Når staten er islamist

De endeløse diskusjonene om islam og terror ender altfor ofte opp i rent teologiske disputter om hvordan koranen egentlig bør tolkes og hvilke autoriteter moderne muslimer egentlig bør lytte til. Hele øvelsen minner mistenkelig mye om tidligere tiders diskusjoner om kommunismen.

Uansett hvor mye urett som er begått i kommunismens navn har de mest hardbarkede tilhengerne holdt fast ved at det er ingenting med ideene eller det ideologiske utgangspunktet som er noe problem. Det er kun snakk om maktsyke mennesker som manipulerer og misbruker ideer som egentlig er egnet for å skape bedre samfunn.

Uavhengig av ideologisk bakteppe skal man lytte når ekstreme krefter snakker. Når nazister sier at de ønsker å utrydde jøder, så har vi gode historiske grunner til å tro at de mener nettopp det. Når islamister sier at utro kvinner skal steines og vantro bøte med livet skal vi også ta det på alvor. Vi har nemlig veldig gode grunner til å tro at det kommer fra hjertet.

I praksis. For å forstå den praktiske betydningen av ideologiene trenger vi imidlertid ikke bare å lytte. Det beste redskapet for å forstå en ideologi er å se hvordan den fungerer i praksis. På samme måte som det ikke holder å lese det kommunistiske manifest for å forstå kommunismen, holder det heller ikke å lese koranen for å forstå islamismen.

For kommunismen har som kjent den øvelsen vært dyster. Slik er det også med islamismen. I land der islam er i en flertallsposisjon ser vi en vedvarende trang til voldsbruk mot ikke- og annerledestroende.

Blant de mest kjente eksemplene er Saudi-Arabia som sidestiller ateisme med terrorisme, og utrenskingen av kristne i Midtøsten. Det er imidlertid langt fra unike eksempler. Voldsbruk mot de som tror og tenker annerledes er snarere regelen enn unntaket i den muslimske verden i dag.

På verdensbasis er det i dag 22 land som fortsatt har lover mot trosfrafall. Med unntak av India (og halvveis Nigeria) dominerer islam i samtlige av landene. Av disse landene er det 13 land som praktiserer dødsstraff for trosfrafall eller blasfemi. Islam dominerer i samtlige land. For ordens skyld er de relevante landene Afghanistan, Iran, Malaysia, Maldivene, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Qatar, Saudi Arabia, Somalia, Sudan, Emiratene og Yemen. Alle bortsett fra Pakistan praktiserer dødsstraff for trosfrafall. Pakistan på sin side har dødsstraff for blasfemi. Sistnevnte velger på sin side en relativt utvidet versjon av blasfemibegrepet som inkluderer det å ikke tro på gud. Mangel på tro er altså i seg selv å regne som blasfemi.

I egne hender. Ikke bare er lovene umenneskelig i seg selv. Mange steder bidrar de også langt på vei til å legitimere lynsjemobber som tar blasfemilovgivningen i egne hender.

Pakistan utmerker seg som av de mest brutale. At den norske organisasjonen Minhaj Ungdom presterer å tråkke på ofrene for galskapen ved å invitere en mann som skryter av lovgivningen, sier sitt om hva man slipper unna med i debatten om ekstremisme. Innlederen som var invitert til Norge mener altså at jeg skal bli drept fordi jeg ikke tror, dersom jeg skulle forville meg innenfor Pakistans grenser. Da får de tilgi at jeg synes det er vanskelig å ta engasjementet mot religiøs vold på alvor.

Aksepterer man dødsstraff for blasfemi eller såkalt trosfrafall i muslimske land, synes man i prinsippet det er greit å ta livet av folk med en annen religion enn en selv. At drapet må skje i Saudi-Arabia eller Pakistan snarere enn i Norge er ikke en prinsipiell forskjell, men et rent praktisk anliggende.

Det er selvsagt ikke alle muslimske land som tar livet av folk for å forlate religionen eller utrykke blasfemiske holdninger. Imidlertid går utviklingen i fundamentalistisk retning også i såkalt moderate land. Indonesia, verdens høyest befolkede muslimske majoritetsland, har innført Sharialovgivning i Aceh-provinsen. I tillegg plages landet stadig med et utall fundamentalistiske grupper med kapasitet til å utføre terroraksjoner og presser landets politiske ledelse til stadig nye konsesjoner i religiøs retning.

Annerledestroende. Malaysia på sin side opplever en økende intoleranse ovenfor såkalte blasfemikere og forfølger de som tror og tenker feil på ulikt vis. Blant annet praktiserer landet tvungen «omskolering» av folk som «faller fra» islam. Myndighetenes problembeskrivelse er at de frafalne ikke har forstått ekte islam. En situasjon som naturligvis må utbedres med statlig hjelp.

Det gjennomgående problemet for de som fortsatt forsøker å hevde at islam og terror ikke henger sammen, er derfor ikke bare rent teologisk. Det er real-islamismen som er problemet. Det er rett og slett overveldende hvor mye vold ikke- og annerledestroende utsettes for i land der islam er majoritetsreligionen.

Selv i fredsprislandet Tunisia, som har klart seg best av alle de arabiske landene etter den arabiske våren, risikerer man å fengsles for såkalt blasfemi. Unntaket fra regelen finner vi i det gamle Jugoslavia. Både land som Albania og Kosovo regnes som relativt frie i trosspørsmål.

Det er ingen tvil om at det finnes en rekke både liberale, moderate og fredelige innstilte muslimer. Det er ikke noe problem for de som tar avstand fra vold og ønsker toleranse å finne støtte for et slikt syn. Det overveldende problemet er imidlertid at det heller ikke er vanskelig å finne støtte for det motsatte synet. Enhver islamist med tanker om å ta saken i egne hender trenger bare å kaste et eneste blikk til land der hans egen religion er i flertall for å finne belegg for at vi vantro ikke fortjener å bevege oss på jordens overflate.

–-

Vårt Land inviterer tirsdag 15. august klokken 12 til debatt om koblingen mellom religion og terror: Konservativ islam – hvor redde skal vi være? I panelet sitter Linda Noor, Andreas Halse, Iselin Jørgensen og Muhammed Qasim Ali. Debattleder: Alf Gjøsund (religions- og debattredaktør i Vårt Land). Sted: Mediebåten, Arendal. Debatten vil bli vist direkte på vl.no.