Luking i Bibelen

Sturla Stålsett skriver om å luke ut voldsspirene i hellige tekster i Vårt Land fredag 4. august. Det er liten tvil om at hellige tekster bærer i seg spirer til vold, ja groteske skildringer av vold og legitimering av vold som Guds vilje. Dette gjelder både Koranen og Bibelen, det kan sies å være et grunnleggende trekk ved monoteismen.

Historien om Abraham, Isaks og Jakobs Gud er farget rødt av blod, og det er umulig å forstå historien om Jesu lidelse og død uten det gamle testamentets offerteologi som bakgrunn.

Utfrielsen av Israelsefolket fra Egypt er sentral i frelseshistoiren, men historien om Guds gjerning med Israelsfolket kan ikke forstås uten fortellingene om hvordan Gud knuser Israels fiender.

Det er en velkjent øvelse å skille mellom voldstekstene i GT og Jesu kjærlighetsbudskap, men som Stålsett også kommenterer, så er også forestillingen om et kosmisk oppgjør mellom godt og vond i det nye testamentet, uløselig knyttet til vold. Dette kosmiske oppgjøret mellom godt og ond er selve bakgrunnen for det nye testamentets eskatologi og forestilling om Jesu gjenkomst.

Forsøket på å luke bort voldsspirene i våre hellige tekster ender fort i en blodfattig humanisme, som knapt kan sies å ha noe til felles Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Er det mulig å snakke med et endelig oppgjør mellom det gode og det onde som ikke bærer i seg et element av vold?

Noen ganger er det nødvendig å gripe til vold i møte med den ytterste ondskap, som i 2. Verdenskrig, i møte med Nazismen og dens endelige løsning. Dietrich Bonhoeffers skifte fra pasifisme til å ta del i attentatet mot Hitler viser at det er en grense for hvor langt ikke-vold rekker i møte med den ytterste ondskap.

Å se det demoniske i fascistiske ideologier som nazismen og radikal islamisme, innebærer ikke det samme som å demonisere enkeltmennesker. Å elske sin fiende innebærer å se sin fiende som et menneske som bærer i seg Guds bilde, og den ukrenkelige verdi som dette innebærer. Paradokset er likevel at Bibelen både bærer i seg spirer til vold og ordene om fiende-kjærligheten, å luke ut den ene delen er ikke mulig.

Åpenbaringensbokens forestilling om et absolutt oppgjør mellom godt og ondt, springer ut av en historisk situasjon der møte med den apokalytiske ondskap, i form av forfølgelse av de første kristne, er tekstens kontekst. Det er dette som er bakgunnen for den mytologiske skildringen av et endelig slag mellom antikrist og Kristus.

Å reflektere kritisk over hellige tekster er en teologisk nødvendighet, men å luke ut enhver voldsspire i Bibelen er en teologisk umulighet. Ganske enkelt fordi disse voldstekstene danner konteksten for Bibelens frelseshistorie.