Jag etter vind

Jeg har fulgt Aksel Braanen Sterris sorteringsinnspill med økende ubehag. Hans utgangspunkt er det utilitaristiske: Livets mål er mest mulig lykke, som oppnås ved å minimere lidelse, særlig ubehaget og strevet med det genetisk ­uperfekte livet.

Selv avviser jeg utilitarismens premiss. For meg er ikke lykke noe mål i seg selv, faktisk ikke noe mål overhodet. Fravær av smerte og lidelse gjør livet stille-stående, friksjonsløst, tomt.

Opp mot dette vil jeg sette glede og mening. Det oppleves bare i samspill med og i kontrast til strevet og lidelsen. For ­mange blir jaget etter «lykke» til en «lykkefelle», skriver Russ ­Harris (The Happiness Trap).

Menneske som art har en hang til bekymring, angst og depresjon, det er slik arten har overlevd. Noe av vår tids «depresjonsbølge», kanskje hos ungdom særlig, handler nettopp om en utilitaristisk grunnholdning.

Flyktig uforutsigbarhet.  Opp mot dette vil jeg sette prinsippene til ACT (Acceptance and Commitment Therapy): Å møte den eksistensielle smerten som er menneskelivets betingelser. De korte lykkeglimtene som måtte komme seilende skal man nyte, i sin flyktige uforutsigbarhet. Å jage etter dem og klamre seg fast, derimot, er ikke bare fåfengt, men fører til uro og misnøye.

Mitt ideal er ikke det perfekte. Det er ved erkjennelsen av det uperfekte at vi utvikler empati og omsorg for dem som er svakere enn oss. Slik blir vi som individer og samfunn i stand til å ta vare på barn. For menneskebarn er født ytterst hjelpeløse. De krever ofre og tålmodighet, ikke bare av dem som velger å få barn. For også de som velger barn vekk, er en del av et samfunn som fostrer den oppvoksende slekt.

Dette er mitt grunnsyn. Det ­betyr ikke at jeg har noe mål om å maksimere smerte. Jeg jobber som lege etter Hippokrates’ bud om alltid å trøste, ofte lindre, en gang i blant helbrede, men aldri skade. Og jeg har forpliktet meg til ikke å ta liv.

To aborter. Men jeg lever ikke som jeg lærer, hverken som lege eller privatperson. Jeg har ikke rene hender. På syttitallet kjempet jeg som feminist frem abortloven. Jeg har som lege utført aborter. Jeg har selv to ganger tatt abort, den første gangen et pragmatisk valg, den andre gangen dypt smertefullt. Ikke fordi barnet var funksjonshemmet, det falt meg ganske enkelt ikke inn å undersøke.

Og det gjorde jeg heller ikke da jeg ventet mitt femte barn, 42 år gammel. Jeg fikk tilbud om foster-
vannsprøve. Jeg tok den ikke. Jeg visste at jeg aldri mer ville tatt abort, Downs syndrom eller ikke. Jeg valgte å ikke vite. Jeg ville valgt det samme igjen.

Hvorfor tar jeg utgangspunkt i mitt eget liv, mine egne erfaringer? Fordi det er slik min egen etiske bevissthet har utviklet seg. Det er slik jeg tror menneskene fungerer på sitt beste. Ikke ved en teoretisk tilnærming til livets store spørsmål, men via erfaringer, det levde livet. Ja, jeg tror den teoretiske, abstrakte, «rene» filosofiske tilnærmingen til livet står i fare for å overse livet selv.

Kjerne av gjensvar. Først når du har selv har tatt en abort, vet du hva en abort er. Det er alltid å ta liv. Noen gjør det med lett hjerte. For mange er det mer smertefullt. Det kan være fylt av skyld, av skam. Jeg har ikke som mål å minimere den skylden ­ eller skammen.

Skyld eller skam kan ikke «påføres» der det ikke finnes en kjerne av gjensvar. Og hvis dette strider mot din samvittighet, så er dette noe du skal ta deg tid til å undersøke. Det handler om vårt samfunns etikk og moral. For lov eller ikke lov, etisk er det uansett dypt problematisk å ta liv.

Har du skrapt ut et foster, sett det passere i suget, tatt imot en abort i 24. uke og lagt barnet ­under et grønt klede for å dø, vet du hva en abort er.

Når du har møtt evighets-blikket til et nyfødt barn, vet du hva livet er. I dette blikket ligger gjenkjennelsen av et annet menneske, perfekt eller ikke perfekt. Møt dette blikket og si at dette barnet ikke har livets rett.

Akkurat som abstrakte, filosofiske refleksjoner er en tilsløring, er de teknologiske fremskrittene en tilsløring. En blodprøve, en biokjemisk analyse, en abortpille, det er så enkelt. Du trenger nesten ikke å forholde deg til hva dette handler om: liv. Derfor vil jeg holde dette livet, dette blikket opp for oss alle.

Uønsket genetisk materiale. Jeg er for abortloven. Men jeg er mot abort. Og jeg er mot sorteringssamfunnet. Vel vitende om at både aborter og vekksorteringen av fostre med uønsket genetisk materiale er en realitet i vårt samfunn allerede.

Det er kvinners rett å ta abort. Før 12. svangerskapsuke trenger ingen å begrunne dette valget overfor noen, andre enn seg selv. Men retten til å ta abort er ingen plikt til å ta abort. Loven og teknologien er rammer. Innenfor rammen av loven og de teknologiske mulighetene for tidlig ­diagnostikk vil jeg kjempe en etisk kamp for å forsvare ­fostrene. De fostrene som er perfekt genetisk utstyrt. Og de som ikke er det.

Jeg nekter å innordne meg en fatalistisk holdning om at det er teknologien som styrer oss, ikke vi som styrer teknologien.

Jeg ønsker å utvide vår ­menneskelige horisont slik at vi ­evner å ta imot det livet måtte by oss, også det svake, det uperfekte. Det er dette som gjør oss til mennesker i ordets egentlige forstand. Ikke fordi vi er skapt i Guds ­bilde. Men fordi en av våre sentrale verdier er vernet om menneskets verd.

14. august diskuterer ­Aksel B. Sterri, Erik Lunde, Kristin ­Halvorsen og Marianne ­Mjaaland «Fremtidsmennesket» under Arendalsuka. Debatt-
leder er Alf Gjøsund, religions- og ­debattredaktør i Vårt Land.

Marianne 
Mjaaland, Psykiater og forfatter