Verdidebatt

For hans åsyn

Helbredelses- og profetilinjen ved Acta bibelskole er kun egnet til å gjøre Gud mindre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Acta bibelskole har fått Utdanningsdirektoratets ja til å opprette en egen helbredelses- og profetilinje. «Vil du lære mer om hvordan du kan høre Guds stemme og profetere over andre?», spør skolen, og lover «spennende praksis» der elevene kan søke om opptak i «profetisk team» og «praktisere profeti», både innenfor og utenfor «trygge rammer»; studentene vil nemlig også få mulighet til å bruke sine «verktøy» til «profetisk betjening under konferanser og på teamturer» ellers i landet.

Reaksjonene har vært mange. SV-politiker Nicholas Wilkinson satte «kaffen i halsen» da han hørte om studietilbudet, og varslet at han vil gjøre alt som står i hans makt for å stanse pengestøtten. Som for å understreke alvoret la han til at han «vanligvis ikke involverer seg i Rogalandsaker».

Det spektakulære. Andre har gitt uttrykk for betenkeligheter av mer teologisk art. For eksempel Bård Mæland, professor og prorektor ved VID Vitenskapelige høgskole, som anklager skolen for å «appellere til det spektakulære» (Rogalands avis, 25, juli). Samme anfektelser finner vi spor av hos Finn Olav Felipe Jøssang, redaktør i Bibelleseringen, som i en kronikk i herværende avis (7. august) minner om «faren» ved å vektlegge «de mer sensasjonelle sidene ved den kristne tro».

Helbredelses- og profetilinjen har altså både politiske og teologiske implikasjoner. De politiske reguleres av Utdanningsdirektoratet som fører tilsyn med at skolene følger godkjente læreplaner og overholder regelverket. Etter en «helhetlig vurdering» har de foreløpig kommet frem til at skolens tilbud tilfredsstiller kravene i loven.

Innføring i anvendt profeti. Teologien er det imidlertid verre med. Det er nok å begynne med navnene: henholdsvis «Profetiskolen» og «Helbredelseskolen», i seg selv to selvmotsigelser.

For helbredelse og profetier er ikke en kunst eller et sett teknikker som kan læres; langt mindre et «verktøy» som kan overføres fra lærer til student; eller studentene imellom, slik skolen foregir: «Du får verktøy til å utruste andre til og gjøre det samme» [profetere].

Dette er elementært, og det er denne innsikten som er inngravert på gravstøtter verden over: Alt av nåde. Thine Be the Glory. For Gud er ikke en slags ambulerende helsetjeneste som kan overtales eller oppmuntres til å stikke innom på besøk; like lite som han lar seg oppfordre til å utføre mirakler bare bønnebegjæret oppfyller kravene i utdanningsloven.

Han driver ikke i belønningsbransjen. Han deler ikke ut dividender og «aksjeutbytte». Han driver med nåde.

Gjør Gud mindre. Det er denne fundamentale innsikten «Profetiskolen» og «Helbredelseskolen» roter med, når den kobler «profetisk betjening» til studiepoeng. En kobling som kun er egnet til å gjøre Gud mindre; for Gud lar seg naturligvis ikke blende og bevege av diplomer og vekttall.

Innenfor klassisk kristen forståelse opereres det derfor med et helt annet gudsbegrep. Her er Gud selve mulighetsbetingelsen; en kontinuerlig kjærlighetshandling (acte gratuit) som gjør tilværelsen som sådan mulig. Litt som forholdet mellom forfatter og bok. Ingen forfatter, ingen roman. Eller med et annet bilde: På samme måte som øyne er garantisten for et synsfelt, men ikke selv er en del av det.

Hvilket igjen kaster lys over helbredelsesbegrepet. Som Bård Mæland minner om: «Kirken har historisk sett vært en pioner innen sykeshusdrift. Også dét er helbredelse.»

For helbredelser er ikke spektakulære, sensasjonelle og plutselige brudd med den innstiftede orden, slik Acta-formuleringer som «Guds overnaturlige inngripen i møte med syke mennesker» kan tilsi. Slike inndelinger – der verden deles opp i naturlig og overnaturlig – reduserer bare «helbredelse» til en magisk forklaringskomponent i toetasjesskjema; en hendig erstatning for det uforklarlige.

Forvandles til et kjøtthjerte. Men mirakelet gir seg ikke til kjenne på den måten, slik heller ikke forfatteren står og veiver med armene foran romanfigurene sine.

For underet er ikke «overnaturlig» eller «spektakulært», men naturlig og godt, som når et steinhjerte forvandles til et kjøtthjerte. Det skaper ikke forfjamselse – men visshet. Og takknemlighet. Siden ordet til syvende og sist er hans.

Å snakke meningsfullt om helbredelse handler derfor om å ta innover seg to ulike perspektiver samtidig: forbedret helsetilstand pluss takknemlighet. Teologien har ikke et sannere bud enn naturvitenskapen, men kan på sitt beste artikulere erfaringen av å være menneske mer helhetlig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt