Halvor Moxnes

26

Påskens mot-fortellinger

DEN KRISTNE PÅSKEFORTELLINGEN om Jesu død og oppstandelse møtte tidlig mot-fortellinger.

Publisert: 18. aug 2017

DEN KRISTNE PÅSKEFORTELLINGEN om Jesu død og oppstandelse møtte tidlig mot-fortellinger. Evangeliene fortalte at det var de jødiske lederne i Jerusalem som var ansvarlige for at den uskyldige Jesus ble henrettet.  Jødene svarte med en mot-fortelling om at det var riktig at de hadde henrettet Jesus, men det var fordi han var en trollmann og vranglærer.

Allerede Matteusevangeliet, fra omkring år 80,  gir et eksempel på en jødisk mot-fortelling til de kristnes fortelling om at Jesus var stått opp fra de døde. Ifølge jødenes fortelling var det Jesu disipler som hadde stjålet legemet og deretter forkynt at Jesus var stått opp. Hensikten med en slik mot-historie var polemisk, å ta vekk troverdigheten til disiplenes historie.

Matteus på sin side vil avvise jødenes versjon og forteller derfor i kap.27-28 en historie om hvordan de jødiske lederne hadde fått Pilatus til å sette ut vakter ved graven for å forhindre at disiplene skulle stjele Jesu legeme. Matteus forteller også hvordan denne planen mislyktes: et jordskjelv og en engel som kom ned fra himmelen og veltet bort steinen fra graven fikk vaktene til å falle til jorden som døde, mens Jesus viste seg for Maria og Maria Magdalena. Vaktenes fortelling om hva som var skjedd får ikke overprestene til å gi opp. De bestikker vaktene til å si at disiplene kom og stjal Jesus mens de sov. Og resultatet var, sier Matteus: «Dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag.» Det må ha vært fordi mange festet lit til denne alternative fortellingen på Matteus tid at han bruker så mye plass på avsløre den som løgn og falskneri.

Det er altså delvis gjennom kristne kilder vi får kjennskap til disse jødiske mot-fortellingene, slik at vi må være kritiske til om de er gjengitt riktig. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor Jesus ble henrettet har vi en preken av biskopen Melito i byen Sardis i Lille-Asia fra ca. 170 e.K. Dette var en by med mange jøder og mye kontakt mellom jøder og kristne. Dette mislikte Melito og han holdt han  en påskepreken der han anklaget jødene for å ha drept Jesus. Han gjengir også deres svar: «Hva har du gjort , Israel? Ble det ikke for din skyld skrevet: «Du skal ikke utgyte uskyldig blod,» (Jeremias 7:6; 22:3)…. «Ja, det var jeg,” sier Israel, « som drepte Herren. Hvorfor? Fordi det var nødvendig at han døde.»

Her virker det som om de jødiske samtalepartnerne tok ansvaret for Jesu død, men at  de protesterte mot at Jesus var uskyldig, og sa at «det var nødvendig at han døde.»  Hvorfor var det nødvendig?  Vi finner et svar i den jødiske mot-historien i den babylonske Talmud. Talmud et stort, lærd verk som  inneholder Mishna, den jødiske lovsamlingen fra ca. 200, utfylt med kommentarer og utlegninger av rabbinere, ofte i diskusjon med hverandre. Talmud finnes i to varianter, en kortere palestinsk og den lengre og mest brukte babylonske, fra 500 tallet.  Det finnes ikke noen sammenhengende fortelling om Jesus i Talmud, men referanser til Jesus eller de kristne i diskusjoner om forskjellige temaer. Ofte blir heller ikke navnet brukt, det er sammenhengen i teksten som viser at det dreier seg om Jesus.

Men det finnes en kort fortelling om henrettelsen av Jesus: «På kvelden før påske ble Yeshu hengt. I førti dager før henrettelsen fant sted gikk en herold rundt og ropte ut: ”Han skal bli steinet for han har praktisert trolldom og fristet Israel til frafall. Enhver som kan si noe til hans forsvar, la ham komme fram og gi vitnesbyrd for ham.”  Men da det ikke ble framført noe forsvar til beste for ham ble han hengt på kvelden før påske» ( b.Sanh. 43a). En senere rabbiner, Ulla, tilføyet enda en grunn til at Jesus ble hengt: «han var nær styresmaktene.»

