Andreas Andersen

Generalsekretær
4    0

En besværlig ordning

Det som er lettest å selge inn er ikke nødvendigvis det beste.

Publisert: 11. aug 2017 / 653 visninger.

Vårt Land hadde fredag 11.august en firesiders artikkel om en mann som skal kjøre motorsykkel fra Norge til Indonesia - for å besøke fadderbarnet sitt, en jente på 13 år.

 Bakgrunnen for reiseprosjektet er en sterk og personlig livshistorie og er en reise som både handler om geografiske avstander og behovet for trygghet i indre rom, og den viser på en fin måte hva et personlig engasjement for andre kan føre til. Så langt er artikkelen god og lesverdig. I følge artikkelen besøker 70 av Plan Norges 136 000 faddere sine fadderbarn hvert år, og det som undrer meg er at kommunikasjonssjefen i Plan Norge så tydelig sier at dette er noe organisasjonen oppfordrer fadderne til.

Misjonsalliansen har hatt fadderordning i snart 60 år, og vi har i årenes løp vært gjennom mange prosesser og endringer vedrørende måten ordningen har vært drevet på. Vi har først og fremst ønsket at sårbare mennesker og fattige lokalsamfunn skal få endrede liv og lysere framtid. Men Misjonsalliansen har også vært barn av sin tid, og vi har tidligere gitt mulighet, ja, oppfordret givere og faddere til å besøke fadderbarna sine og sende gaver til jul og bursdager. Når vi for flere år siden avsluttet denne formen for nærkontakt med fadderbarna og gikk fra individuelt til kollektivt fokus på ordningen vår, henger det sammen med flere ting.

Fadderordningen hos Misjonsalliansen er en innsamlingsform og ikke en prosjektmetode. Det er verken bærekraftig eller rettferdig at en fattig familie i en sårbar og elendig slum hadde forretter og privilegier som nabofamiliene i samme slum ikke hadde. Det måtte ha føltes urettferdig for en fattig jente når venninnen i naboskuret hadde fått en dukke i julegave fra fadderen i landet langt borte - eller når den samme lille jenta stirret på nabofamilien som fikk besøk av store hvite mennesker.

Fadderordningen er for oss en finansieringskilde til gode og langsiktige bistandsprosjekter som kommer hele lokalsamfunn til gode. Joda, gutten, han som det henger bilde av på kjøleskapet, han er en virkelig person av kjøtt og blod og bor i et av våre prosjektområder, og både han og alle vennene hans får hjelp av fadderordningen. Foreldrene og alle de som aldri blir med på noen bilder, de får også hjelp. De får ikke bare rent vann, sunnere ernæring, bedre skoler og dyktigere lærere. De får også tilgang til kurs og opplæring og muligheter for inntektsbringende arbeid, og den dagen Misjonsalliansen forsvinner fra stedet, er de blitt i stand til å klare seg selv. Det er bærekraftig.

Vi må på den ene siden forstå at mennesker vil realisere drømmer og ha noe annet og mer eksotisk å legge ut på sosiale medier, men dette har ikke noe med bistandsarbeid å gjøre og vil neppe være til hjelp i prosjektarbeidet. Giverne skal ikke gi retningslinjene for bistandsarbeidet, og det som er lettest å selge inn er ikke nødvendigvis det beste.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 6 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere