Spaltist Ida Marie Haugen Gilbert

Skribent og filosof

Marit&Irene, Fjelde og Elvis Presley

Selv ikke bedehusfolket klarer å motstå Elvis. Nå er det 40 år siden kongen forlot bygget for godt.

Publisert: 27. aug 2017

Kassettholderen hjemme der jeg vokste opp var fylt med salmekassetter av god bedehuskvalitet. Et menighetsblad vi fikk fortalte historien til en tenåringsgutt som hørte så mye på Alice Cooper, Motörhead, Iron Maiden og andre vederstyggeligheter at han en dag våknet opp og ikke kunne røre seg. Djevelen hadde angivelig tatt bolig i rommet.

Jeg stilte ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i artikkelen. Jeg løp i skrekk og gru ned i stuen for å jakte mindre djevelske alternativer til  Metallica- og Kizz-kassettene mine, så det bar rett i samlingen til foreldrene mine.

Men der var det mest salmer om synd eller perleport. Hver gang jeg så litt lyst på tittelen, viste coveret bilder av menn med strengt blikk bak umoderne briller, eller damer med høy bølgepermanent. Ikke en tromme var å se.

Jeg skulle til å gå for et toneløst liv, da lyset slo ned. For der – midt mellom Gerhard Fjelde og Marit&Irene – sto Elvis Presley’s Greatest hits.

Siden har jeg vært blodfan av Elvis.      

Amerikas Jerusalem

På en roadtrip til Junaiten i fjor, besøkte jeg Jerusal.. ehm.. Graceland. Jeg gikk rundt hjemme hos Elvis og følte jeg hadde vært her før, i hvert fall på fest. Selv rommet med det snuskete speilet i taket føltes kjent. Da vi kom ut i hagen hvor han lå gravlagt, så begynte jeg å grine. Jeg begynte der og da å tro på alle vitnesbyrd fra Elvis-fans om at Elvis egentlig lever. ”Den døde er ikke i graven,” talte en stemme i hodet.

Vi kjørte videre gjennom Texas, og det ble kortere mellom kirkene, til vi stoppet i en småby ved navn Post. Her var en hel masse sjapper som solgte Jesus-nips. Bibelvers i rammer og på keramikk, Jesus-bilder og annen bedehuskunst i amerikanske dimensjoner. Og der, i hylla med kristne cd-er sto Elvis – Blue Hawaii og nok en Greatest hits. Jeg spurte dama som drev butikken om hvorfor Elvis fikk stå likeverdig blant alle de kristne nipsgjestandene. Hun sa at han var som en profet, og siterte ham på at ”I am not the king, Jesus is the king”.

Elvis lever

Hvis jeg skulle velge én person, død eller levende, å se på scenen så hadde det vært Elvis. Elvis er selve manifestasjonen av begrepet udødelighet.

Beatles kom etter med politiske budskap og engasjement. Elvis lot musikken hvile i seg selv, men sang på en måte som ga låta lyden av noe opphøyd. Den blandet seg ikke inn med spekulasjoner rundt Guds planer på jorden, prøvde ikke å forandre så mye, men lot politikk og krig og fred bli opp til Gud å bestemme. Det passet nok bra for deler av kristenfolket. Han forsøkte seg ikke med noe som konverterte ungdommen fra bedehuset til Blitz.

Ekstasen

Jeg har aldri skjønt greia med hallelujafølelsene folk snakker om å ha hatt på religiøse møter og stevner. Sånne som gynger med salige fjes til lovsang på kristne møter, med utstrakte armer, som om Gud selv sto på scenen. Da er det lettere å forestille seg at følelsen av å se Elvis Presley opptre, er som popversjonen av et møte med kristen kunst. Som Richard Sterban, en av musikerne til Elvis, uttalte i forbindelse med hans 40-års dødsdag 16. august: ”When I listened to him sing How Great Thou Art, I thought that if I looked up into the sky I might see Jesus looking down; that’s how powerful his version of the song was.”

Det er litt pinlig å ha fått en religiøs åpenbaring over grava til Elvis i hagen hans på Graceland. Men Elvis var den første som sang halleluja på en måte som ikke hørtes teit ut.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Elvis og "bedehusfolket"

Publisert nesten 2 år siden
Ida Marie Haugen Gilbert. Gå til den siterte teksten.
Selv ikke bedehusfolket klarer å motstå Elvis. Nå er det 40 år siden kongen forlot bygget for godt.

Morsomt innlegg!  Når ble Elvis "stueren" på bedehusene?  Jeg vil anta at det ikke skjedde før på 70-tallet.  Selv om han sang gospel og salmer gjennom nesten hele karrieren, tror jeg nok det først og fremst var brylsleik, slengbukser, rock og syndige hoftevrikk "bedehusfolket" hos oss forbandt ham med på 50- og 60-tallet.

Kassettspillere var et relativt ukjent medium fram til slutten av 60-årene, men jeg hadde et par ugifte tanter som bodde hjemme hos mine besteforeldre - og de hadde platespiller (det hadde ikke vi)!  Men Elvis?  Nei, det ville nok vært helt utenkelig.  Jeg fikk lov å bruke denne vidunderlige platespilleren hver gang vi var på besøk - og kunne da variere mellom Kjell & Odd, De 10 søsknene Kolbjørnsrud, Venneslatrioen og Rolf Liström :-)

Kommentar #2

Ida Marie Haugen Gilbert

25 innlegg  87 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Haha - det var nok en særdeles guilty pleasure jeg fant mellom kassettene der ja.

1 liker  

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3262 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2416 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2350 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2341 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1625 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1486 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1384 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere