Verdidebatt

Idealisme satt på prøve

En fortelling om da en hjemløs forstyrret mitt redde-verden-prosjekt

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For to uker siden var jeg på Monki i Stockholm. Jeg shoppet ikke, for jeg har hatt shoppestopp i snart ett år, men av og til går jeg inn på butikker for å teste meg selv og min egen impulskontroll. Det hender til og med at jeg prøver noe, men jeg henger det alltid tilbake. For jeg er et bra menneske. Jeg prøver å bidra til klodens hjerte- lungeredning. Så jeg henger fra meg klærne, tilbake på plass, og ikke bare lar dem ligge i prøverommet. For jeg er et ryddig og bra menneske.

På vei ut døra møter jeg en romdame. Jeg vet ikke om hun er det, men jeg antar det. På klærne og hudfargen og vekta. Jeg lurer på hvordan man kan være fattig og hjemløs og allikevel være overvektig. Men det er ikke sånt man lurer på. Og uansett så har jeg hørt et sted at det kommer av kosthold. Men hvilket kosthold?

Hun ser på meg og jeg blir med ett sliten og matt. Jeg er på ferie. Jeg har nettopp hengt tilbake klær jeg gjerne skulle kjøpt men ikke kjøpte, fordi jeg er et bra menneske på byferie med shoppestopp, og jeg kjenner at overskuddet ikke strekker til. Hun ser på meg og jeg tenker at hun kan ikke være stort eldre enn meg. Jeg ser inn i øynene på en jevnaldrende jente og det slår meg at bare en av oss teller ned til semesterstart. Jeg skal begynne på et nytt studie. Tre år med statsstøttet kunstutdanning hvor jeg i den andre enden skal klage på lav inntekt og dårlig marked, og staten skal komme løpende med velferdsputene sine og støtte meg opp, sette av budsjetter og tvinge kunst inn i det offentlige rom slik at jeg kan få utfolde den kompetansen staten selv har betalt for. Jeg ser inn i øynene hennes og tenker at hun i det minste ikke betaler skatt, så jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det er hun som betaler for min selvrealisering.

Hun spør meg om jeg har en tampong. Jeg kjenner at jeg blir sliten og matt, at jeg er på storbyferie og har shoppestopp. Og jeg lyver nærmest på automatikk, og sier at jeg ikke har en tampong, selv om jeg vet at jeg har en tampong i veska. Men jeg har mensen selv og det er den eneste tampongen jeg har med meg i veska, og tenk om jeg må bytte tampong selv før jeg er tilbake på rommet med kofferten full av tamponger. Hun spør om jeg ikke heller kan gi henne penger til tamponger, eller om jeg kan bli med på butikken for å kjøpe tamponger. Og jeg tenker på det de voksne sa til meg da jeg var liten og ikke skjønte hvorfor vi ikke ga penger til tiggere og de voksne svarte at det ikke var noe vits. For pengene gikk bare til dop eller bakmenn. At vi heller burde gi penger til kirkens bymisjon, og så gikk vi videre uten å gi penger til kirkens bymisjon. Og jeg ser for meg at jeg kjøper tamponger til romdama og hun gir dem videre til bakmenn eller bytter dem mot dop. Jeg smiler beklagende og gjentar at jeg ikke har tamponger og lar henne stå igjen mens jeg går derfra og ser for meg et scenario hvor jeg selv er så desperat at jeg spør fremmede om tamponger. Og jeg tenker at mensen suger.

At mensen har blitt brukt som unnskyldning for å trykke ned kvinner til alle tider. At mensen er ekkelt og tabu. At uten mensen ville ingen av oss vært til. At mensen symboliserer fruktbarhet. At vi kvinner med vår mensen klarer å skape mennesker, gro dem og så presse dem ut i verden mens vi revner og blør. Og at dette, mensen, brukes som et argument for at vi kvinner er svake. Og jeg tenker at faen heller, vi må endre på verden. Gjøre den rettferdig. Likestilt. At jeg må gjøre det jeg kan.

Dette tenker jeg mens jeg går lenger og lenger vekk fra romdama som blør gjennom klærne sine. Og jeg som faen meg skal redde verden med min shoppestopp og idealisme. Og jeg innser at jeg nettopp sa et banneord to ganger. Heldigvis inni meg. Men jeg må passe meg. For jeg er et ryddig, bra, kristent menneske. Oppdratt med kristne, idealistiske verdier. Så jeg banner ikke. Nei, det bare reduserer ordforrådet mitt. For Jesus bannet ikke, selv ikke på korset.

Jeg er vokst opp i et land bygget på gode, sunne, norske, verdier. I en familie hvor man ikke banner, og i et miljø der man redder verden med kompost i hagen. Men Jesus hadde ikke løyet om tampongen i veska. Nei, han hadde tatt den ene tampongen og gjort den om til 5000 tamponger. Så hadde han gitt de 5000 tampongene til romdama og løpt etter meg og spurt meg hva jeg egentlig mener med å leve etter kristne, idealistiske verdier.

Jeg står der, på Monki i Stockholm, og føler meg ikke lenger som et bra menneske. En hjemløs forstyrret meg i min redde-verden-agenda, hun frarøvet meg tilfredsstillelsen. Hun sto i veien for mine idealistiske, prinsippstyrte prosjekter. Og jeg innser at jeg har satt meg selv høyere enn de prinsippløse. Jeg, flinkisen som ikke klarer være meg selv nok, som bærer idealisme på faner, jeg klarte ikke være et godt medmenneske da det gjaldt.

Så, til alle mine redde-verden-frender der ute, med deres shoppestopper, boikotter og kollektivtransport: pass dere for pidestallen. Ikke gå i fella, ikke bli så planlagt og kalkulert i deres idealisme at det ikke er rom for det uventede møtet. For hva er mine verdier verdt om jeg ikke klarer være til stede når muligheten for godhet oppstår, om jeg ikke lar livet slippe til?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt