Morten Andreas Horn

81

Å regissere den gode død

Et ektepar i Nederland fikk dø hånd i hånd gjennom «dobbel-eutanasi». Romantisk, ja visst. Men er det helsevesenets rolle å gå så langt i å regissere «den gode død»?

Publisert: 21. aug 2017

I Nederland fikk et ektepar på 91 oppfylt sitt siste ønske, å dø sammen på samme tid, gjennom «dobbel-eutanasi». Vi vet ikke mye om dette ekteparet, men kan lese at mannen gjennomgikk et slag i 2012, og at kona var diagnostisert med demens. Slike tilstander trenger ikke være forbundet med stor kroppslig lidelse. Men de medfører funksjonstap, tap av selvstendighet og eksistensiell lidelse. Slik sett er disse pasientene typiske for de som i dag får aktiv dødshjelp, i land der dette er tillatt.

Det er lett å skjønne at dette kan ses som rørende og en dypt romantisk måte å avslutte livet på, hånd i hånd med sin kjære. Jeg vet ikke om jeg selv ser slik på det, som doktor og dødshjelpsskeptiker begynner jeg straks å tenke på nyanser og motforestillinger. Men samtidig forstår jeg godt dersom mange vil mene at dette må være den ultimate verdige, selvbestemte død, og et godt eksempel på hvorfor vi trenger legalisert eutanasi.


Timing som kriterium. Selv uten eutanasi bør vi i Norge – i hvert fall dersom politikere og helsepersonell prioriterer dødsomsorgen slik de burde – kunne love våre pasienter en verdig, naturlig død, i de aller fleste tilfeller. Men hvis dette med timingen, med omstendighetene rundt døden (å få dø samtidig med ens kjære) skal være et kriterium for «den gode død», da må vi nok innse at vi ikke strekker til.

Da blir det et viktig spørsmål: Er dette et kriterium for «den gode død»? At det er noe man kan ønske seg, kan man godt forstå. Men skal vi legge lista så høyt, skal vi i helsevesenet skal ha et ansvar for en slik grad av tilrettelegging av «den gode død», at vi skal måtte framkalle døden med giftige doser for å oppnå denne samkjøringen? For meg, som lege i Norge i dag, blir dette å stille for store forventninger til helsearbeiderne.

Det viktige med denne saken fra Nederland er at den illustrerer det som burde være et «fact», men som fortsatt framstilles som en «påstand», i dødshjelpsdebatten: Nemlig verdiglidningen som legalisering av eutanasi i Nederland i 2002 har ført til. «Slippery slope», som det også kalles.

Dette ekteparet står ganske langt unna det bildet vi ofte blir presentert for, når dødshjelp debatteres i Norge. Det snakkes om håpløst lidende pasienter, og ofte brukes uttrykk som «med sterke smerter». I dette tilfellet er det mer åpent: Fikk de eutanasi fordi de virkelig led uutholdelig – eller handlet det om at de nærmet seg livets slutt, og ikke ville leve uten den andre?


Hånd i hånd. Dét kan synes som et akademisk spørsmål. Men det har likevel betydning for norsk dødshjelpsdebatt. For den nederlandske dødshjelpsloven ble ikke vedtatt for å hjelpe eldre ektepar med å avslutte livet hånd i hånd. Loven snakker om «uutholdelig lidelse», og selv om den ikke definerer dette som «fysisk lidelse», så har forståelsen i starten vært at det handlet om å hjelpe folk med store smerter og annen fysisk lidelse. Loven ble ikke vedtatt for det formålet den nå har bidratt til.

For de som lurer på om det foreligger en «slippery slope» i Nederland, så vil selve tallenes tale gi et svar: Det har vært en svær økning i antallet eutanasi-tilfeller over de 15 årene loven har eksistert, og andelen av alle dødsfall har gått opp til 4-5 prosent. Men denne saken illustrerer også at typen pasienter og kliniske situasjoner som anses å kvalifisere for eutanasi, har endret seg. Denne typen «dobbelt-eutanasi» ville ikke vært «innafor» i 2002. I dag har vi så få eksempler på dette at det kvalifiserer til nyhetsoppslag. Om nye 15 år er det min spådom at dette har blitt en ganske hverdagslig måte å dø på, i Nederland. I en lesverdig artikkel i Newsweek fra 2015 omtales det som «Dying Dutch».

Det er lov å mene at dette burde bli tilgjengelig også i Norge. Men det som preger vår dødshjelpsdebatt handler mer om den klassiske forståelsen av eutanasi og assistert selvmord som en siste utvei til håpløst lidende mennesker. Spørsmålet er om det vil være mulig å innføre en strengt begrenset adgang til aktiv dødshjelp i Norge – uten at vi uvegerlig begir oss ut på en slik «slippery slope» man har sett i Nederland (men også i Belgia, og Sveits, og allerede etter ett år ser tendenser til i Canada).


