Nakne keisere, hele gjengen

De fleste av oss har en nesten religiøs tro på fremskrittet, at verden går fremover. Derfor fremstår man gjerne som en nostalgisk tulling om man hevder at noe var bedre før, for det har man sagt til alle tider, sier folk, og trekker på skuldrene og ramser greske filosofer som heller ikke var fornøyde med tingenes tilstand.

Ingen ting er pinligere enn å ikke å ha sagt noe nytt. Og dessuten: Hvordan kan man hevde at noe som helst var bedre før? Tenk bare på kvinneundertrykkelse, asbest, innendørsrøyking og heksebrenning -  verden går pinadø fremover.

Nå er det ikke vanskelig å finne det ene tiåret etter det andre, der folk flest i ettertid vil være rungende enig om at akkurat da var ting bedre før;  om du tilfeldigvis var tilstede da heksebrenningen var på sitt mest intense, ville det være lett å hevde, i hvert fall om man var beskyldt for å være heks, at ting var bedre før.

Du kan jumpe inn i hvilket som helst år under andre verdenskrig og få støtte for at ting er blitt verre. Du kan stå på et torv i Aleppo og lengte tilbake til tidligere tider, uten å bli beskyldt for å være i overkant nostalgisk. Jeg sier dette i grunnen bare for ordens skyld å føre bevis for at det å hevde at samfunnet var bedre før, ikke nødvendigvis er kategorisk feil.  At tiden går fremover, betyr ikke nødvendigvis at samfunnet gjør det.

Nå vil jeg legge til, for egen regning, at de som hevdes å si at alt var bedre før, sjelden sier akkurat det. Man mener snarere at ting ikke er som det skal i dag, men folk lukter liksom lunta og økser deg ned om du lukter konservativ. Om man hevder at det er i overkant mye smarttelefoni rundt om, vil man for eksempel straks høre at det ikke var noe bedre før, da alle satt på trikken bak hver sin avis. Og det kan være vanskelig å kritisere noe nytt, uten å bli beskyldt for å lengte tilbake til noe gammelt.

Det urovekkende er jo bare at konsensus i dag, vekker avsky i morgen. Det er én av forbannelsene med fremskrittet. Det er som om vi forsøker å nyte eventyrskogen rundt oss mens vi bedriver omfattende snauhogst. Det er nytteløst å diskutere norske verdier, naturligvis, fordi debatten imploderer i en metadebatt om man i det hele tatt kan diskutere norske verdier, før det hele koker over og vekk i følelsesstyrt kverulering. Jeg sier ikke at det var bedre før, men mener bestemt å huske at folk hadde mer distinkte meninger, ikke bare reaksjoner.

Vi vet kanskje ikke hva vi egentlig mener lenger, bare hva vi ikke mener og hvem som ikke mener det samme som vi ikke mener, som igjen går opp i en høyere enhet når tilstrekkelig mange samtidig raser mot det man ikke kan mene eller gjøre - du vet, sånne ting som man bare ikke gjør. Det er her vi kan bruke Listhaug. Eller Trump.

Ingen jeg kjenner mener det samme som det man mener Trump mener, men prøv å være den som i hyggelig lag plutselig spør hva det er Trump egentlig mener, og du vil oppdage at det blir dørgende stille i noen sekunder, før alle med mellomfag eller mer plaprer i munnen på hverandre for å fortelle deg at problemet med Trump er at han ikke mener noe som helst. Det er derfor vi hater Trump så dypt og inderlig, tror jeg. Han er et vrengebilde av oss selv. Vi gjenkjenner vårt eget folkedyp. Vi ser den vedvarende kulturelle snauhogsten, vinglingen og den økende opportunismen, troen på egen fortreffelighet, selvgratulasjoner, hoingen og hurraropene.

Alle ser naturligvis at keiseren er naken, og vi roper det i kor. At tilskuerne er kliss nakne keisere, også, er det jo vanskeligere å få øye på.