that they had decided to cut a deal with Israel’s arch enemy, the PLO, a terrorist organization pledged to Israel’s destruction.The elites, who fancied themselves the guardians of Israel’s democracy, had no problem with the fact that the most radical policy ever adopted by any government, one fraught with dangers for the nation and the state, was embarked upon with no public debate or deliberation.

The 1996 election was the first opportunity the public had to vote on the Oslo process. Then, in spite of Rabin’s assassination and the beautiful ceremonies on the White House lawns with balloons and children holding flowers, the people of Israel said, no thank you».

Den liberale politiske venstreside over hele verden hater nå president Donald Trump like inderlig som den i 20 år har hatet statsminister Benjamin Netanyahu. «Hatobjektene» er paradoksalt nok talsmenn for den folkelig opinion, som har vunnet de helt avgjørende valgene.