Verdidebatt

Korset som gjerdestolpe og klubbe

Det er ikke hver dag en selvutnevnt «profesjonell gudløs jævel» får holde åpningsforedaget til studentene på selveste Menighetsfakultetet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

TIDLIGERE DENNE måneden fikk jeg i oppdrag å tale til studentene ved Menighetsfakultetet. Her følger et utdrag av det jeg sa:

Norske likhetsidealer og konsensuskulturen vår har mye fint ved seg. Men idealet om at vi alle er like mye verdt og skal ha de samme mulighetene, kan perverteres og bli til et krav om at vi alle må bli like. Og en ellers fin tendens til at vi samler oss i sentrum og blir enige der, kan føre til at de som ikke helt klarer å finne seg til rette med tidsåndens raske skiftninger, støtes ut i ødemarken.

Da klarer vi ikke lenger å akseptere annerledeshet. Et slikt Norge vil være et fattigere Norge.

Dette er en av grunnene til at en av mine hjertesaker som journalist og forfatter har vært å vise fram religiøse mennesker, og da særlig de som tror og lever litt annerledes enn majoriteten. For jeg tror flere av samfunnsdebattene våre kunne blitt bedre dersom samfunnet hadde hatt større kunnskap om religion.

Ikke der skoen trykker. Dette er også grunnen til at selv om jeg ivrer for mer kunnskap om religion, tror jeg ikke det hjelper med mer K i RLE. Kunnskap om majoriteten er viktig, men det er ikke der skoen trykker nå.

Vi lever i en tid preget av polarisering. Det gamle Norge, der vi nok var uenige og tok en real runde i avisspaltene, men så tok en kaffe etterpå, er under press. Og mens jeg vokste opp i en tid der jeg så for meg at religion skulle bli mindre og mindre viktig, er religion tilbake på toppen av dagsordenen.

Den ene siden av denne mynten er identitetspolitikken. I en tid der mennesker med forskjellig bakgrunn lever tett på hverandre, blir identitetspolitikken forlokkende. Å fortelle oss at vi er norske nordmenn i Norge som går i kirken, gir en følelse av trygghet, fellesskap og nostalgi.

Identitetspolitikkens bakside. Men denne følelsen har en bakside. For denne identiteten blir fort ekskluderende. Ikke bare for dem som ikke går i kirken, men også for den enkelte kirkegjengeren. Når den du er reduseres til kristen med stor K, blir det mindre plass til alle de andre identitetene: være seg som mann, kvinne, konservativ eller sosialist.

Problemet med identitetspolitikken er ikke at den identifiserer vår kulturelle eller religiøse tilhørighet. Problemet er at den sier at vi er identiteten vår. At vi er kristne eller muslimer. Ikke oss selv.

En slik religiøs identitet blir fort et redskap. Slik reduseres korset til en gjerdestolpe, en del av en sperre mot «de andre». Eller enda verre: en klubbe å slå dem i hodet med.

Denne kristne identitetsdyrkingen er på litt for mange måter et speilbilde av den islamismen den er en reaksjon på. Og en del religionskritikere bruker den religiøse identitetspolitikken som argument mot religion i seg selv. Spørsmålet er om det er så mye bedre stilt hos oss gudløse. Om man ser på den internasjonale bevegelsen som i varierende grad av overlapping kaller seg skeptikere, ateister, humanister, rasjonalister – kan man se tendenser til det vi kanskje kan kalle en slags sekulær radikalisering.

Høy pris. Det er mulig jeg overdriver, at jeg tar mitt livssyns krav om en kritisk holdning til meg selv og mitt livssyn for langt. Men jeg ser mennesker i mine egne rekker som nedvurderer andre simpelthen fordi de har en gudstro. Som stempler troen deres som mental forstyrrelse. Som vil frata dem retten til å leve ut denne troen. Særlig er dette skummelt når målskiven er religiøse minoriteter. Som kanskje er få, eller har dårlig tilgang til offentligheten.

For det kan føles godt å dyrke følelsen av å ha rett, og fellesskapet kan styrkes av å ha en ytre fiende. Men denne følelsen kan ha en høy pris.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt