Otto Krogseth

Professor emeritus
1    0

KrF og liberalismen

Som mangeårig KrF-medlem er jeg godt fornøyd med ­partiets politiske retning. Med ett viktig unntak: partiets ledtog med landets tre mest liberalistiske partier. KrF bør søke et nærmere samarbeid med Ap og Sp.

Publisert: 21. aug 2017 / 2432 visninger.

Det norske politiske landskapet kan deles inn i liberalistiske og fellesskapsorienterte­ partier. Vi har Frp, Høyre og Venstre på den ene siden, og KrF, Sp og Ap på den andre. Det som kjennetegner de liberalistiske partiene, og liberalismen generelt, er den sterke prioriteringen av friheter og rettigheter for individer og grupper. Valgfrihet, ­kulturelt og religiøst mangfold sees som viktigere enn behovet for solidaritet, enhet og felles­ identitet. Ifølge liberalismen trenger ikke samfunnet noen annen forankring enn de ulike verdimessige honnørordene – frihet, likhet, rettferdighet, toleranse. Dette er i og for seg svært viktige verdihensyn, men som frittsvevende verdier mangler de den basis og begrunnelse som kunne sikret dem større stabilitet og slitestyrke, bli «verdier som varer».

En slik basis og begrunnelse er det livssynstradisjonene som kan gi – derfor også grunnlovsforankringen i kristne og humanistiske verdier. Men i tillegg til livssynene kan også fellesskapsforankringen fungere som verdileverandør. Fellesskapssolidariteten kan stimulere og inspirere oss til bærekraftige verdier, kan gjøre dem mer forpliktende. Ja, den kan til og med være selve forutsetningen for vårt velferdssamfunns bæreevne over tid, ved at den skaper en lojalitet og ­solidaritet som motvirker egeninteresser og gruppeutnyttelser.

Den nylig avdøde filosofen Zygmunt Bauman advarer om at «Frihet uten felleskap er like farlig som fellesskap uten frihet.» Den moderne individualistiske frihetstenkningen ser ikke at sann selvrealisering ikke oppnås gjennom en negativ «frihet fra», men heller gjennom en positiv frihet der man tar ansvar for mer enn seg selv. Liberalismen setter sin lit til det frie marked, men glemmer en grunnleggende frihet – friheten fra markedskreftenes manipulering. For all god verdipolitikk gjelder det å finne en over tid bærekraftig balanse mellom hensynet til frihet og til felleskapsansvar, og mellom ­individ og kollektiv, mangfold og enhet, pluralisme og integrasjon, fornyelse og forankring, rettigheter og forpliktelser, selvrealisering og selvbegrensning.

Pamfletten «Liberalisme på norsk», forfattet av Sveinung Rote­vatn, er et eklatant eksempel på hyperliberalistisk ideologi, og målbærer en samfunnsforståelse der statens primære oppgave består i å befordre individenes frie utfoldelse. Det meste skal være fritt og selvbestemt. Hør bare: «Aktiv dødshjelp», «vi bør opne for surrogati i Noreg», «kjøp av seksualtenester»; dessuten fri cannabis, fri alkohol­reklame og søndagsåpne butikker. For Rotevatn er det «heilt openbert at banda mellom stat og kyrkje burde kuttast. Hardt og brutalt».

At der kan finnes gode, identitets- og felleskapsstyrkende ­argumenter for en prioritering av kirke og kristendom som kultur- og tradisjonsbærende livssyn, faller helt utenfor Rotevatns nøytralitetsideologiske horisont. Her gjelder en individualistisk og rasjonalistisk kontroll over liv og død, rettigheter trumfer forpliktelser. Begreper som tilhørighet, samhold, selvbegrensning og felles­skapslojalitet fortoner seg som fremmedord innenfor liberalistens kulturradikale ­vokabular.

Konkurrerer med Frp. Nå er heldigvis Rotevatns liberalisme (ennå) ikke vedtatt politikk for partiet Venstre. Men det er faktisk forbausende lite om å gjøre. Venstre konkurrerer med Frp om å være landets mest liberalistiske parti, særlig innenfor de verdipolitiske områdene som er viktige for KrF. Partiet har åpnet opp for surrogati, søndagshandel, utvidede skjenketider, vin i butikk, assistert befruktning for enslige, genterapi på fostre, preimplantasjonsdiagnostikk og fjerning av sexkjøpslov – alt sammen kjerne­saker for KrF.

Ett spørsmål melder seg naturlig: Hvordan kan dette verdi­liberalistiske partiet fungere som KrFs viktigste budsjettkamerat og samarbeidspartner?

Mange KrF-ere trøster seg nok med at det er det mer verdikonservative Høyre som er den største og viktigste partneren i partiets prioriterte regjeringsalternativ. Men partiet Høyre preges i betenkelig grad av at det har valgt å alliere seg med det verdiliberalistiske FrP. Dessuten ser det ut til å ha mistet mye av den verdikonservative profilen det hadde i Lønnings, Langslets og Syses tid. Men sitter med en ­følelse av at Høyres liberale ­reformer av for eksempel bioteknologi og alkoholpolitikk er satt på vent til etter valget taktisk av hensyn til KrF. Sikkert er det i alle fall at KrFs næreste venn i politikken ikke er de tre liberale partiene, men Senterpartiet, som forståelig nok har valgt den andre siden.

Fellesskapspartiet Ap. Jeg har hittil operert med liberalisme og felleskapsorientering som grove alternativer og ideologiske motsetninger i politikken. Men her melder det seg et behov for noen nødvendige nyanseringer. I tillegg til å være en allmenn politisk-ideologisk størrelse, brukes begrepene liberalisme/liberalistisk også i en snevrere politisk-etisk betydning. I denne mer ­begrensede betydning av begrepet kan også fellesskapspartiet Ap sies å representere en form for politisk verdiliberalisme, særlig innenfor de politiske verdifeltene samliv, reproduksjon og bioteknologi.

Ap har tradisjonelt innenfor disse områdene blitt oppfattet som KrFs hovedmotstander, noe som har ført til at særlig konservative velgergrupper på Sør- og Vestlandet har vent seg til å ­betrakte AP som en umulig samarbeidspartner. Problemet med en slik betraktning er at i alle fall to av de tre liberale «borgerlige» samarbeidspartiene har utviklet seg til å bli minst like liberalistiske på disse verdifølsomme områdene som Ap.

Dessuten: Selv om de nevnte verdipolitiske områdene er de viktigste hjertesaker for KrF, kan det være berettiget med en utvidelse av det verdipolitiske saksfeltet, til andre områder, der liberalistene virker mindre troverdige som samarbeidspartier. Det gjelder for eksempel rus- og edruskapspolitikken, økonomisk utjevning og fattigdomsbekjempelse, miljø- og skatte(lette)­politikk.

Vinmonopolet. La oss ta et eksempel som både angår rus- og klimapolitikken. Bonuser og tax-free-salg er flystimulerende og miljøødeleggende. Når skal politikerne vise mot til å gjennomføre det eksperter lenge har anbefalt – å overlate salget til Vinmonopolet i stedet for kapitalinteressene? Et slikt mot er det lite trolig at den liberalistiske leiren vil oppvise.

Begrepet liberalisme trenger altså en nyansering. Det samme­ gjelder fellesskapsbegrepet. Tradisjonelt har Ap praktisert en fellesskapsforståelse som langt på vei identifiserer fellesskapet med staten og den offentlige sektor. En ovenfrastyrende stat kan både virke umyndiggjørende, og svekke ansvarsfølelse og fellesskapsengasjement «nedenfra», fra det sivile samfunnet. På dette punkt er kan hende KrF mer på linje med Høyre.

Men her bør vi merke oss at også arbeiderbevegelsen er en sentral frivillighetsfaktor i sivil­samfunnet; dessuten at stats­dominansen i det moderne, mer «liberale» Ap er mindre framtredende enn for en generasjon eller to siden. I tillegg bør det nevnes at høyresiden ikke bare kan assosieres med frivillighet og statsbegrensning, men også med det frie, uregulerte og manipulerende markedet. Derfor kan det være grunn til å spørre: Er samfunnet som statlig regulert fellesskap å foretrekke fremfor samfunnet som markedsplass, som omgjør «frie» verdivalg til ufrie forbruksvalg?

Avskalling. KrF engster seg for at en orientering mot venstre vil føre til en avskalling av partiets tradisjonelle kjernetropper på Sør- og Vestlandet. Men en slik endring vil gi både tap- og vinstmuligheter – på lengre sikt trolig mest det siste. Partiet bør merke seg at det tradisjonelle grunn­fjellet blir stadig mindre, også fordi en god del har beveget seg mot høyre, mot Frp og PdK.

Konklusjonen på mine overveielser er derfor: KrF bør ut fra viktige verdihensyn bryte ut av sitt ledtog med liberalismen og søke nærmere samarbeid med Sp og Ap.

Otto Krogseth

Professor em. ved UiO, idehistoriker

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sten André Fagermo

59 innlegg  1339 kommentarer

Søndagshandel, alkohol og sexkjøp...

Publisert rundt 1 måned siden

Typisk norsk problem.

Hvorfor stemmer mange konservative kristne da på FrP?

Jo, fordi jeg tror at innvandringspolitikken er det som bekymrer folk flest. Og er derfor den viktigste saken, i valgkampen.

Folk flest, vil ikke ha disse  f eks svenske tilstander, terror, og bli spyttet på i form av trygdemisbruk, overfallsvoldtekter og utrygge byer.

