Feelgood-kirken

Kirken er ikke det den en gang var, hører vi ofte. Da tenker vi gjerne på folkekirken. Særlig etter Kirkemøtet i 2017, da alle dører ble åpnet for likekjønnede ektepar.

Men pinsevennene holder stand. Der er alt ved det gamle, tenker man. Teologien er konservativ, synden like skremmende som på 1950-tallet og behovet for omvendelse tydelig uttalt.

Det er flere grunner til at dette inntrykket har festet seg. Som at mange pinsevenner leser Dagen og Norge Idag, der leserbrev og ledere går i rette med venstre-orienterte biskoper og kulturliberale politikere. Som at pinsevenner har programmer på Visjon Norge, der det ristes på hodet over pluralisme og homofili og jubles over helbredelser og kollektinntekter.

Uten stress

Men dette bildet er ubalansert. Bli med en pinsevenn på gudstjeneste, så skjønner du det. For eksempel i en av de nye menighetene Salt, Hillsong ­eller United.

Det første du legger merke til er de vanlige folkene. Ikke vanlige som på bingoen på Torshov, men vanlig som en miks av dem du møter på Günerløkka, Sats og Kaffebrenneriet. De snakker om TV-serier, unger og Trump, men er hakket mer inkluderende enn andre du ikke kjenner. Noen av dem hilser avslappet og spør om det er første gang du er her. Det er en del av opplegget, man vil ha flere med, og det gjør man ikke ved å si «velkommen i Jesu navn», men ved å være et ­hyggelig medmenneske.

Det neste du merker er at ­musikken er bra. Kassegitarene er byttet ut med popmusikk som gir deg lyst til å bevege deg. Det er profft, uten at det blir stress av den grunn: Ingen ser på deg hvis du ikke synger, eller ikke vet om du skal stå eller sitte.

Og så legger du merke til de som snakker. De står ikke bak ­talerstoler som minner om ­kanontårn. Ingen kollekttalere prøver å manipulere deg til å gi mer enn du hadde planlagt. Og selv om pastorene kanskje sier «amen» på en litt pinsevenn-aktig måte, snakker de stort sett med helt vanlig stemme, sier ting som er lett å følge med på, har humor som fungerer, og får dette med Gud og Jesus til å virke ganske naturlig. Kanskje vanker det også en spøk om hvor ekstremt det var i gamle dager. Selv Levi Fragell ville likt seg.

Bevisst strategi

På en måte er pinsemenighetenes nye stil en revolusjon vel så stor som de teologiske endringene i Den norske kirke, men den handler om andre ting. Den har kostet blod, svette og tårer – det vil si bitre konflikter. Endringene har nemlig ikke kommet av seg selv, men skyldes en bevisst og villet strategi der man kler det gamle budskapet inn i en moderne kultur.

Ikke alle menigheter har greid å omstille seg. Mange av dem er i ferd med å dø ut. I andre har den gamle og den nye kulturen inngått våpenhvile og lever side om side. Men i de yngste menighetene har man omfavnet den nye stilen, de er rendyrkede ­resultater av en prosess som har pågått i bevegelsen i snart 20 år.

En del av denne bevisste strategien er positivitet. Man skal ikke gå ut og angripe kreti og pleti, verken i media eller forkynnelse, man skal ikke si eller gjøre ting som får folk til å føle seg uvel. Som en av de store inspiratorene, pinsepastoren Brian Houston sier i bloggposten 30 regler for taler- og lærerteamet i Hillsong Australia: «Every message is reflecting what we are for, not against (...) ­leaves people feeling better about­ themselves than when they came in.»

­Regelen innebærer ikke forbud mot å utfordre, den sier snarere noe om måten man gjør det på. Man har fortsatt ting i det teologiske grunnlaget som er egnet til å provosere, blant annet i ­synet på kjønn og sex. Det tar man potensielt i en samtalegruppe, eller i vennegjengen. Men ikke nødvendigvis, for tross alt er det mye som er enda viktigere, som å komme nærmere Gud i hverdagen.

Protest

Det er egentlig uunngåelig: Den brukervennlige formen – som startet som en strategi for å hjelpe folk over kirketerskelen – i ferd med å bli en del av identiteten til medlemmene. De relativt overflatiske kulturelle 
endringene får dypere konsekvenser. Det er rett og slett ­vanskelig å være strømlinjeformet og motstrøms samtidig. Og det blir stadig vanskeligere å stå opp for noe upopulært.

Forrige helg fikk Vårt Lands lesere et godt eksempel på hvordan dette fungerer i praksis. Vår journalist ville se på hvordan tradisjonelle syn på kjønnsroller levde i moderne pinsemenigheter og fikk noen uttalelser fra Brit Krogedal, en av hovedpastorene i Hillsong Norway, om at hun underordnet seg sin mann. Uttalelsene kunne forstås på flere måter, mannen hennes er nemlig også hennes arbeidsgiver. Men inntrykket var at de nye menighetene ikke akkurat står opp for full likestilling.

Det skapte uro. I menigheten 
Salt protesterte de kraftig, de kjente seg absolutt ikke igjen, og fra Hillsong-medlemmer fikk vi beskjed om at der ble kvinner heiet på. Sannheten var at begge disse gruppene har full åpenhet for kvinner på alle leder-
nivåer. Det tar bare tid å realisere i praksis – som i de fleste kristne organisasjoner.

Ny identitet

Muligheten for at også mer omfattende teologiske endringer skjer, uten at de blir gjenstand for særlig debatt, er absolutt tilstede. Det har skjedd før i pinsebevegelsen. Vårt Lands spaltist, teologen Joel Halldorf, nevnte det i et av sine første bidrag i avisen. Han skrev om motstanden mot idrett som bare gikk over. Helt uten oppgjør, ­refleksjoner over kursendringen, eller forklaring på hvorfor man endret seg. Og uten beklagelser til dem man hadde støtt fra seg. Det samme har skjedd i synet på dans og 
alkohol.

Det er noe skvært over ­måten endringer skjer på i Den norske kirke. Debattene er lange og seige. Det ender gjerne med at noen melder seg ut, mens resten blir enige om å være uenige. De som er såret får gjerne en skikkelig beklagelse etterpå.

Du skal være trygg som kirke for å romme en slik debattkultur. Det er ikke alle de nye pinsemenighetene. De har ikke et medlem å miste.

Likevel har de framtiden for seg. Kanskje kan Den norske ­kirke også lære noe av dem. For når alt kommer til alt, så er det ting som er viktigere for ­mange moderne mennesker enn å markere seg i teologiske strids-spørsmål: materiell og sosial trygghet, et miljø der man kan føle seg ­akseptert og inkludert, der man har gode opplevelser og kan realisere seg selv.

Eller som de selv formulerer det i visjonen sin: «Loving God, Loving People, Loving Life».