Verdidebatt

Når lederen ikke er tydelig.

KRF lederen Knut Arild Hareide velger å ikke tone flagg i spørsmålet om samkjønnet vigsel før årets stortingsvalg - slik han også gjorde ved det siste kirkevalget.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Selvsagt fordi han frykter stemmetap.

Når KRF allerede i utgangspunktet kjemper sin valgkamp faretruende nær sperregrensen har Hareide antageligvis resonnert seg frem til at det er flere stemmer å tape - enn vinne på å stå frem med sitt standpunkt.

I KRF`s velgermasse finner man mange velgere som velger KRF pga  "merkestener" som f,eks bistandspolitikk , miljøpolitikk og rettferdig fordeling av samfunnets goder  - og abortmotstand.

Like fullt finnes det også et grunnfjell av medlemmer, og velgere, som ikke vil være med på at KRF`holdning til ekteskapet, som en gudegitt ordning mellom en kvinne og en mann - skal forvitre.

Derfor er Hareides manglende klargjøring av sitt standpunkt i dette spørsmålet urovekkende og trist.

Premisset for debatten er ikke om det finnes, eller ikke finnes, fornuftige begrunnelser mot likekjønnet ekteskap, men at svært mange velgere ønsker at KRF og dets leder skal peke på ekteskapet mellom mann og kvinne som eneste sanne samlivsperspektiv - selv om samfunnet ellers tilrettelegger for samkjønnet samliv.

Den nødvendige og grunnleggende respekten for andre menneskers livsvalg, også når det gjelder samlivsform, og erkjennelsen av stortingsflertallets beslutning om å tillate likekjønnet ekteskap i 2008 - må ikke skygge for at det noen ganger allikevel kan være riktig å hevde at rett er rett og feil er feil.

Selv om dette faller utenfor den politiske realitetsorienteringen.

For mange av KRF`s velgere vil det aldri være rett å omfavne likekjønnede ekteskap som en del av KRf `s familiepolitikk, selv om en stadig større gruppe, og KRF tilitsvalgte, peker på at dette er veien å gå.

Det finnes flere forklaringer når valget for KRf i 1997 gav rekordhøye 13,7 % av stemmene og 25 mandater på Stortinget. I tillegg fikk KRF regjeringsmakt og Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Mange mente at partiet opplevde en slags "folkeliggjøring" som en følge av færre moralske pekefingre, og enten det skyldes vinsmaking eller sigarrøyk fra statsministerstolen - så fikk Krf betalt i form av velgeroppslutning.

I 2009, da partiet bare fikk 5,5 % av stemmene og 10 mandater på Stortinget, var dette stemningsskiftet åpenbart over, og stort sett bare grunnfjellet i KRF tilbake.

I denne konteksten er det lett å forstå Hareides tilbakeholdenhet, dvs frykten for velgerreaksjonene.

Men at lederen i Norges største og eldste kristne parti ikke våger å ta offentlig standpunkt, i et av de mest omtalte kirkelige spørsmålene de siste tiårene, fremstår som beklagelig og svakt - og det skaper usikkerhet for mange av KRF`s kjernevelgere.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt