Kommentator Arne Borge

Journalist i Vårt Land

Litterær hevn

Kampen om virkelighetslitteraturen synes ofte å være en kamp om de rette motivene.

Publisert: 11. aug 2017 / 1063 visninger.

Da man trodde debatten om virkelighetslitteratur hadde faset ut, slo Kagge forlags lansering av Helga Hjorths roman Fri ­vilje ned som en velregissert liten bombe onsdag morgen. Tilbake kom de opphetede diskusjonene om grensedragninger mellom juss og moral, fakta og fiksjon, som startet med storesøster Vigdis Hjorths opprivende familie-
roman i fjor: Arv og miljø.


Hevnmotiver. Under debatten lurer et spørsmål om motiver. Særlig har spørsmålet om hevn meldt seg de siste to døgnene. Både NRK, Dagbladet og VG omtaler Helga Hjorths roman som en «hevnroman». Men om Fri ­vilje er en hevnroman, så kan også Arv og miljø kalles det. Det er den lett forkledde forfatterens hevn på det hun opplever som dårlig behandling av sin egen familie. Om hevnen er rettmessig eller ikke – i begge bøker – kan vi utenforstående lesere ikke vite. Men hevnen dirrer som en av flere strenger gjennom ­bøkene.


Derfor tror jeg Geir Gulliksen framstilte romanskrivingen som en mer edel aktivitet enn nødvendig, da han i Morgenbladet i fjor høst skrev at «den som har noe å forsvare eller noe å hevne, nesten alltid ender med å ­skrive dårlig». Gulliksen stod selv sentralt i debatten, etter at hans ekskone Marianne Bang Hansen gikk ut offentlig og sa hun følte seg utlevert i hans ­roman ­Historie om et ekteskap. «Dette skal jeg skrive om», skal ­Gulliksen ha sagt om skilsmissen, ifølge Bang Hansen i Aftenposten.


Søsknenes perspektiv. Men er det sånn at den som har noe å hevne, nesten alltid skriver dårlig, som Gulliksen påstår? Om forfattere ikke skriver utelukkende med hevn i tankene, så virker det strengt å utelukke at hevnen kan være en av mange beveggrunner bak meddelelsesbehovet. Romanforfattere er tross alt seismografer i menneskets uklare følelsesliv, og da virker det unødvendig kategorisk å avvise at hevnmotivet kan være en av flere drivkrefter – og at det kan komme intens skrivekunst ut av det.


Muligens er hevnen litt suspekt i litterær sammenheng fordi den knyttes til affekthandlinger og blindt raseri. Da forsvinner gjerne kompleksiteten ut kjøkkendøra, og det flertydige framheves gjerne som et skriveideal. I onsdagens Klassekampen sa litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen at en viktig kvalitet ved Vigdis Hjorths roman nettopp var hvordan den fikk fram søsknenes perspektiv: «Du forsto hvordan de tenkte, uten at de ble hengt ut». Argumentet gikk igjen i fjorårets debatt: Arv og miljø har flerstemte kvaliteter, som bidrar til at det ikke finnes ett suverent perspektiv i romanen.


Flerstemt. Dette er et velbrukt kvalitetskriterium på romaner, som ofte knyttes til den ­russiske teoretikeren Mikhail Bakhtin (1895–1975), som er aktuell på norsk med Latterens historie (Vidarforlaget). Han viste, særlig gjennom lesninger av Dostojevskij, hvilke litterære gevinster som ligger i å bryte forskjellige livsanskuelser mot hverandre – uten at noen sitter med trumfen og sier snusfornuftig: Sånn er det.


Flerstemmighet – eller polyfoni – kan være en viktig kvalitet ved veldig mange romaner. Men ikke Arv og miljø. Dens styrker ligger tvert imot i den monologiske intensiteten til hovedpersonen Bergljot. Foreldrene og søstrene, slik jeg leser boka, har ikke en sjanse. Særlig den eldste søstera, Astrid, får unngjelde: Hun jobber med menneskerettigheter, men Bergljot plukker fra hverandre «godhetsspråket» hennes i diskusjonene om arven og farens overgrep. Vis meg gjerne den ­leseren som syns Astrid kommer godt ut av romanen, og jeg skal ta den bakhtinske bjelken ut av øyet hans.

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

478 innlegg  1934 kommentarer

Hevn i en æreskultur.

Publisert 8 dager siden

Jeg har ikke rukket å lese Arv og miljø foreløpig. En forfatter lever av å skrive. Profesjonalitet passer ikke sammen med hevnbegrepet. Det er fra en annen kultur. Å skrive om sine følelser kan ikke være annet enn åpenhet også når en kvinne går til det skrittet. Knausgård fikk stjernestatus over samme lesten.

Jeg tror Vigdis Hjorth på hennes ord, at den ikke er bare selvbiografisk, men at hun bruker barndommen aktivt for å gi tema i boken  troverdighet. Kriminelle forhold er aldri lett å skrive bøker om-spesielt ikke de som ikke ga straff til andre enn ofrene, de etterlevende. Å fornekte/ikke støtte andre sine følelser/ AVVISE sin søster, er ikke greit. Det er et nytt overgrep fra "familien". Hun er faktisk levende. Døde mennesker som ikke kan forsvare seg blir ikke levende selv om man skriver om dem. Å skrive om sårheten gir slipp på vonde følelser som man ikke trenger. Minnene kommer da også bedre frem-de gode stundene dukker opp når søppelet tas hånd om. Og dette tjener man penger på.

Vi renser kroppen med vann hver dag, men sjelen må diskuteres og forkastes.

Jeg ønsker V H alt godt.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 5 timer siden / 547 visninger
Robin Tande kommenterte på
Bibelens fredsbudskap
rundt 6 timer siden / 589 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 6 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
rundt 6 timer siden / 389 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når lederen ikke er tydelig.
rundt 7 timer siden / 206 visninger
Kjell Bjarne Sandvik kommenterte på
Om å gjøre Gud mindre
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forbud er feil vei
rundt 8 timer siden / 185 visninger
Les flere