Pilegrimsvandringer begynner å ligne mer og mer på turisme, sa presten Kjell A. Nyhus i gårsdagens avis. Han mener pilegrimssentrenes satsing på kommeriselle tilbud utvanner hele ideen bak pilegrimsvandringen, som er enkelhet, stillhet og nøysomhet.
Den økende interessen for pilegrimstilbud de senere årene har mye positivt ved seg. Det reflekterer en økende interesse for det åndelige i et stadig mer sekulært samfunn, men også en lengsel etter å knytte det åndelige til noe konkret og kroppslig. Det handler om mer enn å be en bønn på en turistreise. En pilegrim skal være i stillhet i nærkontakt med naturen, og en pilegrim skal ha et mål som gir reisen retning.
Det betyr ikke at vi skal fremme en pilegrimspurisme og stille krav til hvem som skal få kalle seg pilegrim. Vi oppfatter heller ikke at det er Nyhus' anliggende. Han kritiserer pilegrimssentrene som er etablert de senere årene for å satse på å bygge ut dyre tilbud som ligner på turisme og for lite på å legge til rette for rimelige vandringer i naturen.
Pilegrimssentrene svarer at de ønsker at kommersielle krefter skal overta selve den praktiske organiseringen av pilegrimstilbud. Det er i utgangspunktet ikke noe galt i det. Men spørsmålet blir hva slags tilbud det stimuleres til. Dersom hovedhensikten er å bidra til økt verdiskaping langs pilegrimsleden, blir de enkle tilbudene lett skadelidende. Det burde være en hovedoppgave for pilegrimssentrene å sørge for å gjøre det mulig å vandre som pilegrim uten å måtte betale store beløp for det.
Tilrettelegging og vedlikehold av de ulike pilegrimsledene, med merking og rydding og oppdatering vil neppe være noe markedskreftene tar seg av. Det må være primæroppgaven for pilegrimssentrene å bidra til at det er mulig å vandre som pilegrim på egen hånd.
Så er det ingen grunn til å kritisere de som utvikler kommersielle tilbud med pilegrimspreg. Det kan være et bidrag til en mer meningsfylt turisme. Men det må ikke skje til fortrengsel for den egentlige ideen med pilegrimsvandring.