Denne fortellingen følger reglene for henrettelse i rabbinsk lov, nemlig at den dømte ble henrettet ved steining, og når han var død, ble han hengt opp som en ekstra straff. At han ble drept ved steining bryter med det evangeliene fortalte, at han ble korsfestet, som var den romerske henrettelsesmåten for slavere og forbrytere av lav status Anklagene om at han drev med trolldom var knyttet sammen med at Jesus hadde vært i Egypt, som var et sentrum for magi, der han hadde lært å praktisere trolldom. Anklagen at Jesus skulle være «nær styresmaktene» kan være en påstand om at romerne beskyttet Jesus. Evangeliene forteller jo at Pontius Pilatus forsøkte mange ganger å frigi Jesus, men ble presset av de jødiske lederne og deres mobb til å gi etter for kravet om å henrette Jesus. Konklusjonen på Talmuds fortelling  var at Jesus ble henrettet av jødiske ledere, uten medvirkning av romerne. Hensikten kan ha vært å fremstille Jesus som en vanlig forbryter, som de lokale lederne i Jerusalem kunne ta seg av.

Talmud inneholdt  rabbinernes utlegning av loven, skrevet i en lærd stil. Men det finnes også en folkelig og legendarisk jødisk Jesus-historie, Toledot Yeshu, «Jesu livs historie.»  Den ble antakelig til i sen-antikken eller tidlig middelalder og sirkulerte lenge muntlig før den ble skrevet. Derfor fantes den også i flere varianter, med nye historier etter hvert som den ble spredd. Den var svært populær og ble overlevert på alle språk som ble brukt av jødene. I fortellingen om Jesu død bygger den på evangelie-beretningene, men parodierer dem. Toledot Yeshu beskriver hvordan Jesus og disiplene laget opprør i det jødiske fellesskap, hvordan de undergravde de religiøse lovene, orden og enhet i samfunnet. Dette gav en begrunnelse for at Jesus ble henrettet.

Korsfestelsen av Jesus har klart parodiske trekk: den skjedde på en kålstilk (som kunne være svært stor). Årsaken var at ingen trær ville bære ham. Ved å misbruke Guds navn til å tvinge trærne til å lyde ham,  hadde Jesus fått dem til å sverge at de ikke ville bære ham når han ble hengt. Men Jesus hadde glemt kålstilken, siden den ikke ble regnet som et tre!

Talmod er et eksempel på en selvbevisst jødisk reaksjon på den kristne påskefortellingen. I Babylon på 500 tallet var jødene beskyttet av Perserriket, hovedmotstanderne til Romerriket, som på den tiden var blitt kristent. Toledot Yeshu derimot avspeiler en situasjon der jødene var presset av en kristen majoritet. I denne perioden utviklet kirkene sine fortellinger om at «jødene drepte Kristus» på en slik måte at det fremmet hat mot jødene. Det fantes ikke noen historisk forståelse av at «jødene» i historien om Jesus var det jødiske lederskapet i Jerusalem og deres tilhengere. Anklagene i evangeliene ble rettet mot alle jøder, ingen var unntatt for skylden i Jesu død. Toledot Yeshu kan derfor forstås som en typisk reaksjon fra grupper som opplevet seg som maktesløse. De brukte spott som uttrykk for motstand; Toledot Yeshu var en slags undergrunnslitteratur som ville undergrave de dominerende kristne fortellingene.

At disse jødiske skriftene tok på seg ansvaret for henrettelsen av Jesus, men fremstilte ham som en vanlig forbryter, er svært forskjellig fra nyere jødiske «mot-historier.» I moderne tid startet jødiske forskere på 1800-tallet å protestere mot den fortellingen om jødisk skyld i Jesu død som evangeliene fortalte og hevdet at den var historisk feil. De pekte på at det var romerne som ansvaret for henrettelser, og at evangeliene forsøkte å legge skylden på jødene for å få et godt forhold til de romerske myndighetene. Dessuten protesterte de mot den  måten kirkene hadde brukt historien på, når den sa at «jødene var skyld i Jesu død.»  Dette ble ikke bare en påstand om selve den historiske prosessen rundt henrettelsen av Jesus, men en anklage som ble rettet mot alle jøder til alle tider, og en av røttene til anti-semittismen.

