Marit H Meyer

Generalsekretær i Venstre og kommunestyrerepresentant
4

Organisering er også en menneskerettighet

Av Odd Einar Dørum, Terje Breivik og Marit H Meyer (Venstre) Arbeidstakerorganisasjonene gjennomfører i disse dager en større vervekampanje. Det vil vi heie på, for den norske historien viser at både demokratiet og velferden vår er tjent med en sterk fagorganisering som favner bredt.

Publisert: 28. aug 2017

Rundt om i verden ser vi at retten til å organisere seg mange steder aldri har blitt skikkelig etablert eller er under press. Manglende respekt for sammenslutninger og nedvurdering av hvilken rolle partene i arbeidslivet spiller settes på spissen av et mer globalisert arbeidsliv. I dette bildet er en ordinær vervekampanje viktig, også fordi den peker utover seg selv og våre landegrenser.  

Menneskerettighetene omfatter ytringsfrihet, trosfrihet, rett til liv og helse og andre, individuelle rettigheter. Men retten til å organisere seg, å samle mennesker under en felles fane, er også en sentral menneskerettighet. Den sikrer at selv om alle mennesker er ulike, så forenes vi som arbeidstakere med noen grunnleggende behov, som et trygt og sikkert arbeidssted, anstendig lønn og omforente og balanserte spilleregler ved konflikt.

Utfordringer knyttet til globaliseringen understreker også behovet for organisering. Sosial dumping og ansettelseskontrakter som går på tvers av lover, regler og avtaleverk, utfordrer de rettigheter og plikter vi gjennom 100 år har utviklet i fellesskap.

For dagens norske arbeidsliv hviler faktisk i stor grad på den grunnmuren som ble skapt for om lag 100 år siden. Samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene er en helt sentral del av utviklingen av det norske demokratiet. Helt fra da Gunnar Knutsens Venstreregjering i 1915 etablerte arbeidsretten og riksmekleren har samarbeid og dialog før kamp og konflikt vært grunnplanken.

Trepartsamarbeidet er utviklet i en tidsånd der arbeidslivet ble preget av tilsynelatende uoverstigelige konflikter, gjentatte streiker og trusler om revolusjon. Kjernespørsmålet var – hvordan skal konfliktene håndteres? Med klassekamp og strid, eller ved hjelp av dialog og forhandlinger innen regulerte og fastsatte former? Med en erkjennelse av at arge motstandere også kan arbeide sammen om løsninger, var grunnlaget lagt for en fredelig og demokratisk organisering av arbeidslivspolitikken.

En rekke ulike aktører bidro i dette arbeidet. Både fagbevegelsen og sentrale aktører på arbeidsgiversiden må selvsagt nevnes. Men det er umulig å beskrive utviklingen av trepartssamarbeidet uten å nevne Paal Berg, statsråd i Knutsens Venstreregjering og senere leder av arbeidsretten, høyesterettsjustitiarius og leder av hjemmefronten. Berg var sentral også i utformingen av den første hovedavtalen i privat sektor i 1935. Denne har dannet grunnlaget for senere hovedavtaler.

Det unike med trepartssamarbeidet er det åpenbare og enkle faktum at det er tre – ikke to - parter. Med staten til stede er innrammingen ikke bare bedriftsøkonomiske eller arbeidsrettslige spørsmål. Det handler også om forvaltningen av fellesskapets spilleregler, ressurser og rammene for vår felles velferd. At staten står som garantist for at spillereglene følges, har vært avgjørende for å skape forutsigbarhet og gjensidig tillitt mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Dette er fremdeles sentrale spørsmål, men vi kan legge til utfordringer knyttet til globalisering, robotisering og automatisering. Dette bidrar til at arbeidslivet – og velferdsstaten – er inne i en svært rask og omfattende endring. Det er vanskeligere enn kanskje noen gang å forutse hvilke kompetansebehov arbeidslivet vil ha, hvilken konkurranse det vil være om arbeidskraften og hvordan dette skal reguleres i en globalisert verden. Med nye rammebetingelser må også trepartssamarbeidet gå i front for hele tiden å bidra til at arbeidslivets rammer tilpasses endringer i måten vi arbeider på, familiemønstre og globale utfordringer.

Kompleksiteten i dette viser at behovet for sterkt samarbeid og dialog mellom parter fremdeles er helt sentralt for dagens - og morgendagens – arbeidsliv. Den menneskerett det er å kunne organisere seg, må derfor holdes høyt, og den må verdsettes. For den kan spille en vesentlig rolle i utviklingen av både velferden og demokratiet, slik den har gjort siden 1915 og fremdeles gjør det i dag.

 

Odd Einar Dørum, tidligere justisminister (V)

Terje Breivik, Stortingsrepresentant (V)

Marit H Meyer, kommunestyremedlem (V)

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
27 dager siden / 2914 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 1427 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
15 dager siden / 1120 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
29 dager siden / 630 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
9 dager siden / 611 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
14 dager siden / 586 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
6 dager siden / 469 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere