Pinsemenigheter tolkningsdiskriminerer homofile når teologien settes ut praksis

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

18. juni kom jeg med en kritikk av Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd, som jeg mener driver med bibelsk tolkningsdiskriminering av homofile. (Den kan leses her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile 7. juli -17)

Øyvind Gaarder Andersen kom et tilsvar i den 7. juli i pinseavisen Korsets Seier. (Den kan du lese her på side 38 og 39: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688552-pinsebevegelsens-teologiske-refleksjonsrad-diskriminerer-liberale-bibeltolkninger-forsorges-til-de-heterofile-men-fraroves-homofile).

Gaarder Andersen sier om Bibelen at: "Et grunnleggende spørsmål er hva teksten betød den gang for de som hørte den for første gang. Så kommer vi deretter til spørsmålet om hva teksten sier til oss i dag." Deretter gir han en jødisk bakgrunn for skillsmissespørsmålet og konkluderer med at skilsmisse er ok dersom man er forlatt mot sin vilje eller at den andre parten har drevet hor. Her trekkes Thomas Ball Barratts holdninger inn, som pratet om "den uskyldige part". Å snakke om den uskyldige part i skilsmissesaker er en heller overfladisk omgåelse i slike triste saker, men jeg går ikke inn på det her.

Selv om mange vil mene at Paulus skrev at alle typer skilsmisser ikke gir grunn til gifte seg på ny, så konkluderer Andersen med at der det er ok å skille seg. Videre at det da også er ok å gifte seg med en ny. Med dette er Andersen ferdig med å forsvare skilte og gjengifte ledere i Pinsebevegelsen. Han går ikke en gang inn på det som er hovedkritikken min, nemlig at det finnes ledere som er skilt og gift på ny i Pinsebevegelsen som verken oppfyller kravet om hor (å være den uskyldige part) eller at de er blitt ufrivillig forlatt av sin ektemake.

Deretter går Andersen over til å behandle Paulus´ tale om homofilt ekteskap. Han mener at jeg leser ting inn i teksten som ikke står der, når jeg ber folk om å bytte det ene kjønnet i de aktuelle tekstene. Jeg leser faktisk ingenting inn i teksten. Det Paulus skrev om homoseksualitet er like ille som om man hadde lest det som heteroseksuelle relasjoner. Det kan egentlig alle se, om de bare gjør det.

Deretter trekker Andersen frem Bjørn Helge Sandveis forskning på homoseksualitet i antikken. Ettersom Sandveis forskning nå er blitt kronvitnet for teologisk refleksjonsråd, vil jeg at alle skal se hva denne forskningen går ut på. Det er heller lite i Sandveis forskning som sannsynliggjør at Paulus kjenner til våre situasjoner i dag, med homofile som ønsker å gifte seg.

*

Førstelektor emeritus i gresk, Bjørn Helge Sandvei, skriver: ”De som arbeider med antikkens historie, vil generelt være varsomme med å uttale seg med sikkerhet om hva fortidens mennesker kunne vite. Men man kan drøfte sannsynlighet. Og når det gjelder hvorvidt Paulus kjente til fenomenet ‘homofile partnerskap’, er sannsynligheten meget høy.” Deretter kommer Sandvei med sine eksempler som skal sannsynliggjøre Paulus´ kjennskap (Sandvei Bibelen og homofilispørsmålet 2013: 6-7).

Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd bruker Sandveis forskning til å sannsynliggjøre at Paulus hadde våre kirkelige homofile forhold i tankene. Ved et nærmere studium av disse forholdene viser det seg heller det motsatte: Paulus har mest sannsynlig ikke hatt våre kirkelige forhold i tankene. Jeg tar utgangspunkt i Sandveis to dokumenter: Bibelen og homofilispørsmålet fra 2013 og Homofili - samliv eller singelliv, historisk og aktuelt fra 2016.

Hvis du ikke har interesse av de korte redegjørelsene av alle enkelteksemplene kan du bare hoppe ned til sammendraget.

Aristofanes urfortelling om seksualitetens tilblivelse i Platons Symposium

Fortellingen er i sin korthet slik: I begynnelsen var mennesker tre kjønn: mann kvinne og androgyn (mann og kvinne i en kropp). Kroppene til de tre kjønna hadde dobbelt sett med armer, hoder, bein, kjønnsorganer osv. I et opprør mot gudene fant gudene ut at menneskene ble for mektige for dem, så i et forsøk på å hindre opprøret splittet de alle menneskene i to. Dette førte til et stort gap i menneskenes liv. Gapet førte til en konstant lengsel etter å finne den halvdelen de ble skilt fra. De splittede androgyn lengtet etter det motsatte kjønnet, mens kvinnene og mennene som hadde blitt delt lengtet etter samme kjønn.

Ser man dette i sammenheng med hvilken kjærlighet Aristofanes oppmuntrer til, er ikke læren gjensidige forhold mellom voksne menn, men mellom en mann og en tenåring, evt. en lærer og en elev eller der det lå en ubalanse i maktforholdet. Dette kalles pederasti.

Dessuten, hvis det er dette Paulus hadde i tankene da han tenkte på homoseksualitet, vil hele tanken være et resultat av en avgudsmyte. Er det derfor Paulus sier i Romerbrevet at menneskene vendte seg om til avgudsdyrkelse i forkant av talen mot homoseksuelle forhold? Det vet jeg ikke, men hele resonnementet er bygd på en avgudsmyte og vi foreskrives forhold med skjev maktbalanse og pederastisk homoseksualitet.

Politikeren Pausanias og dikteren Agathon

I samme fortelling fra Platons symposium får vi også høre om paret Pausanias og Agathon. Dette eksempelet er kanskje det som minner om den konteksten kirken opplever den står overfor i dag. Men her er det viktig at vi ikke leser vår egen tid inn i forholdet mellom til Pausanias og Agathon. I den klassiske greske perioden (5. -4. Årh.f.Kr.) var det helt essensielt å dele de seksuelle partene inn i passiv og aktiv: Den som penetrerer og den som blir penetrert. Den som penetrerer er overlegen den som penetreres. Kvinnene ble ansett som underdanige mannen av denne årsak. I forholdet mellom Pausanias og Agathon, så var Pausanias overlegen politisk. Agathon var også rundt 15 år da han ble tatt som elsker av den voksne Pausanias. I tillegg ble Agathon omtalt som en ung gutt selv i slutten av 20-årene. Han var ellers kjent for å kle seg ut som en kvinne, og beskrives med pene feminine trekk.

Paulus sa at mannen skulle være kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode. Pinsebevegelsens majoritetsholdning i dag tolker Paulus dit hen at kvinnen og mannen er likestilte og likeverdige i maktforholdet (http://www.hegertunsblogg.org/2009/02/kvinnelige-ledere.html). Hvis Pinsebevegelsen har rett i dette, skal det verken være forskjell i verdi eller stilling mellom kvinner og menn i et forhold. Da skulle det i hvert fall ikke være forskjell mellom menn. Hele den homoseksuelle konstellasjonen ville da fremstå som en pervertering av likeverd og –stillingen og maktrelasjonen mellom menn. Hvis Paulus derimot mente at kvinnen ikke var likestilt mannen, så blir det ikke noe bedre av den grunn. Da vil mannen som er passiv nedgradere seg selv til noe mindre enn det Gud har skapt ham til og den som er aktiv vil undertrykke en annen mann.

Måten dette homoseksuelle paret ble presentert samsvarer ikke med det Paulus foreskriver i sunne relasjoner generelt. Gjensidige og livslange homofile forhold anses ikke i dag som undertrykkende og et brudd på likeverd og –stilling. Det er selve akten som blir ansett som syndig, uavhengig av hvordan den utføres. Pinsevenner anerkjenner at både heterofile og homofile forhold kan være bygd på et vennskap med likeverd og gjensidighet. Noe slik fikk ikke Paulus presentert i nevnte eksempel.

I tillegg er det også viktig å påpeke at Aristofanes la det tungt innover Pausanias og Agathon at myten om menneskene som ble splittet i to ikke skal forstås bare som en myte, men også som veiledende for ikke å vekke gudenes vrede. Paulus ville derfor også ansett dette ikke-likestilte forholdet i lys av en avgudsmyte som ikke svarer til sannhetene Paulus fant i den jødiske skaperfortellingen.

Homers Akilles og Patroklos

For det første har det alltid vært uenigheter om disse var elskere eller om de helt enkelt var gode venner. Homer skriver aldri at de var kjærester. Akilles forelsket seg også i kvinnen Penthesilea i rett før hun døde og indikere at Akilles var heterofil eller bifil. Patroklos på sin side ønsket å gifte seg med kvinnen Briseis og var beredt til å overtale Akilles om å gjøre et giftemål mellom dem mulig. Dette taler også for at Patroklos ikke så for seg et monogamt eller livslangt forhold med Akkiles. Jeg regner med at Teologisk refleksjonsråd ikke vil mene at David og Jonatan hadde et homofilt forhold, selv om Bibelen sier at David og Jonatan kysset, at David sa at kjærligheten til Jonatan betydde mer for ham en kvinners kjærlighet og at deres forhold har vært tolket som en pakt like sterk som en ektepakt mellom mann og kvinne.

Fortellingene om Akilles og Patroklos er skrevet rundt samme tid som fortellingen om David og Jonatan. Ettersom det er mer å gå på i tekstmaterialet for å kalle David og Jonatan kjærester, så kan man også gå ut ifra at Paulus ikke anså deres forhold som noe mer erotisk enn forholdet mellom Akilles og Patroklos.

En videre diskusjon har også vært at Akilles omtaler Patroklos på en måte som viser en klar maktskjev relasjon, som mer ligger i pederasti-tradisjonen. Spørsmålet er jo uansett om de i det hele tatt ble ansett som kjærester av Paulus. At de skulle bli ansett som likeverdige kjærester med et monogamt livslangt løfte, er ut ifra det nevnte ikke sannsynlig i det hele tatt.

Sapfo fra Lesvos

Også Sapfo kjærlighetslyrikk fra det 6. århundre f. Kr. har vært diskutert i det vide og breie. Er det homoerotiske kjærlighetserklæringer Sapfo kommer med eller er det bare vennskapelig hengivenhet til andre kvinner? Dette spørsmålet er ikke så viktig i denne sammenheng, ettersom det uansett er lyrikk som omhandler hengivenhet til flere kvinner, av en kvinne som er gift med en mann. Hvis Paulus kjente til Sapfos dikt og tolket dem seksuelt, ville dette bare bygge opp under en fordom om en kvinne i et heterofilt ekteskap som seksuelt begjærte flere andre kvinner.

Hvis dette eksempelet viser noe, så er det at Paulus ikke kjente til moderne normale lesbiske forhold.

Harmodios og Aristogeiton

Dette paret ble hedret for å være årsaken bak det atenske demokrati etter at de myrdet tyrannen Hipparkhos. Det var en statue for hver av dem i Aten på Paulus sin tid og en klassisk fremvisning av et pederastisk forhold. Hvis Paulus kom over dette ville han se en fremstilling av en tenåring og en voksen mann i et forhold og i tillegg kanskje lært at pederastiske forhold er med på å hindre tyranner fra å ødelegge samfunnet. En slik pedagogisk funksjon hadde i hvert fall Harmodios og Aristogeiton i Aten i Paulus` samtid.

Plutarks Erotikos

Plutark lovpriste først og fremst det heteroseksuelle ekteskapet som den reneste form for kjærlighet. Han løftet opp gjensidighet og likeverd mellom de elskede, også de homoseksuelle forhold, men vi får i tillegg beskrivelser som umuliggjør forhold med løfter om livslang trofasthet. Plutark mente nemlig at den største skam var at voksne menn inntok den passive rollen i homoseksuelle forhold. Plutark mente også at homoseksualitet generelt ikke klarte å unngå tvang, det vi i dag ville kalt voldtekt.

