Catch-22 for israelerne

Sommerens bestselger i Israel er en tynn blekke skrevet av historikeren Micah Goodman med den fengende tittelen "Catch 67" (Milkud 67 på hebraisk) som kanskje anbefales sterkest ved at både høyre- og venstresiden i israelsk politikk tar avstand fra den.

Boken er bare å finne, foreløpig, på hebraisk, i første rekke fordi den henvender seg til israelere som sliter mellom behovet for sikkerhet og drømmen om en rettvis fred, og ikke til oss andre som på god avstand reduserer konflikten til en simpel moralhistorie som er beleilig for vårt verdensbilde og/eller karriere.

Om definisjonen på galskap er å prøve det samme om og om igjen i håp om et nytt resultat, mener Goodman at Israel må forbedre sin tilregnelighet ved å se utover dagens modeller og ytterpunkter.

Han konstaterer er at hverken hauke- og duetilnærmingen til konflikten mellom Israel og palestinerne har vist seg å føre frem, og nå skylder de mest på hverandre: Høyresiden i Israel anklager venstresiden for dårskap som setter landets sikkerhet i eksistensiell fare, og venstresiden anklager høyresiden for uforsonlige dogmer som setter grunnleggende demokratiske verdier i eksistensiell fare.

Den brede israelske opinion er desillusjonert av begge fremstilingene, og forholdene på bakken viser lite fremgang (selv om det foregår mye lovende på lavere nivåer).

Goodman anvender tung ekspertise for å analysere strukturen i motsetningene og finner nyanser som gir handlingsrom, muligheter for fremdrift. (Han anser omverdenen som et forstyrrende element og henvender seg følgelig til israelerne).

Selv om det hverken er mulig å forhandle frem eller tvinge frem en varig løsning med palestinerne slik det er nå, fritar det ikke Israel fra muligheter og ansvar til å forbedre situasjonen.

Israels regjering bør velge tiltak som endrer problemet til det bedre, men med langt lavere ambisjoner for hvert trinn. Goodman foreslår enkle, unilaterale tiltak som gir palestinerne mer selvstyre, mer bevegelsesrom, bedre evne til å stå frem som en likeverdig partner uten at det går på bekostning av Israels sikkerhet mot trusler fra alle mulige kilder.

Blant annet foreslår han å beholde full militær kontroll over Jordandalen og våpenhvilelinjene fra 1949, men å legge større landområder på Vestbredden under PA og derved gi palestinerne mer sammenhengende landområder. Han mener Israel kan gi fra seg østlige nabolag i Jerusalem til PA, og at flere palestinere i steder som forblir under israelsk kontroll får tilbud om permanent oppholdstillatelse.

Ikke overraskende har ytterpunktene lite til overs for dette: Høyresiden avviser slikt som katastrofalt, for de mener at Israel ikke burde gi opp noe uten gjenytelser fra PA. For venstresiden er det å se bort fra rotårsakene i konflikten, nemlig okkupasjonen.

Innvendingene har, i følge Goodman, mye for seg, men at de bygger på premisser som ikke lenger er gyldige: det er bedre å “reorganisere” konflikten, selv om det på kort sikt kan øke temperaturen, og selv om det også pådrar seg irritasjon fra bedrevitende folk utenfor regionen som forestiller seg elegante løsninger som på magisk vis produserer fred.

Det er å håpe at Goodmans synspunkter får innflytelse: israelere er vante til å leve i livsfare, og har bevist evnen til å inngå tunge kompromisser. Men det moralske dilemmaet i dagens forhold til palestinerne er ikke til å holde ut: om det fører til noe godt å gjøre det riktige er det befriende i seg selv.