Er Jesus en god finansrådgiver?

DA JEG VAR yngre, var jeg en ganske radikal økonomisk idealist. Ta et eksempel. En sommerdag i midten av 20-åra (i dag er jeg 33) fikk jeg igjen penger på skatten – hele 18.000 kroner. Pengene hadde jeg tjent ved å arbeide som landpostbud i hjembygda, innimellom studiene. Den samme dagen pengene kom, overførte jeg imidlertid umiddelbart 10.000 av dem til Kirkens Nødhjelp. Slik var egentlig det økonomiske mønsteret mitt i 20-årene. Jeg levde spartansk, brukte noe penger på bøker, film og musikk. Og så gav jeg resten til misjon og bistand.

Pauli ord. Jeg var sterkt påvirket av Jesus og Det nye testamentet. Jeg tenkte som følger: «Sa ikke Paulus at vi skulle være nøysomme, og fornøyde så lenge vi har mat og klær? Er ikke grådighet avgudsdyrkelse som leder til fortapelsen? Har ikke Jesus sterkt advart mot å samle seg skatter på jorden, og poengtert at rike vanskelig kan bli frelst? Lovte han ikke stor lønn til alle som gav penger til Guds rike? Sa han ikke at det som vil telle på dommedag, er om man helt konkret hadde hjulpet de fattige og nødlidende med ressursene sine?»

Etter hvert ble jeg også prest. I ordinasjonen lovet jeg å leve etter Guds Ord – og det inkluderte jo disse tankene og tekstene som jeg her gjengir. Men mot slutten av 20-årene skjedde det noe grunnleggende med min økonomiske kristen-idealisme. Min sterke og litt naive bibeltro begynte å slippe taket, og jeg fikk nye perspektiver på livet. Og jeg innså at mine egne økonomiske valg hadde fått konsekvenser. Noe var i utakt med sunn livsførsel.

Økonomisk selvfornektelse. Jo, jeg hadde helt sikkert vært med på å hjelpe mange mennesker i nød. Det må være bra. Men hvordan stod det til med min egen økonomi? Mine eldre søsken hadde for lengst kjøpt seg egne leiligheter og investert i aksjer. Jeg, derimot, hadde ingen vesentlige eiendeler, ingen oppsparte midler, ingen langsiktige økonomiske planer. Jeg hadde gjennomført en økonomisk selvfornektelse – eller var det en selvutslettelse?

Jeg innså at det måtte en dyp kursendring til. Jeg måtte bli «kaptein på eget skip». Jeg kunne ikke lenger ta sjansen på å la bibeltekster få direktestyring over økonomien min. Jeg kunne ikke lenger la høye idealer få medføre at jeg utslettet meg selv, min egen livsutfoldelse og mitt eget livsprosjekt. Økonomisk sett medførte denne kursendringen at jeg stengte igjen krana til veldedig arbeid på ubestemt tid og begynte å sette til side penger til sparing i BSU og investering i aksjefond.

Spenningsfulle tradisjoner. «Livet må leves forlengs, men forstås baklengs,» sa filosofen Søren Kierkegaard. Det stemmer altså godt for mitt liv – men også for Kirkens liv. Kirkehistorien kan her lære oss at de økonomiske tradisjonene i Det nye testamentet alltid har vært spenningsfulle. Slik var det allerede fra konfliktene i den første menighet der alt var felles (Apg 2 og 6), og frem til i dag, med Visjon Norges kontroversielle pengeinnsamlinger, og pave Frans' nåtidige økonomiske reformer i kirken. Vil man «ta ordet som det står», uten tolkningstradisjoner og bondevett, stiller man seg åpen for potensielt uvettige løsninger.

Jeg har ingen fasit på hvordan økonomi skal legges opp «på kristent vis» - og jeg tror heller ikke en slik fasit eksisterer. Men jeg er overbevist om at de nytestamentlige tradisjonene om økonomi er sterke og tidløst relevante, både for mitt liv (ja), og for samfunnet som helhet. Måtte Kirken utlegge tradisjonene kreativt og ansvarlig, på måter som bygger glede og nestekjærlighet, rettferdighet og fellesskap.