Det er så enkelt. Rettferdighets følelse og ære, er ikke bare ett sydlandsk fenomen.

En tradisjonell konservativ person, også verdikonservative, bryr seg ikke om utdaterte særnorske saker, som søndagshandel, fri alkohol og sexkjøp...alle 3 deler, er ganske så vanlige i resten av verden. Man tenker ikke særlig på det, i det store utland.

Klimaet derimot, er verdt å ta vare på, men alt med måte, i form av skatter og avgifter.

At mange i partiet KrF vil samarbeide med AP, er en fallitterklæring, og ett sykdomstegn på det norske samfunnet i dag.

Abort, homofile ekteskap og diverse samlivs og familie-saker, blir noe annet. Som de fleste konservative vil ha sin klare mening om: Nei til fri abort, og styrk den tradisjonelle familien.

KrF ødelegger for seg selv, med såpass fokus på tullesaker, som alkohol og søndagshandel, og de ødelegger for seg selv, med å flørte med Ap, som alltid har stått for antikristne ideer.

Man skal selvsagt holde religion og politikk, i fra hverandre det man klarer.

FrP, er ikke mer kristne enn andre partier på Stortinget.

Men FrP forstår mange vanlige nordmenns frykt og indignasjon, og vil ha kontroll over landets grenser, igjen.

KrF: Synden er kommet for å bli, get over it.

Fokuser heller på viktige ting, som innvandrings og flyktningspolitikken, klimaet og vern om den tradisjonelle familien og barns rettigheter.

Vern våre grenser, vern klimaet, og vern den tradisjonelle familien og barns rettigheter.


3 liker  
Svar
Kommentar #2

Bjørn Bråtveit

1 innlegg  53 kommentarer

Otto Krogseth

Publisert rundt 1 måned siden

Takk for et godt innlegg, sier meg helt enig.

3 liker  
Svar
Kommentar #3

Ben Økland

13 innlegg  3899 kommentarer

Publisert 30 dager siden

Sjeldent godt og velskrevet innlegg.

Både Venstre og Kristelig Folkeparti bærer preg av virkningene av dødskysset fra de blåblå. Kanskje karrer Venstre seg over sperregrensen? Kanskje ikke, og i så fall kan "dinosaurene" fra DLF triumfere over at de endelig har oppnådd målsettingen sin fra sammenslåingen mellom Venstre og DLF for ca. tredve år siden: Venstre er blitt et miniparti, et haleheng til Høyre, og vandrer i skyggenes dal - akkurat som DLF selv presterte i sin tid...

Krf er merket av virkningene fra "samlivet" med Høyre/Frp men har allikevel bevart noe av sin sjel og sin status som verdiparti.

Det mest uspiselige med den ekstreme høyreliberalismen er den gjennomgripende uærligheten: Liberalistene i Høyre, Frp (og Venstre) forfekter åpent at de tror på hva oppegående amerikanere kaller "Voodoo-Economics", også omtalt som "Reaganomics". Trosforestillingen går ut på at å øse milde pengegaver over de aller rikeste har en slags iboende kraft ved seg som medfører økt sysselsetting og derigjennom også flere skatteinntekter fra lønnstakerne.

Erna Solberg kan ikke påvise slike virkninger, og hun kan heller ikke gi faglig holdbar begrunnelse for denne trosforestillingen. Altså er den påståtte kausaliteten en regulær bløff. Uærligheten kan i beste fall antas å ha rot i uforstand, men det er nærliggende å regne med at det heller skyldes lureri:

Det Erna Solberg har oppnådd gjennom å strø svære beløp fra samfunnets felleskasse ut over rikingene, er først og fremst å investere så pass i deres personlige privatøkonomier at Høyre nærmest er garantert fremtidig, rundhåndet finansiering fra partiets "rike onkler". 

Hvorvidt store, offentlige pengegaver til rikinger som finansierer partiet er å betrakte som politisk korrupsjon, er et juridisk definisjonsspørsmål. Moralsk foreligger liten tvil.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Johs Ⓔnsby

11 innlegg  57 kommentarer

Publisert 16 dager siden
Otto Krogseth. Gå til den siterte teksten.
KrF bør søke et nærmere samarbeid med Ap og Sp.

Ja, enig. Med SPs nye driv på desentraliserte løsninger er denne konstellasjonen bedre for KrF, MDG legger også sin dimensjon til fellesskapsorienteringen.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
5 minutter siden / 4232 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
6 minutter siden / 184 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
7 minutter siden / 4232 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
7 minutter siden / 4232 visninger
Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
18 minutter siden / 4232 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
21 minutter siden / 4232 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
34 minutter siden / 174 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
38 minutter siden / 174 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
40 minutter siden / 4232 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
40 minutter siden / 4232 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Fattigdom som ideal
rundt 1 time siden / 1757 visninger
Les flere