Verdidebatt

Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format

Bare et drøyt tiår etter at hans egen kirke var gjennomrystet på alle nivåer av en overgrepsskandale av nærmest verdensvide dimensjoner, har Bror Haavar Simon Nilsen (= Nilsen) den grenseløse freidighet å foreslå at lutherske biskoper i landet skal stå frem og be om unnskyldning for all den elendighet lutherdommen har bragt over vårt folk. Aller helst vil han også ha preses Helga i sekk og aske, men alle sekkene er visstnok oppbrukt til generøse katolske innrømmelser.

Men den freidige og tilsynelatende så fredsommelige Nilsen bør være forsiktig med sine anklager sauset inn i manglende historieforståelse. Det har hendt før at fremragende forsvarere av hans kirke har havnet blant de stille i landet.

Det falt i min lodd å være den første her i landet som skrev litt bredt om nevnte overgrepsskandale («Overgrepsskandalene i romerkirken», VL 08.06.2005). Svar kom omgående fra sokneprest Claes M. Tande i St. Olav domkirke. Han insinuerte

for det første at jeg bygget på noe som hadde stått i norske «Dagbladet». For det annet gjorde han et poeng av at han ikke visste hvem jeg var.

Selv bygget jeg på utenlandske medier, og da slike som gav god plass til forsøk på bortforklaringer og andre former for forsvar av kirken i denne sak. Så det møtte meg ikke noe nytt i Tandes motinnlegg, kanskje bortsett fra den skarpe tone.

Da jeg på bakgrunn av en noe tilspisset situasjon i Boston, hvor representanter for overgrepsofre håpet på en viss innrømmelse fra den offisielle kirke, skrev innlegget «Lån øre til ofrenes stemme», VL 12.07.2005), ble det for meget for Tande. Hans indignasjon antok slike former at ansvarlig instans fritok ham fra oppgaven som kirkens talsmann både i denne og andre saker. Han ble innrømmet et romslig sabbatsår, hva han sikkert fortjente, og dertil en raus studiepermisjon, visstnok ved menighetsfakultetet. Det tok om lag tre og et halvt år før han var tilbake i tjeneste igjen, og da i en stillferdig funksjon nede ved Oslofjordens bredder langt fra St. Olav domkirke.

Hva herr Nilsen og hans freidighet angår, skal det innrømmes at han etter hvert har anslått mildere toner, f.eks. i oppsettet om middelalderkirker (VL 4. august). Dette fører naturlig over til behovet for redusert smålighet fra den annen side.

Etter en høyst tvilsom form for medlemsregistrering i Oslo katolske bispedømme, ga fylkesmannen (akk Valgerd, akk) departementet det råd at hele den offentlige støtte på dette medlemsgrunnlag skulle kreves tilbakebetalt. Så ble også gjort. Biskopen tok gjentatte ganger til orde for en rimelighetsbetraktning. Det var jo ikke slik at kirken var uten medlemmer i perioden.

Men alle biskopens forsøk på å bringe et fornuftig resonnement inn i saken ble blankt avvist. Det var som om man ville skape et bilde av hedersmannen Bernt Eidsvig som ikke bare en kjeltring, men dertil en kverulant.

Og imens gjorde den katolske kirke en formidabel innsats for forvirrede utlendinger som hadde havnet her i landet, og det uten å spørre om medlemskap hverken her eller der.

Fra tid til annen foreslås det at opplysningsvesenets fond gis til den katolske kirke fordi det i utgangspunktet baserer seg på kirkelig eiendom. I tillegg til det problematiske ved den slags forsøk på korreksjon av historien, så glemmer man kanskje å tenke på hvordan slik fordums kirkelig rikdom i sin tid kom i stand.

Men skulle den katolske kirke søke om bidrag fra fondet, bør disse betraktes med ekstra velvilje. Særlig hvis det dreier seg om prosjekter som tar sikte på de mange fremmede i vårt land. I alle fall hadde det gjort seg med et eller annet slags signal om at tiden for smålighet er forbi.

Ove Kr. Sundberg

professor

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt