I beste sendetid

Faten Mahdi Al-Hussainis og hennes hijab har vekket en interessant debatt om religiøse symboler i offentligheten, og blant programledere og nyhetsopplesere mer spesielt.

NRK har kommet frem til at nyhetsankere ikke kan bære religiøse symboler eller plagg, fordi disse programmene stiller særskilte krav til «nøytralitet». Mediepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Arild Grande, er blant dem som «vil advare mot» at nyhetsankere og programledere som representerer NRK bærer religiøse symboler.

Ulike ståsteder

La oss ta ett skritt tilbake. Når vi leser forskjellige aviser, får vi forskjellige beskrivelser av nyhetene. Hvorfor? Fordi det finnes ikke noe sånt som en objektiv og nøytral nyhetsending. Forskjellige aviser og mediehus har forskjellige ståsteder. Det samme vil vi finne hvis vi sammenligner NRKs rapporteringer i 2017 med rapporteringene for 30 år siden.

Forskjellene kommer ikke fordi NRK har blitt mer eller mindre objektive, men fordi kanalens ståsted hele tiden endrer seg. Perspektivet forflytter seg.

Derfor er det farlig å fremstille nyhetsopplesingen som «nøytral» og fra en slags opphøyd posisjon. Seerne bør ikke foregis å bli servert den rette og objektive sannheten når de ser nyhetene; i stedet bør de oppmuntres til å være kritiske til det de får se og høre. Det løpende målet til NRK må være å rapportere fra et ståsted som representerer samfunnet i all sin mangfoldighet – og med alle sine likheter.

Kipa på hodet

Vi lever i et fellesskap der mange velger å bære kors eller andre religiøse tegn som et fast smykke, som et symbol på sin tro og tilhørighet. Flere religioner har påbud om å dekke til håret på ulike måter. Selv går jeg alltid med Kipa på hodet.

Andre igjen, det vil si de aller fleste, velger å gå uten noen ytre religiøse tegn. Disse er imidlertid ikke noe mer «nøytrale» eller «objektive» enn dem som bærer kors eller andre tegn på tilhørighet.

Og derfor er forbudet mot å bære religiøse tegn blant nyhetsopplesere problematisk. For det første fordi det forutsetter et «nøytralt standpunkt» som ikke finnes. Og for det andre fordi det sender signal til samfunnet om at de som bærer religiøse plagg eller symboler på en eller annen måte er «utenom det vanlige» og mindre troverdige avsendere.

Mennesker ute

En historisk parallell: I løpet av 1800-tallet var jødedommen i Europa under press. Samfunnet, som jødene ønsket å ta del i, ble mer og mer sekulært. Samtidig var det øking i antisemittisme og pogromer. Juda Leib Gordon, den gang en av de viktigste poetene i den jødiske intellektuelle bevegelsen Haskala, oppmuntret derfor jøder til å være «jøder hjemme og mennesker ute».

Med andre ord: Han trodde at hvis samfunnet kan ha et nøytralt utseende i offentligheten, så kan man bevare sin tradisjon og tro hjemme. Han ønsket å finne en måte å integrere jøder i samfunnet ved å «dress down».

Han tok feil. Storsamfunnet i Europa var ikke mer mottakelige for den nye «mennesker ute»-strategien, pogromene fortsatte og Juda Leib Gordon endte opp med å oppfordre til utvandring av jøder til Amerika.

I beste sendetid

Religioner er veldig viktige aktører i vårt samfunn. Enkeltmennesker må få lov til å vise frem sin tro uten å bli kategorisert som «litt utenfor».

Derfor må vi heller ikke hindre «annerledesheten» fra nyhetsformidlingen på TV. Nettopp ved å vise frem vårt mangfold i «beste sendetid», demonstrerer vi hvor rikt samfunnet vårt er, og at religionene er en del av denne rikdommen.

Man skal ikke måtte skjule deler av sin identitet for å kunne gå i ett med samfunnet vårt.

Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land 28. august 2017.