Retur av kristne til forfølgelse i Irak

Norge vil være «best i klassen» med hensyn til retur av asylsøkere. Blant asylsøkerne er kristne fra tradisjonelle kirkesamfunn i Midtøsten, men i enda større grad konvertitter fra islam. Den som kjenner til hva islam lærer om frafall og konvertering til en annen tro, vet hva konsekvensene av retur kan være. Den som kjenner til forfølgelse og diskriminering av kristne (dhimmier), ikke minst nyere historie i Syria og Irak, vet enda mer om den risikoen det er å være kristen i disse samfunnene.

I løpet av et par uker er jeg innkalt som vitne i tre saker der utlendingsmyndighetene krever at kristne skal returneres til Iran (2 saker) og Irak. Den første saken som allerede har blitt ført i retten, vitner om at utlendingsmyndighetene på en skremmende måte bagatelliserer faren for forfølgelse.

Irak

De siste årene er det i Norge utgitt tre informative bøker om forfølgelsen av kristne i Midtøsten. Den første er skrevet av den danske journalisten Klaus Wivel. Bokens tittel er «Den siste nattverd». Wivel skriver om vår tids største menneskerettskrenkelser, «en virkelighet som mange godtroende folk i vesten benekter», skriver forlaget. «Kristne i den arabiske verden er vår tids paria.»

Den andre boken ble skrevet av redaktør Kari Fure med tittelen «Flukten fra Syria og Irak». Den forteller historien om hvordan kristne drives bort fra de områdene der den kristne kirke først etablerte seg. Hun drar også linjer til folkemordet mot kristne armenere i Tyrkia for hundre år siden.

Den tredje boken er skrevet av Lars Akerhaug etter mange års undersøkelser. Bokens tittel er «Siste jul i Kairo», men innholdet dekker store deler av Midtøsten, også Irak. Forlaget skriver:

I Midtøsten rager alltid minaretene høyere enn kirketårnene. Mange steder har klokkene sluttet å ringe inn på søndager. På reise i Egypt, Irak og Libanon møter forfatteren kristne som forfølges på grunn av sin tro. De fordrives og drepes av radikale islamistgrupper som Islamsk Stat. Men også av gamle naboer og myndighetene som skulle beskytte dem. Dette er historien om hvordan urkirkene i Midtøsten er i ferd med å bli borte. Det er liten eller ingen grunn til optimisme. I denne boken tar Lars Akerhaug opp ubehagelige historier som sjelden fortelles i norsk presse, om hvordan kristne forfølges systematisk i muslimske land. Man kan bare spørre seg hvorfor ingen reagerer.

World Watch List

På Åpne Dørers World Watch List 2017 (med data fra 2016) er Irak nummer 7 på listen. I 2016 var landet nummer 2, og det forteller om en noe bedre situasjon etter at IS ble drevet på defensiven. Men bare noe bedre, for situasjonen er fortsatt dramatisk vanskelig. Fortsatt beskrives forfølgelsen mot kristne, og særlig voldsnivået, for ekstrem.

Ved utgangen av 2016 regnet en med at det var 230 000 kristne i Iran. Det betyr en halvering av den kristne befolkningen i løpet av noen tiår. Situasjonen har selvsagt vært mest ekstrem etter at IS startet sin offensiv, men de kristne er vel kjent med forfølgelse og diskriminering lang tid forut for IS. Men blant dem som er igjen i landet, har de fleste kristne måttet flykte internt. Tradisjonelle kristne områder, som kristne bydeler i Bagdad og kristne byer og landsbyer på Ninivesletten, er nesten tømt for kristne. Hjemmene deres er ødelagt, kirkene er brent ned og bombet i stykker. Noen hjem er overtatt av muslimer, og kirker er gjort om til moskeer.

«Radikale islamistiske grupper ønsker en religiøs utrenskning av Irak for å på den måten å gjøre landet utelukkende islamsk,» skriver Åpne Dørers nyhetstjeneste, World Watch Monitor.

Hva er forfølgelsens primære drivkrefter?

Den primære drivkraften bak forfølgelsen er islamsk ekstremisme. Det har selvsagt vært tydelig etter at IS kom på banen, men det er ikke et nytt fenomen, og mange tegn tilsier at det vil være tilfelle etter at IS er drevet bort. IS-ideologien lever nemlig videre.

