Verdidebatt

Menneskeverdet er en ­konstruksjon – heldigvis

At det universelle menneskeverdet er en påstand og ikke et iboende faktum, er ingen svakhet. Det er en styrke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En bærende tanke i Erik Lundes bok Uønsket som lanseres i dag, er idéen om et universelt menneskeverd, likt for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, sosioøkonomisk status, livssyn, legning eller funksjonsnivå. Dette lå også bak Norsk Forbund for Utviklingshemmedes politianmeldelse av Aksel Braanen Sterri sine uttalelser om mennesker med Downs syndrom i våres: Funksjonshemmede har samme verdi, samme krav på vern mot hatefull tale, som andre sårbare grupper har. Men anmeldelsen ble henlagt, og i debatten etter Sterri ytret min kollega Andreas Wahl Blomkvist at hele ideen om menneske­verdet er en fiksjon.

En overenstemmelse. Jeg er litt enig med Blomkvist her. I likhet med alle de andre menneskerettighetene, er Artikkel 1 om det universelle menneskeverdet ikke et faktum, men en påstand. Det er ikke en iboende egenskap ved oss mennesker, men noe en del av våre forgjengere ble enige om under forhandlinger ledet av Eleanor Roosevelt for 70 år siden. Ikke alle er enige om dem, og de kan, hvis mange nok ønsker det, reforhandles og oppdateres til en moderne virkelighet.

Det er ikke engang sikkert at de er «sanne». Kanskje er menneskeverdet ikke noe universelt – kanskje har vi tvert om ulik verdi. Kanskje menneskeverdet avtar i konsentriske sirkler rundt hver av oss, avhengig av hvor nær den andre står oss. Kanskje avhenger menneskeverdet av hvor høyt vi verdsetter den andres egenskaper. Kanskje varierer det, utfra hvor vi selv står i livet og hvilke behov vi har.

Det at alle har én og samme verdi er kanskje ikke sant – men det er bra vi har blitt enige om å late som om det er slik. For hvordan skulle vi håndtert det, om alles menneskeverd skulle rangeres og inngå som en variabel i menneskenes samhandling? Hvem skulle være dommeren, hvilke kriterier skulle gjelde?

Og hva ville det gjøre med samfunnet vårt, dersom vi i en konflikt ikke bare kunne slå hverandre i hodet med våre ­argumenter – vi kunne også påberope oss et større menneske­verd enn motparten? Vi har en del erfaring fra samfunn der menneskeverdet var noe relativt, der mennesker kunne holdes i slaveri eller drepes av folk som sto over dem i verdi. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn, selv om det muligens «objektivt sett» var korrekt.

En styrke. Det at menneskeverdet er noe vi har bestemt oss for, en konvensjon vi har blitt enige om – en konstruksjon, om du vil – det er en styrke. Hadde det vært noe gudegitt, så kunne man avfeid det med at «jeg tror ikke på det som står i den støvete bibelen deres».

Hadde det vært noe naturgitt, noe iboende i oss, kunne man sagt som transhumanisten Ole Martin Moen: La oss gjøre mennesket til noe bedre enn det ­naturen har klart.

Gir avkall. Men som humanetiker sier jeg: Menneskeverdet er ett for meg, ikke fordi andre har pålagt meg å mene det, men fordi jeg har valgt der selv. Jeg gir avkall – frivillig – på retten til å favoriseres, selv om jeg som hvit, heterofil og noenlunde velskapt (!) mann kanskje burde ha krav på det. Og ikke bare jeg – regjeringer og folk over hele verden baler med dette spørsmålet, men lander på at det eneste som funker er at alle mennesker tillegges samme verdi.

Det universelle menneskeverdet er villet og rasjonelt begrunnet – dét er dets største styrke.

Erik Lundes bok Uønsket, som gis ut på Vårt Land Forlag, ­lanseres i aften på ­Kulturhuset i Oslo. Åste Dokka, forlags­redaktør og ­kommentator i Vårt Land, vil lede en ­panelsamtale med Erik Lunde, Amanda Schei, Ole Martin Moen og Morten Horn.

Morten Horn, lege og humanetiker

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt