Verdidebatt

Kristendommen - en sovepute, en legitimering av likegyldighet, et opium for folket?

"Hvis du er nøytral i urettferdige situasjoner, har du valgt å ta undertrykkerens parti. Hvis en elefant står med foten på halen til en mus, og du sier at du er nøytral, vil din nøytralitet neppe bli verdsatt av musa."- Desmond Tutu

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg ble kristen som tenåring. Jeg lærte om nestekjærlighet, og om Guds ubetingede kjærlighet til oss syndige mennesker. Jeg lærte at jeg skulle behandle andre på samme måte. Jeg lærte at jeg skulle snu det andre kinnet til og elske mine fiender. Derfor tidde jeg og forsøkte å smile så pent jeg bare kunne når jeg møtte mennesker som oppførte seg ufint eller urettferdig. Jeg ville jo være en god kristen.

Det kom imidlertid lite godt ut av min tilnærming. Jeg sparte kanskje meg selv for en rekke ubehageligheter - slike ubehageligheter vi mennesker gjerne vil unngå uavhengig av vårt syn på verden og vår tro på noe guddommelig. Men de som ble utsatt for urettferdighet hadde lite nytte av min vennligsinnede nøytralitet. Ved å tie hadde jeg tatt undertrykkerens parti. Og det var jo ikke det jeg egentlig ønsket...

Jeg har kristne venner som snakker om kjærlighet og gyldne regler, men som tier i møte med vold, mobbing og karakterdrap av venner, bekjente og kolleger. Ikke bare vender de det andre kinnet til, men de snur hele ryggen til det som skjer. Som tenåring hadde jeg trodd jeg var en god kristen da jeg gjorde dette. Jeg skulle jo elske mine fiender. Kanskje er det dette som også motiverer så mange bekjennende kristne til å tie i møte med urett. Kjærligheten til ens fiender.

Eller kanskje er det en annen kjærlighet. Kjærligheten til en selv.

"Jeg må tenke på min egen familie."

"Jeg må tenke på min egen jobb!"

"Jeg må tenke på min egen helse!"

Det er mange gode grunner til å tie. Det er likevel et sørgelig skussmål for kristenheten at det måtte en ateist til for å utvide perspektivet. "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!" skrev Arnulf Øverland i diktet "Du må ikke sove".

Det er blitt økt fokus på mobbing i skolen. Det er bra. De som selv ikke har opplevd det, vet sjelden hvor ødeleggende det kan virke på et ungt menneske å bli utsatt for fysisk og psykisk mishandling. Ikke bare kan barne- og ungdomstiden bli ødelagt, men den som mobbes kan få problemer som varer livet ut.

Jeg var selv vitne til mobbing da jeg var barn. Jeg var ikke kristen da, men jeg var redd. Redd for å bli utsatt for det samme dersom jeg skulle blande meg og forsvare min venn som ble mobbet. Min venn... Jeg valgte å tie for å beskytte meg selv. Jeg var en dårlig venn!

Også voksne kan ta skade av mobbing. Å være gift med en mobber, kan virkelig ødelegge et menneske. Det samme kan mobbing på arbeidsplassen. I sistnevnte tilfelle er det ofte mange vitner. Kanskje ser de hvordan en rent faglig uenighet mellom en arbeidstaker og en leder utvikler seg til en innviklet prosess der arbeidstakeren blir utsatt for karakterdrepende anklager, utfrysning og subtile sanksjoner. Kanskje ser de at arbeidstakeren gradvis brytes ned, blir sykemeldt og kanskje alvorlig psykisk syk. Hvor blir det da av den kristne nestekjærligheten?

Jeg kjente en kristne mellomleder. Hun ville selvsagt støtte sin nærmeste sjef. Hun ville beskytte seg selv. Hun valgte nøytralitet. Hun valgte å tie. Jeg lurte på hvordan hun kunne sove godt om natten. Hun var i en posisjon til å gjøre noe. I motsetning til de vanlig ansatte, hadde hun en mulighet til å la sin stemme bli hørt. Men hun valgte å tie. Hun valgte undertrykkerens parti.

Under andre verdenskrig manglet det ikke på øyne som så at urett ble begått. Men det var mange gode grunner til å tie. Mange gode grunner til å velge nøytralitet. Mange gode grunner til å vende det andre kinnet, ja hele ryggen til det som skjedde.

Under andre verdenskrig manglet det ikke på øyne som ble lukket. Det var kanskje i et forsøk på å åpne noen av disse at Øverland skrev diktet "Du må ikke sove". Diktet har sin historiske kontekst, men budskapet er universelt. Slik jeg ser det, gjelder det like mye i dag. Vi lukker øynene for urett som skjer utenfor Norges grenser; for urett som skjer utenfor hjemmets fire vegger; for urett som ikke rammer oss selv. Vi har mange gode grunner til å gjøre det. Men...

"Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!"

Kan kristne sove godt om natten etter å ha beskuet vold, mobbing og karakterdrap? Kan man be sin aften bønn og si: "Kjære Gud, takk for at du har beskyttet meg og velsignet meg i dag. Og tilgi meg at jeg ikke har gjort noe for å avhjelpe de trengendes behov i dag. Amen." - og så er alt greit? Er kristendommen en sovepute? En legitimering av likegyldighet? Et opium for folket?

Vi kan alle være oss selv nok. Vi kan ha nok med vårt daglige arbeid - vårt kjøpmannskap, vår åker eller vårt fe. Mange kristne vil nok være takknemlige for dette som en Guds velsignelse. Men er det i samsvar med den gylne regel å si at vi har "mer enn nok med det"?

"Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!"

Kristelig nøytralitet kan noen gagner henge sammen med et ønske om å tenke vel om andre. Man kan kanskje ikke tro at 'gode mennesker' gjør andre så mye vondt. Men da har man virkelig mye å lære om mobbing og arbeidskonflikter, makt og avmakt.

Det er selvsagt mye lettere å tilgi en som har gjort andre rett, enn det er å tilgi en som gjør urett mot deg selv. Det er alltid lettere å løse andres problemer. Og overgriperen er jo bare et menneske. Det må da offeret forstå!

Barn som mobber har det ofte tøft selv. Det kan også den voksne overgriperen ha. Men voksne har likevel et større ansvar. Nettopp fordi de er voksne. Ikke minst burde man forvente at mennesker i lederstilling også var bevisst sin makt og innflytelse. Men dessverre er det ofte disse som blir de verste mobberne i voksenlivet. Små protester eller saklige varslinger fra vanlige ansatte kan bli møtt med sanksjoner som ikke svarer til sakens alvorlighet. Den ansatte blir stemplet som vanskelig, utro og respektløs. Også kristne ledere gjør slikt. Det virker som om ansattes utsagn blir forstyrrende elementer, uro i systemet, som må fjernes eller forties så raskt som mulig. Og lederen har makt til å gjøre noe med det, enkelt og uten motstand...

Jeg har lurt på om disse ledere, som er så stolte over sine etiske retningslinjer, sover godt om natten når de med overlegg har forbrutt seg mot sine gyldne regler? Og om de som har vært vitne til det hele med en nøytral holdning, kan gjøre det samme?

Flinke ansatte som bryter sammen, blir sykemeldt med symptomer på post-traumatisk stressyndrom eller endog forsøker å ta sitt eget liv - hvilket skussmål gir den kristnes nøytralitet i slike saker?

Det er nok mange gode grunner til å tie. Men ingen av dem handler om reell nestekjærlighet.

"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt