Riktig vei

(Artikkelen er skrevet sammen med Elisabeth Husabø.)

Ethvert kirkelig fellesskap står med én fot i fortiden og én fot i frem­tiden. Kvinnelig lederskap i frikirke-Norge er ikke der det burde være, men det står heller ikke ­stille. Noen av faktorene som gjør at vi ser få kvinnelige ledere, er resultatet av en mange­årig arv som ikke lett lar seg forandre over natten. Manglende kvinner i lederskap peker delvis tilbake på forrige ­generasjons innsats. Samtidig er det bare vi som er ledere i dag som kan gjøre noe med den fremtidige situasjonen. En like viktig forklaring er derfor at vi ikke er pro­aktive nok i dagens praksis. Derfor er de to spørsmålene ­enhver frikirkelig leder må stille seg, disse: Hvilke deler av vår kirkekulturelle arv skaper barrierer for at kvinner utvikler seg som ledere? Og like viktig: Hvilke proaktive tiltak kan vi gjøre i dag for å sikre oss at veien er lettere å finne for neste generasjons kvinnelige ledere? Sakene i Vårt Land (11. august) om kvinnelig lederskap i moderne menigheter synliggjør behovet for å diskutere dette.

Begrensende kjønnsroller. La oss se på det første perspektivet. Det er ingen hemmelighet at frikirker i det store og hele regnes for å være konservative. Dette har satt sitt preg ikke bare på teologisk lære, men også på menighetskultur og kjønnsrolle-forståelse. Begrensende kjønnsroller er kanskje den største hemskoen for kvinnelig lederskap i mange kirkelige miljøer: Tradisjonelle kjønnsroller kopieres fra en generasjon til den neste, og forståelsen av handlings- og mulighetsrommet formes av det man har fått modellert. Har man et lederkall som ung kvinne, men aldri ser en kvinne lede både menn og kvinner, begrenser det naturlig nok troen på ­rekkevidden av sitt eget lederskap. Tanken om underordning er en annen hemsko (som for øvrig feilaktig ble tilegnet Salt i de nevnte sakene).

Konsekvensen av denne logikken er at en hvilken som helst mann har bedre dømmekraft enn en hvilken som helst kvinne. Og naturlig nok vil ingen - ­verken mann eller kvinne – føle at deres kall og utrustning blir tatt på alvor om man ­stadig utsettes for vilkårlig sammenligning med en annen person ene og alene basert på kjønn. Da går man heller til en arena hvor man blir verdsatt og får utvikle seg ­basert på det man kan bidra med, og det har frikirkelige miljøer dessverre flere ­eksempler på.

Det andre perspektivet handler om hva vi gjør her og nå for å endre ­struktur, ­kultur og rekrutterings-vaner slik at neste generasjons kvinnelige ledere kan ta for gitt at veien til lederskap er like åpen for dem som for kameraten. Her har nok våre miljøer, og kanskje spesielt Pinsebevegelsen, mye å ta igjen. For mange ledere er det ikke et spørsmål om motvilje, men om manglende oppmerksomhet rundt temaet. Da sier det seg selv at utviklingen går sakte – man kan ikke fortsette å gjøre det man alltid har gjort, og forvente nye resultater. Derfor må man gå grundig inn i spørsmål som: Hvordan rekrutterer vi ledere? Hvordan ser prekeplanen vår ut? Hvem preker for ungdommene våre? Hva baserer lønningene våre seg på? Og utrolig nok: Hvem er det vi ber om å ta notater under møtene våre? Ordne kaffe og frukt?

Ubalanse. Kirkene våre er såpass i ­ubalanse på dette feltet at det holder ikke bare å rydde opp i nedarvede forståelser av hvem som «passer» til å være ­leder. Man må være i forkant og stille seg spørsmålet: Hva gjør jeg aktivt i dag for å se flere kvinnelige ledere vokse frem? Dette kan ikke overlates til tilfeldig­heter, og det kan heller ikke overlates til ­individet i ­menigheten. Det må gjøres av menig­hetens lederskap. For eksempel til­rettelegge for at familieliv og engasjement i menighet lar seg kombinere – også for kvinner.

La oss se på et illustrerende ­eksempel fra politikkens verden: Margareth ­Thatcher var ikke uten videre interessert i å øke representasjonen av kvinner i viktige stillinger, og forble en ensom svale på toppen av britisk politikk. Gro ­Harlem Brundtland, på sin side, sørget for at halvparten av hennes statsråder var kvinner, og den arven satte varig preg på norsk politikk. Kunne hun valgt statsråder med mer politisk erfaring? Mer «typiske» ­ledertyper? Sannsynligvis. Men da hadde hun fått en regjering som demografisk sett var identisk med den forrige, og utviklingen hadde sneglet seg av gårde i samme tempo som før.

Det går ikke i lyn-fart med kvinnelige lederskap i norsk frikirkelighet. Men når historiske, kulturelle og strukturelle ­barrierer utfordres og løftes bort, ser det lyst ut for kvinnelig lederskap også på ­denne arenaen. Spørsmålet som menighets­ledere må avklare er hvilken rolle de ­ønsker å ha i den utviklingen.