En annen drivkraft er naturligvis det som alltid er islams lære og ligger dypt i islamsk kultur, at kristne og jøder er «dhimmi» med alt det innebærer av diskriminering. Islamsk lov, sharia, gjenspeiles i kultur, politikk og lovverk. Derfor kan ikke kristne regne med at menneskerettigheter skal gjelde dem på lik linje med muslimer. De er alltid annenrangs borgere i en kultur og nasjon med muslimsk majoritet. En har sett det tydelig de siste årene at regjeringen har vært ute av stand til å opprettholde rettssikkerhet og yte et minimum av beskyttelse.

Sekteriske oppdelinger har ytterligere fragmentert det irakske samfunn under innflytelse av islamske militante, ikke minst i forbindelse med etableringen av kalifatet Islamsk Stat (IS).

Historiske kristne kirker og ikke-tradisjonelle protestantiske kristne menigheter forfølges i alvorlig grad, særlig av radikale islamske bevegelser, myndigheter og ikke-kristne ledere.

Menigheter bestående av kristne konvertitter (her med muslimsk bakgrunn) lider voldsomt under forfølgelsen, særlig fra familiemedlemmer, men også fra samme aktører som de historiske kristne menigheter.

Halvparten av kristne har flyktet fra Irak

Siden 2011 er den kristne befolkningen i Irak redusert til det halve, meldte World Watch Monitor i juni 2017.  «IS fremtreden på arenaen var bare et nytt stadium i de kristnes flukt. Allerede i mange år hadde de opplevd at håpet om en trygg fremtid i Irak var historie,» heter det i en rapport fra Åpne Dører, hjelpeorganisasjonen Server og Middle East Concern. Rapportens tittel er «Understanding the recent movements of Christians leaving Syria and Iraq».   «Det er få som tar initiativ til å vende tilbake, og de fleste som er intervjuet, sier at Midtøsten ikke lenger er et trygt sted å bo for kristne,» heter det videre. «Det må skapes nasjonale mekanismer som på lang sikt kan sikre alle religiøse og etniske minoritetsgrupper de samme rettighetene som majoritetsbefolkningen.» De tradisjonelle kristne samfunnene må bygges opp helt fra grunnen på nytt, sies det. Det gjelder ikke bare ødelagte bygninger, men også alle utdannelsesmuligheter.

I en periode før IS angrep og tok kontroll over kristne områder, flyktet kristne i titusentalls fra Irak til Syria og Libanon. Under IS-offensiven i Syria måtte mange irakere flykte på nytt. Men hvor? Noen tusener har kommet til Europa, særlig Sverige og Tyskland. Andre har bosatt seg i Tyrkia og Jordan, USA, Canada og Australia. Et lite antall assyriske og kaldeiske kristne har kommet til Norge.

Retur

Om det er mulig, vil de aller fleste reise hjem. Det gjelder selvsagt ikke minst alle som er internflyktninger i Irak og ellers i Midtøsten. Men hva har de å reise hjem til? Menneskerettighetsadvokaten Ewelina Ochab har vurdert dette spørsmålet for dem som opprinnelig bodde i de kristne områdene på Ninivesletten.  Ochab sier at bare et svært lite antall anser det som mulig å returnere. De ser ingen fremtid for seg selv og sine barn der. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til sikkerhet og den politiske utviklingen, ikke minst på grunn av konflikten mellom ledelsen for den kurdiske befolkningen og den arabiske delen av Irak. Gjenoppbyggingen av alt som er ødelagt vil ta lang tid og koste store summer.

IS vil fortsatt være der

En professor i politisk vitenskap ved universitetet i Rabat i Marokko, Khaled Yamout, skriver i en artikkel i avisen Asharq Al-aawsat, at IS og deres ideologi vil ikke forsvinne selv om de blir militært nedkjempet. Hans begrunnelse er at den politikken som skapte grobunn for IS, fortsatt er til stede. Han skriver også at den religiøse intoleransen som IS-retorikken skapte, har slått rot i deler av den muslimske befolkningen og ikke minst blant muslimske ledere.

Også den kaldeiske erkebiskopen Amel Nona har nylig hevdet at IS vil overleve fordi IS ikke bare er en militant islamistisk gruppe, men representerer en mer utbredt måte å tenke og handle på.

I en liten by 30 km øst for Mosul er gjenoppbyggingen i gang. Men Åpne Dørers nyhetstjeneste World Watch Monitor forteller i en artikkel i juni 2017 om den frykten som rår. Det er frykt for at IS har skjult bomber, men det er også frykt for at mennesker med IS-sympatier skal angripe på nytt.

IS skyld i folkemord

Det overrasket neppe noen at den amerikanske administrasjonen ved Rex Tillerson 17. august 2017 uttalte at IS er skyld i folkemord, særlig mot yezidier og kristne. «IS er skyldig i etnisk rensing rettet mot disse gruppene,” het det i rapporten han la fram. USAs tidligere utenriksminister, John Kerry, hevdet det samme ett år tidligere. Særlig holdt han fram den brutale fremferden mot dem som hadde forlatt islam og konvertert til kristen tro.

Lord Alton, medlem av det britiske parlamentet, utfordret både irakiske politikere og det internasjonale samfunnet ved å kreve at må gjøre «en realitetssjekk ved å se til at en oppfyller Menneskerettighetserklæringens ord om retten til å skifte tro – en glemt og undervurdert rettighet». Også USCIRF (US Commission on International Religious Freedom) understreker det samme poenget: Truslene mot dem som forlater islam og blir kristne, er store i ethvert muslimsk samfunn og enorme i et samfunn som har antatt IS-ideologien.

Kurdiske trusler

Så er det et annen trusselbilde som skremmer de kristne. I den irakiske konflikten der bekjempelsen av IS har vært sentral, har det kurdiske samfunnet på mange måter vært beskytter av de kristne – som har kirker både i den arabiske og kurdiske befolkningen. Men i kampen om herredømme i «det nye Irak» er kurderne blitt en trussel også mot kristne.

Nylig ble en assyrisk kristen ordfører i byen Alqosh i det nordlige Irak fjernet av de kurdiske myndighetene og erstattet av en kurdisk ordfører. Det hele skjedde på udemokratisk vis. Assyriske kristne frykter at dette bare er begynnelsen på en ny form for undertrykkelse og at de vil miste all politisk innflytelse. Faktisk er det nå slik at flere assyriske kristne foretrekker å være under styre av regjeringen i Bagdad enn under de kurdiske myndighetene. De minnes kurdernes delaktighet i folkemordet på assyriske kristne for hundre år siden.

Også i undervisningen i skolene er den kurdiske innflytelsen blitt merkbar. Assyrisk kristen tro og kultur må vike.

IS-ideologien

Alternativene for kristne i Irak er kompliserte. Hvor skal de gjøre av seg? Har de i det hele tatt noen å stole på? I Bagdad er åtte kirker stengt i løpet av kort tid, melder World Watch Monitor 2. august i år. Blant annet fordi truslene fortsatt er så store at kristne ikke våger å gå til gudstjeneste, men fremfor alt selvsagt fordi så stort antall kristne har flyktet. Alle husker da 58 mennesker ble drept i den syrisk-katolske kirken i Bagdad i 2010. Dette terrorangrepet skapte en frykt som ennå sitter dypt i.

En av grunnene til å frykte for et konstant press og nye voldelige angrep mot kristne er at bildet har skiftet noe karakter. Den sekteriske konflikten mellom sunni- og sjia-muslimer, har mer blitt en samlet front mot kristne etter 2007. Kristne er nemlig en «myk» målgruppe som ikke slår tilbake. Den siste faktoren er at IS-ideologien har slått rot ikke bare blant sunnimuslimer, men også blant sjiamuslimer.

Den tidligere erkebiskopen Nona, som nå lever som flyktning i Australia, sier: «IS representerer en måte å tenke på. Ideologien har ført til at det muslimske samfunnet tenker at det har alle rettigheter, mens ikke-muslimer som kristne ikke har noe rettigheter. Kristne kan overhode ikke forvente å få leve normale liv under en slik ideologi.»

Et eksempel på hvor utbredt denne religiøse ideologien er blitt, er uttalelser fra en den sjiamuslimske lederen Sjeik Alaa al-Mousawi som nettopp er utnevnt av irakiske myndigheter. I en video annonserer han jihad mot de irakiske kristne. Han sier at kristne er vantro og må vende om til islam. Hvis de ikke gjør det, skal de drepes eller betale beskyttelsesskatt (jizya). På denne måten uttrykker han fundamental sharia-teologi. Og med slike uttalelser og holdninger fra en regjeringsutnevnt muslimsk leder har kristne alt å frykte.

Slutten for kirken?

Men betyr det at kirkens tid i Irak er forbi. Nei, slår mange kristne ledere fast. Men kirken vil forandre karakter. 2000 år gamle historiske kirkesamfunn trues, men samtidig vokser det fram en ny kirke som består av mennesker som er ferdige med islam og kommer til tro på Jesus Kristus. Sannsynligvis er denne nye kirken snart like stor som de historiske kirkene. Allerede nå utgjør kristne med muslimsk bakgrunn 45 prosent av de kristne i landet, sier en kirkeleder. «Nytt blod skaper en ny kirke,» sier han.