Plutarks tekster om kjærlighet bygger ikke under sannsynligheten for at Paulus kjente til stabile homofile forhold, men bygger under at Paulus kan ha kjent til at Plutark argumenterte for at forhold skulle være gjensidige både der en mann var sammen med en kvinne og der en voksen mann inngikk i et pederastisk forhold til en tenåringsgutt. Men Paulus kjente da også til at Plutark mente at det bare var pederastiske forhold som var akseptable og at forholdet mellom to voksne menn var forkastelig, samt at tvang alltid var en fare. Kjennskap til Plutark sannsynliggjør at Paulus ikke kjente til varige homofile forhold og at tvang var en fare. Kanskje det er til beskyttelse for den passive part som lar seg ligge med at Paulus distingverer og fordømmer både den aktive, den som ligger med menn, og den passive, de som lar seg ligge med?

Den hellige skare fra Theben

I Khaironeia i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over denne falne hellige hæren, som kalles Løvemonumentet. Det finnes en god del fortellinger om denne hæren som kjempet tappert. De elskedes hengivenhet til hverandre var så stor at de var villige til å ofre livet for sin kjære.

Halvparten av dem som har gjengitt disse fortellingene skriver ingenting om at hæren besto av homofile par, mens den andre halvparten mener at det var saken. Historikere har kommet til å feste størst tillit til Plutarks gjengivelse av denne hærens bragder, ettersom det er den mest utførlige. Plutark var av dem som anså denne hæren å bestå av homofile par som alle var helter. Men som vi vet, så anså Plutark gjennomgående denne hæren for å bestå av pederastiske par. Han ville etter all sannsynlighet ikke kalt dem helter om de ikke alle besto av pederastiske forhold, ettersom en voksen passiv var den største av alle laster for Plutark.

For videre studier av dette vil jeg henvise til antologien Battle in Antiguity, hvor Daniel Ogden viser at homoseksualitet i krig var et helt eget domene for homoseksualitet. Både Plutark og Straton (les mer nedenfor) har krigs-/kampsituasjon i øyemed når de prater om gjensidige homoseksuelle forhold. Plutark insisterer på at hæren består av pederastiske par, selv om den passive parten må ha vært eldre enn 18 år.

Fra historien vet vi at en voksen soldat skulle kurtisere og elske med en ung mann mellom 12 og 18 år, og når tenåringen ble over 18 år, kunne han tas opp som medsoldat med den eldre elskeren. Det kan innebære at Plutark anså soldattiden som et unntak for to voksne menn. Likevel var det viktig for Plutark å understreke at dette likevel var pederastiske forhold. En implisitt del av denne ordninger var også at det kom en tid hvor forholdet tok slutt og paret skulle søke og gifte seg med en kvinne eller at den passive soldaten, kurtiserte en ny ungdom og gikk inn i den aktive rollen i soldatparet.

Hvis Paulus hørte om Den hellige skaren, så ville han nok også hørt Plutarks utførlige versjon om pederastiske forhold som varte i soldattiden for å styrke hærens kampmoral.

Den romerske filosofen Seneca

Sandvei skriver at Seneca var lærer og rådgiver for keiser Nero, og at han ble kritisert av historikeren Dio Cassius for å leve annerledes enn han lærte. Seneca ”fant nytelse i unge menn og lærte Nero å gjøre det samme”. Keiser Nero feiret senere to offentlige bryllupseremonier med menn.

Sandvei skriver videre:

”Seneca var en eldre bror til den guvernør Gallio som Paulus støtte sammen med under sitt opphold i Korint (Apg 18,12-17). Paulus gikk på denne tiden med planer om å reise nettopp til rikshovedstaden (Rom 1,13; 15,23), og som romersk statsborger var han neppe ukjent med og uinteressert i hva som foregikk i guvernør Gallios nærmeste familie ved keiserhoffet i Roma. (Neros etterfølger på keisertronen, Galba, hadde ifølge historikeren Suetonius en særlig forkjærlighet for godt voksne menn. Romersk lovgivning tillot homoseksuell omgang med også voksne slaver og ikke-borgere.) (Sandvei 2013:9)

Det er gode muligheter for at Paulus har kjent til disse forholdene. Kritikken mot Seneca og Neros polygame forhold er med på å understreke at homofili tilhører en verden hvor monogame og gjensidige forhold ikke er viden kjent.

Efesiske eventyr av Xenofon fra Efesos (100-tallet e.Kr.)

For det første er disse eventyrene skrevet etter Paulus sin tid og for det andre omhandler de seksuelle fortellinger som ikke er forbundet med de bibelske rammene for seksualitet. Dette er ikke med på å sannsynliggjøre at Paulus har vår tids ekteskapelige homofile forhold i tankene. Paulus kan heller ikke ha kjent til Xenofon.

Straton fra Sardes (100-tallet e. Kr.)

Straton påstår at de menn som tiltrekkes av en som er 18 år eller mer, ønsker å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold. Dette er en logisk resonnering ettersom gjensidighet strengt tatt ikke kan eksistere i pederastiske forhold. Stratons kontekst befinner seg også i rammen av en voksen soldat som finner seg en ung gutt (12-18 år) som han elsker med frem til gutten initierer til opptak i hæren (opptak skjedde i 18-20-årsalderen). Når gutten er klar til å initieres, så trer han inn som den passive partner og medkjemper. Ogden viser at dette var en svært utbredt form for homoseksualitet i antikken. Straton anså forholdet mellom Akilles og Patroklos som arketypen for slike soldatforhold.

Likevel, selv om gjensidighet er essensielt for et kristent samliv, så er ikke det alt som er essensielt i kristen kontekst av et samliv. Det livslange løftet om trofasthet er også et premiss. Det premisset kommer ikke frem, ettersom soldatlivet ikke var et livsvarig yrke. Eksempelet med soldater kan være noe Paulus kjente til, selv om han ikke kan ha kjent til Straton. Likevel hjelper ikke det Paulus til å forstå vår tids homofile forhold.

Elevsis og Helena (300-tallet e. Kr.)

Noen mener at bildet av disse kvinnene fra 300-tallet kan minne om et ekteskap mellom to kvinner. Filologen, Craig A. Williams, som Sandvei støtter seg på, mener at bildet av de to kvinnene ikke gir oss mulighet til å konkludere med at dette var et par med erotiske bindinger (Reading Roman Friendship 2012: 347-348). Williams sier også at det ikke fantes et språk for homofile ekteskap i romersk kultur, men spekulerer i at de latinske ordet for trofast vennskap, amicitia, kan bety noe som vi ville tenke på som ekteskap. Disse amicitia kunne ha seremoniell initiasjonsrite og vi har noen håndfulle eksempler av slike venner på gravsteiner. Men dette er sjeldne forhold, med lite eksempler fra antikken og derfor vanskelig å konkludere noe med.

Bare at det ikke finnes et eget ord for homofile ekteskap på denne tiden tilsier at dette er sjeldne greier, men at det fantes burte ikke forundre. Ekteskapslignende homofile samliv kan ha vært mer vanlig enn antatt på 300-tallet, men bare det faktum at det ikke fantes et eget begrep for slike samliv viser at det ikke er en kultur hvor dette er noe alle er oppdatert på. For det alle er oppdatert på, finnes det fort et begrep for. I hvert fall hvis dette har vært vanlig i minst 300 år. Dette viser for meg at homofile ekteskap ikke var vanlig, selv på 300-tallet e.Kr.

Da dette var sjeldne forhold i antikken 300 år etter Paulus, er virkelig ikke sikkert at Paulus kjente til lignende forhold i sin egen tid.

Når dette er sagt, så tror jeg virkelig at det har eksistert forhold som var monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige og likeverdige, men det ser ut som at dette var forhold som ikke var så synlig i antikken. Mengden av kjente offentlig inngåtte monogame ekteskap er ikke stor nok til å konkludere med at Paulus hadde kjennskap til dette.

Craig A. Williams

Filologen Craig A. Williams har gjort et formidabelt studium på homofile forhold i romersk kultur. Jeg har ikke lest mye av William, men har lest om Elevsis og Helena og forskningen på gravsteiner, hvor man antar å finne homofile ekteskap blant romerne. Sandvei finner det nok å henvise til overskrifter hos Williams som Mature males as sexual objects og Marriage between males. Hva dette innebærer skriver han ingenting om, men tar med Williams konklusjon:

”In sum, it seems clear that some Romans did participate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (…) and that these men considered themselves joined as spouses.”

Williams har selv konkludert med at begrepet som indikerer homofile ekteskap er usikker, så jeg skulle ønske Sandvei skrev mer om dette og gjerne hvilken kritikk det har fått av andre forskere. De andre eksemplene jeg har gått igjennom fra Sandvei, viser ikke at vi har med vår tids homofile ektepar gjøre eller at Paulus har kjent til dette.

Sammendrag

Sandvei har i sine to dokumenter til sammen 11 eksempler. Disse eksemplene viser oss en avgudsmyte med oppmuntring til maktskjeve og pederastiske homoseksuelle forhold; et eksempel med et markant maktskjevt forhold, som ble innledet av en voksen mann og med en 15-åring; et eksempel som kanskje ikke har noe med seksualitet å gjøre, hvorav den ene forelsker seg i en kvinne og den andre ville gifte seg med en kvinne; et annet pederastisk par, hvor selve pederastien på Paulus´ tid ble sett på som forbilledlig for å unngå tyranner; neste eksempel handler om en kvinnes lesbisk begjær etter flere kvinner, mens hun var gift med en mann; to pederastiske eksempler, hvor den ene omhandler homofile forhold i en avgrenset periode i hæren og den andre har med en redsel for homoseksuell tvang. Til slutt får vi tre eksempler som er 100-300 år etter Paulus sin levetid, hvorav en handler om erotiske fortellinger som ikke har vanlige kristne rammer for seksualitet, en som sant skal sies åpner for at pederastiske forhold kan gå inn i et nytt stadium av gjensidighet der ungdommen blir voksen, men da i kontekst av en avgrenset tid i hæren og den siste fra et lesbisk forhold som kanskje ikke er lesbisk. I tillegg fantes det ikke et begrep for konkrete homofile ekteskap på i antikken, noe som signaliserer at ekteskapslignende homofile forhold er en svært ukjent konstellasjon for de fleste i antikken.

Til slutt benytter Sandvei seg av ekspertise fra filologien Crag A. William uten å gå nærmere inn på hvilke forhold Williams henviser til, når han snakker om homofile ekteskap. I lys av gjennomgangen her, så var kjennskapen til ekteskapslignende homofile konstellasjoner mest sannsynlig reelle, men svært sjeldne for folk flest. Så sjeldne at det ikke fantes et eget begrep for konstellasjonen.

Sandvei skriver: ”Disse eksemplene får her være tilstrekkelige som et lite bidrag til bildet av det samfunnet som apostelen Paulus levde og virket i… Å spørre om Paulus kjente til ”ekte” homofili, synes for meg å være like meningsløst som å spørre om en prest i dagens Greenwich village i New York eller i Castro-distriktet i San Francisco kan vite noe om ”ekte” homofilt samliv.”

Dette er jo virkelig ikke spørsmålet. Spørsmålet er om Paulus kjente til homofile forhold som er sammenlignbare med de vi finner i vår kirke i dag. Sandvei har absolutt vist at Paulus kjente til ”ekte” homofili, men det er ikke spørsmålet vi stiller oss i kirken i dag. Spørsmålet er om Paulus kjente til monogame, frivillige, trofaste, livslange, gjensidige, likeverdige og offentlig inngåtte ekteskap mellom mennesker av samme kjønn.

Selv om det finnes mange variasjoner av homoseksuelle forhold i Paulus sin kontekst, så må det også understrekes at overveldende stor andel av homofile forhold ikke innehar standarden Paulus har for et normalt ekteskap mellom en mann og en kvinne. Variasjonene var absolutt mangfoldige, men det er ikke et argument for at Paulus kjente til det vi prater om i våre kirker i dag. Eksemplene Bjørn Helge Sandvei mener er nok til å vise hva Paulus kjente til av homoseksuelle forhold, sannsynliggjør ikke at Paulus kjente til dagens kirkelige problemstillinger i møte med homofile som ønsker å bygge sine samliv på kristne verdier. Om eksemplene sannsynliggjør noe, så er det at Paulus ikke kjente til det. Når vi leser Paulus sin omtale av homoseksualitet i Bibelen, så understrekes det faktum at Paulus ikke henvender seg til homoseksualitet som har alle kvalitetene Paulus setter som standarden for normale kristne heterofile ekteskap.

*

Øyvind Gaarder Andersen sier at Bibelen er entydig i avvisningen av likekjønnet ekteskap. Ja, det kan så være, men hva er det de bibelske forfatterne har måttet forholde seg til da de så hva som skjedde i sin egen kontekst? Hva var det teksten sa til dem den gang? Jo, at homoseksualitet innebar en variasjon av skjeve maktfordelinger, pedereasti, kortvarige relasjoner, prostitusjon og polyamorøse forhold. Hva sier da de tekstene til oss i dag? Jo, at vi trenger å tenke helt nytt om homofile forhold og at Bibelen er like lite opplyst om vår tids homofile ektepar som den er om prøverørsforplanting.

Jeg mener å se at teologisk refleksjonsråd, ved Øyvind Gaarder Andersen, gjør lite for å fordømme det ubibelske, i deres forstand, når det kommer til skilsmisse og gjengifte som ikke fyller kriteriene deres av en bibelsk tale om ekteskapet, men bruker mye energi på å vise at Paulus skulle kjenne til noe vi ikke har noe grunnlag for å si at han med sannsynlighet kjente til. Dette mener jeg fremdeles viser en tolkningsdiskriminering.

Å skulle bryte gudstjenestelig samarbeid med prester som vier homofile, for så å lukke øynene for like kritikkverdige forhold hos skilte og gjengifte i egne lederrekker er, om ikke tolkningsdiskriminering, inkonsekvent bruk av Bibelen og dermed ren diskriminering i praksis.

Denne diskriminerende praksisen håper jeg de fleste pinsevenner og -pastorer finner uakseptabel. Hva skal refleksjonsrådet gjøre med dette? Burte det ikke komme enda en anbefaling mot å samarbeide med de som vier skilte av ”ubibelske” årsaker, og ikke minst advare mot ledere som er skilt eller gift av ”ubibelske” årsaker? Hvis man ikke kommer med en slik anbefaling, hvordan kan dette tolkes som noe annet enn tolkningsdiskriminering mellom homofile og heterofile?

Hva skal pastorer og eldstråd gjøre med dette? Mitt forslag er å se bort fra anbefalingen om å bryte gudstjenestelig felleskap med prester som vier homofile, og å revurdere hele det paulinske grunnlaget for homoseksuell fordømmelse. Alvorlighetsgraden av dette spørsmålet er flyttet fra en kirkehistorisk teologisk periferi til et sentrumsspørsmål som angår frelsen. Her mener jeg Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsråd har trådt langt ut av den kirkelige tradisjon i samlivsspørsmål. Det er ikke homofile vielser som truer økumenikken i verden, men rigid mangel på imøtekommelse i saker som det råder stor bibelsk usikkerhet rundt.

Til slutt må jeg spørre: Hvor kommer motivasjonen fra etter å vise at Paulus kjente til våre forhold rundt homofile ekteskap i dag, men så lite villighet til å sette lyset på heterofile forhold som man mener fordømmes i Bibelen? Er det ikke en lettelse å vite at Paulus mest sannsynlig ikke har våre homofile ektepar i tankene?