Myter og unøyaktigheter

Torsdag barket Harald Eia og Vebjørn Selbekk sammen i NRKs valgstudio om temaet kristne verdier. «Det skjedde ikke mye før det. Det må du innrømme, Selbekk», påsto Harald Eia. «Da sto det bom stille med menneskerettigheter og kvinnerettigheter», fortsatte han.

Han siktet til en magisk periode han kalte «opplysningstiden»; et subjekt han ikke definerte nærmere, men som angivelig er ansvarlig for alt som er godt og skjønt og rasjonelt her i verden. «Jeg mener at Norges suksess starter i 1750», la han til. Først da kom fornuften inn i bildet, fikk vi vite.

Eias skapelsesberetning – der opplysningstiden representerer et byks ut av fortidens mørke – er utvilsomt en besnærende fortelling. Men den har ikke all verdens med historiefaget å gjøre. I stedet er den mytologisk: Vesten så at lyset var godt, kvittet seg med Gud og skilte lyset fra mørket.

Men historien er ikke slik; den består av rykk og napp, fremskritt og tilbakeslag om hverandre. Og verken lyset eller fornuften ble funnet opp i 1750. Det er heller ikke slik at Gud forsvant ut da opplysningstenkerne kom inn. Mange av dem sto i en kristen tradisjon.

Om Eias historiefremstilling var enkel og skjematisk, var ikke kontringen til Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk stort bedre. Med innføringen av «kristne verdier» i 1030 ble det slutt på å sette uønskede barn på skogen, slo han fast. Han har kanskje ikke lest Markens Grøde av Knut Hamsun, der Inger dreper det ene barnet sitt ved fødselen, fordi det har hareskår.

Uten å gå i detalj om råskapen i det norske bondesamfunnet, kan vi orientere Selbekk om at Inger ikke var alene om sin «praksis»; at det ble satt barn på skogen i Norge så sent som på 1800-tallet, da den utvidede lennsmannsstaten fikk bukt med ukulturen. Og at det er en grunn til at vi har et eget ord – utburd – for spøkelset etter udøpte barn som er blitt satt ut for å dø. Man må spørre: Hvor er faktasjekk.no når man trenger dem?

Historien er ikke fortellingen om de stigende melodier som kulminerer i oss. La oss ha såpass respekt for historien at vi ikke reduserer den til en mytologi til støtte for vår egen sak.