Etter hvert har også kristne historikere kommet til samme resultat: romerne henrettet Jesus som en mulig politisk oppvigler. Alle større kirkesamfunn, som den katolske kirke, har klart tatt avstand fra at skylden for Jesu død kan legges på jøder i vår tid. Men i anti-semittisk propaganda virker denne påstanden nærmest uutryddelig, som en hardnakket og ondsinnet mot-historie.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

210 innlegg  1811 kommentarer

Jødene fulgte Kristus.

Publisert rundt 3 år siden

Og andre jøder gjorde det ikke. På Jesu tid var det jødiske folk et like så broket og mangfoldig felleskap som de kristne er i dag. De var overhodet ikke et entydig og ensartet folk, slik enkelte ser ut til å mene. I dag... som gjennom tusener av år.  Det blir like feilaktig å snakke om «de kristne»;  det er det minste problem å peke på sterke uenigheter, og forskjeller her. Som sågar går over i direkte fiendskap historisk sett. Den Katolske Kirke blir f.eks. i vår tid kalt for "skjøgens og satans kirke" (!) av visse andre kristne. Intet mindre.

Merkelig nok ser flere i dag ut til å hente sin viten om jødene og jødedom fra NT og kristen troshistorie, og anser dette som helt tilstrekkelig. Hvilket har ført til mye destruktivt for jødene. Igjen og igjen erfarer vi at det jødiske folket blir utsatt for en forenklet og overfladisk behandling fra flere: For å forstå og forholde oss rimelig greit til verden, så benyttes lett kategoriske dommer og båstenkning; dette skaper sårt tiltrengt mening og overblikk der kaos, usikkerhet og forvirring truer. Denne forenklingen rammes vi dog alle av, i ny og ne. Men noen ganger tar vi slike fordommer som dette leder til for gitt og våre forestillinger blir unyanserte og fastlåste - hvilket fører til sveipende generaliseringer, fikse ideer og intoleranse.

Til tross for virkelig flere gode ansatser kan det beklagelig nok se ut til at også Moxnes selv i sitt innlegg en og annen gang faller for fristelsen til å benytte begrepet «jøder/jødene» temmelig sveipende og klisjeaktig. Motfortellingene han viser til var f.eks. ikke nødvendiigvis jødiske. Det var ikke jødene per se som svarte med dette innledningsvis. Men visse konkrete jødiske autoriteter som ville beskytte sine interesser.

Generelt: Dessverre er det noen som ennå rimelig refleksjonsløst tar til seg NTs uheldige og unyanserte polemikk mot visse jødiske lederes motstand mot den nye jødiske sekten som fulgte Kristus. Flere av NTs skrifter er preget av en polemikk mot jødene og er spissformulerte vendinger, Men det mange glemmer er at dette faktisk er en skarp internkritikk jøder i mellom, og ikke formulert og rettet fra kristent- eller ikke-jødisk hold utenfra. Begrepet «kristen» fantes for øvrig ikke på Jesu tid; det oppsto langt senere. Jesus var jøde på alle måter, fra fødsel til korsfestelse. Apostlene var jøder. Urkirken besto av jøder og ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket. Det var jødenes hellige bok Tanakh som ble benyttet.

De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og avstanden til jødisk tro og det jødiske folk ble fra da av betydelig: Veien til antisemittismen ble raskt kortere til det ganske så raskt slo ut i full elendighet og skrekk i Guds navn. Jeg minner igjen om Luthers antisemittisme, som ble effektiv bensin på jødehatets bål i tiden etter.

Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme. Jeg minner om at også fariseere og saduseere hadde sympati for og fulgte Jesus. Andre, de såkalt "gudfryktige", var folk som ikke fulgte læren like nøye som fariseere og andre grupper, men de sto ikke utenfor læren og pakten av den grunn. Mange fra den sistnevnte gruppen ble engasjert og begeistret for Jesus. For jødene gjaldt det for øvrig ikke om hvordan man blir frelst, man var og er nemlig et Guds barn allerede ved fødselen. Det handlet derimot om hvordan man skulle holde seg videre i paktens nåde. Syndsforlatelse var og er f.eks. ingen ny faktor som Jesus introduserte; dette med kjærlighet, rettferdighet, nåde og syndsforlatelse var allerede innbakt i jødisk troslære. Jesus liv, død og oppstandelse aksentuerte dette. Han ville ikke oppheve læren, men vitalisere den ut i full blomst noe den grenseprengende og inkluderende pinsehendelsen illustrerer.

7 liker  

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3523 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1231 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 922 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 565 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 439 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere