Demokratisk jubileum med bismak

At det indiske demokratiet har overlevd i 70 år siden avkoloniseringen, har fremstått som et paradoks for forskere. De fleste antok at Indias store fattigdom, befolkningens lave utdanningsnivå, og det store kulturelle og språklige mangfoldet ville under- grave demokratiet, før snarere enn siden.

Indias demokratiske reise har aldri vært enkel og utfordringene har vært mange. Likevel har det indiske folkestyret 70 år senere etablert seg som en ubestridt og stabil virkelighet. Valgdeltak-
elsen er høy og stigende, regjeringsskifter fredelige, og lover og regler respekteres i hovedsak.

Aktive stemmegivere. Etter at Kongresspartiet mistet sin dominerende posisjon tidlig på 1980-tallet oppnådde dessuten flere marginaliserte grupper – dalitene og andre lavkaste- grupper – politisk representasjon gjennom egne partier. I dag er fattige på landsbygda mer ­aktive stemmegivere enn den ­urbane middelklassen.

Tilsammen utgjør denne ­utviklingen litt av en demokratisk revolusjon: Indias demokrati har blitt stadig mer demokratisk gjennom å inkorporere også svakerestilte samfunnsgrupper på en meningsfull måte.

På tross av dette gir utviklingen de siste årene grunn til ­bekymring. Siden 2014 har ­Indias regjering vært ledet av det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) under statsminister Narendra Modi. Modis valgkampanje hadde støtte fra indisk storkapital og bortimot alle ledende medier i et omfang man aldri tidligere hadde sett i indisk politikk. I stemmegiv-
ningen fikk han også betydelig støtte fra nesten alle befolkningsgrupper på tvers av kaste og klasse. Før valget fant mange håp i Modis budskap om økonomisk vekst og utvikling for folk flest.

Strever med løfter. Men Modi strever med å innfri ønskene fra landets ledende kapitalister, som tilgang til land og kapital og ­færre juridiske og byråkratiske reguleringer av miljø og arbeidsliv. Han og BJP har hatt større hell med å konsolidere et bilde av India som en sterk, samlet og fremgangsrik nasjon i rask marsj mot en bedre fremtid og ledet an av en sterk og visjonær leder. Dette bildet er imidlertid bygget på en betydelig nasjonalfølelse og mobilisering av et selvbevisst flertall gjennom samling mot ­indre fiender.

Det hindunasjonalistiske prosjektet har alltid vært bygget på et antagonistisk forhold til minoriteter som defineres ut av nasjonen, særlig muslimer og kristne. Nå er også andre grupper utpekt som motstandere. Spesielt ­kritiske samfunns-
debattanter beskyldes for å være anti-nasjonale og blir forsøkt tiet ihjel – sosialister, progressive, sekulære. Dette går utover studenter og undervisere ved flere av landets fremste universiteter, aktivister av mange slag, forfattere, og rettighetsorganisasjoner.

Ansvarsfraskrivelse. Grupper med høyrenasjonale sympatier har gjennomført en rekke brutale angrep mot minoriteter som daliter og muslimer. Angrepene har blitt møtt med ansvarsfraskrivelse, tvetydighet, og ellers minimal respons fra myndighetenes side.

Framtiden for India, landet som hittil må betegnes som det mest vellykkede demokratiske eksperimentet i hele den postkoloniale verden, er ikke like usikker nå som i tiden rundt 1947. Men de neste årene blir svært avgjørende for hvilken skjebne som venter den unike politiske pluralismen som har blitt fremfostret gjennom de siste 70 årene.

(Kronikken er skrevet i samarbeid med Geir ­Heierstad, NIBR/HiOA; Kenneth Bo ­Nielsen, UiO; Guro W. Samuelsen, UiO; og Arild E­ngelsen Ruud, UiO.)