Gradvis og umerkelig. Skråplanseffekten er ingen rutsjebane. Det er en utvikling, en verdiglidning, som skjer gradvis og umerkelig. Den oppstår fordi vi endrer våre verdier tilpasset den nye virkeligheten vi har åpnet for gjennom endring av normer og regler. Men det kan ikke være tvil om at Nederland har gjennomgått en slik endring, og at aktiv dødshjelp i dag betyr noe annet, der, enn det det gjorde da loven ble vedtatt i 2002. Og noe annet enn vi i Norge snakker om, når vi debatterer aktiv dødshjelp her til lands.

Nederlandske leger har så langt vært positive til eutanasiloven, som blant annet har vært kjennetegnet av at den gir legen stor grad av beskyttelse og frie hender til selv å velge når man vil innvilge pasienten «den gode død». Nå er de imidlertid mer skeptiske, fordi politikerne snakker om å endre loven og tillate dødshjelp ikke basert på medisinske vurderinger, men mer på personens opplevelse av å være «mett av dage». Spørsmålet nederlandske leger nå står overfor er om det er mulig å stanse en slik utvikling, når man først har vært med på å sette den i gang.

Personlig har jeg ikke så sterke synspunkter på om det var bra eller dårlig at dette ekteparet fikk «dobbelt-eutanasi» i Nederland. Jeg ville trengt mer informasjon om personene (for eksempel i hvilken grad de var beslutningskompetente, hvilken rolle pårørende spilte i beslutningen).

Men det å dømme i enkeltsaker er uansett krevende. Det jeg er bekymret for er at vi skal bryte sperren mot at leger tar livet av sine pasienter, selv når det skjer i den beste hensikt. Det kan medføre uønskede effekter, og en risiko for svake og hjelpetrengende pasienter i en sårbar situasjon. Vi bør legge bedre til rette for «den gode død» – men da trenger vi også snakke mer om hva det innebærer.


2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Egil Andre Gjerde

4 innlegg  210 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

I utgangspunktet var jeg positiv til eutanasi, men når jeg nå ser hva som skjer i nederland blir jeg mer og mer skeptisk. Jeg begynner å se på eutanasi som en dårlig ide, det virker som det er umulig å unngå "slippery slope". 

Kommentar #2

Hege Anita Aarvold Flottorp

159 innlegg  126 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

....så billig å greit da , for staten

Å bli kvitt både en demenspasient og en pleietrengende etter slag samtidig.

(ironi)


Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Brain briefs

Publisert rundt 2 år siden

De fleste har en personlighet, men de har ikke peiling på hvordan den fungerer (A. Dr. Phil). Ved å utfordre seg selv, gjøre nye ting, sette seg inn i andre sine følelser vil man få en bedre forståelse av seg selv og andre. Man vil lettere oppdage løgnere når man ser etter løgnen, ikke fisker etter sannheten. Løgnere snakker mer om følelser enn andre fordi de forteller historier til seg selv som må være detaljert og overbevisende.

Ved å gjøre noe skummelt, skremmende, møte fare (angsten) vil man skape sin egen situasjon på en ny måte og oppdage at det går bra.

Vi jobber for lite med denne delen av menneskene i samfunnet. Alle andre områder prioriteres. Derfor blir tema som omhandler overflaten raskere absorbert og satt i verk. 

Det at andre land setter i gang destruktive modeller som, i beste fall, er ukristelige blir fort en hvilepute for de som skal styre lovverket og de som skal hjelpe andre til en verdig død eller livskvalitet. Samarbeide om verdier som ivaretar menneskenes verdighet skal ikke prioritere døden fremfor livet i alle sammenhenger. Det er her feilkoblingen oppstod- i et svakt øyeblikk.

Den defensive holdningen gir utrygghet og er jo som vi alle skjønner basert på en livsløgn. "Hen har jo ingen klær på".

Å ta livet av syke mennesker er et drap under alle omstendigheter. Noen generasjoner har hatt store problemer med å være andre til "byrde". Kjærligheten har ikke slike mål for menneskene-ikke helsevesenet heller. Å få være sammen er et mål i seg selv. Når man i kunnskapsløshet eller svake stunder blir mismodig, skal de tre inn som gir livskraft og styrke-ikke giftsprøyter eller andre hjerteløs neddoping.

Å satse på høy kompetanse og hjertevarme, vil gjøre helsevesenet og samfunnet til et rikere sted for alle. At fremtidstroen er der betyr ikke at livet rundt døden er så bra foreløpig. 

Ved å konsentrere seg om en ting,  ikke surfe rundt og multitaske, vil det gå bedre med det ene vi gjør.

Ny forskning gir andre muligheter. Troen på egen mestring gir håp og styrke.

 

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 3538 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2512 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
30 dager siden / 2481 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1857 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
2 dager siden / 1770 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
14 dager siden / 1694 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1547 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere