Messias-komplekset

Brasilianeren Alvaro Theiss var bare 21 år gammel da han sto fram som profet første gang. Senere ble han overbevist om at han var den inkarnerte Kristus og byttet navn til Inri Cristo. I går fortalte VG om mannen, i første del av Magnum-fotografen ­Jonas Bendiksens reportasjeserie om selvutnevnte messiaser. Og i kveld starter TV-serien på NRK 1.

Forskjellen på Inri Cristo og mange andre med messiaskompleks er han etter alt å dømme ikke er psykotisk. I stedet har han bygget opp sin egen lille sekt og omgis av 12 disipler, de fleste av dem kvinner.

Antakelig forsto han behovet for å komme lesernes fantasier i forkjøpet da han påpekte at det ikke var noe seksuelt mellom ham og groupiene.

Mange menn

For det unektelig en eller annen link til kjønn i dette med å erkjenne at en selv er svaret på alle verdens ­problemer. Kvinnelige sektledere finnes, men du ser likevel ikke uten videre for deg en kvinnelig messias med 12 tjenende menn rundt seg.

Og selv om det kanskje litt spesielt – for ikke å si fantasiløst – å hevde at man er Jesus Kristus, så er religionshistorien full av menn som står fram med den store åpenbaringen. Etter at konventikkelplaktaten ble avskaffet sto de fram på løpende bånd, også i Norge – ikke minst da Den hellige ånd for alvor dukket opp i forkynnelsen og endret premissene for legitimitet. På begynnelsen av 1900-tallet besto det Kristen-Norge vi kjenner i dag av et uttall små og store grupper ledet av slike menn.

Og de finnes fortsatt, vi hører bare ikke om dem fordi gruppene er så små: unge menn som samler folk rundt seg i husgrupper og småmenigheter. Og som oppretter sider på Internett, der de formidler sannheten verden venter på.

Hos noen av gruppene står det eksplisitt i trosgrunnlaget: Her skal kvinner underordne seg. Andre trenger ikke si det engang. Det bare skjer, helt naturlig.

Biologi

Hva er det, dette behovet hos noen av oss menn for å framstå som det selvsagte og synlige midtpunktet? Behovet for å gi beskjeder, for å ha tilhengere, for å utøve religiøs makt? Hva ligger bak den merkelige holdningen hos enkelte menn, at selvsagt er det jeg sier mer verdt å lytte enn det andre sier?

Og hva er det som gjør at kvinner finner seg i å bli definert, stilt på sidelinjen, begrenset og umyndiggjort?

Den evolusjonære forklaringen har vært gjentatt mange ganger. Kvinner har av biologiske årsaker utviklet omsorgsevner framfor konkurranseinstinkt. Derfor ser hun også etter en mann som er sterk nok.

Menn er på jakt. Etter mat, selvsagt, men også etter den kvinnen som lar seg imponere nok av hans styrke til at han kan få plante sine gener i henne. I konkurranse med andre menn. Dypt der inne er maktbegjæret ren selvoppholdelsesdrift.

Også kulturen er evolusjon – med biologien som en del av basisen. Selv om de gamle kjønnsrollene ligger under fernisset av tenkning og dannelse, har 250 år med opplysningstid betydd noe.

Taus

Likevel, det er ikke ­bevissthet om kjønnsroller som er mest framtredende hos alle disse messiasene. Vi snakker ikke bare om sektledere, men om uttallige menn som trer fram som selvfølgelige midtpunkt i forsamlinger, husgrupper, på styre- og jobbmøter i religiøse sammenhenger, til tross for at de ofte er ganske middelmådige.

Den mest reflekterte i rommet sitter relativt taus. For hvis hun hadde brukt hans virkemidler, da ville hun i hvert fall ikke blitt hørt.

For å hente et eksempel fra den internasjonale politikken: Greier noen å se for seg en kvinnelig Trump? Hun finnes ikke, fordi oppførselen hennes effektivt ble satt på plass da hun var fem.

Hvis du ikke ser poenget er det grunn til å frykte at du heller ikke har sett etter det.

Vi ser deg

Dette vil selvsagt ikke endre seg med det første. Det er forståelig at mange kvinner ikke har behov å konkurrere mot menn ved å være som menn.

Men innsatsen som gjøres, ­betyr noe. Det betyr noe at menn oppmuntrer kvinner til å ta plass, at vi minner om at menn ikke nødvendigvis har svaret, selv om de tror det.

Det betyr noe at vi endrer strukturer som holder kvinner nede, gjennom kvotering og andre former for kompensering.

Og mens vi venter på effektene, er det greit at nye og gamle messiaser får beskjed:

Vi ser hva det handler om, denne selvsagte viljen til å stikke seg fram, ta risiko og lederansvar selv om du ikke nødvendigvis er skikket. Det handler verken om åndelig eller intellektuelt overskudd, men om selvoppholdelsesdrift fra den gangen vi jaktet på sabeltigre.

Litt bevissthet om dette gjør også menn til bedre ledere. Og kanskje litt mindre komiske.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 22. august 2017.