Når noen krever dere til regnskap

Apologetikk har for meg aldri vært annet enn å forsøke å svare på ­ærlige spørsmål jeg får – og som jeg stiller selv. Det handler slik vi leser i 1. Petersbrev 3,15-16 om å være «klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier», i ydmykhet.

Enkelte opplever det imidlertid som skummelt. Dermed kan Vårt Land advare mot «apologetikken» på forsiden 1. august. Det blir ikke mindre sterkt av å komme fra et kristent forbilde som Peter Halldorf. Og det er ikke første gang de seneste ­årene avisen velger intervjuobjekter 
eller bokanmeldere med negativt syn på rasjonelt trosforsvar – og slår det stort opp.

Jeg kan ikke tro annet enn at det er tilfeldig, men i fravær av motsatte førstesider fremstår det dessverre som en linje ­avisen støtter.

En karikatur. Leser man mer enn overskriftene, ser man ­heldigvis at det sjelden er ­apologetikk som sådan, men en ­bestemt type man har i ­tankene. Den som får alt til å gå opp, ­tunnelsynet der logikk er ­eneste verktøy, der det rasjonelle er hva kristen tro handler om og ­bygger på.

Men dette er noe alle advarer mot. Det er å slå inn åpne dører. Det er en karikatur ingen ­støtter, selv om enkelte av oss i­blant kan bli vel ivrige med logikken ­eller noen skulle tro at spissfindig ­religionsfilosofi er apologetikk.

Når vi diskuterer slike spørsmål, er det dessverre lett å tro at jeg selv er normen, uansett hvor mye jeg egentlig vet at vi er forskjellige, med ulike interesser, studier og erfaringer, favoritter og prosjekter. Noen trives mest med naturvitenskap, andre liker mystikk, noen elsker argumenter, andre fellesskap og lovsang. Og noen av oss trives med det meste.

Søren Kirkegaard. Det er ­altså mange potensielle feller når jeg skal tolke Peter Halldorf eller Håvard Nyhus som dro i gang debatten 19. juli ved å gjøre seg til talsmann for at «Du skal ikke ile Gud til unnsetning» med ­ingressen «Gud trenger ikke noe forsvar. Om noe trenger han det stikk motsatte».

Nyhus lener seg her til ­Søren Kirkegaard som sier at «Det krist­elige behøver intet forsvar, er ikke tjent med noe forsvar» og at apologetikken «er av alle forvanskninger den ­uforsvarligste, den mest bakvendte, og den ­farligste – den er det ubevisst underfundige forræderi».

Ja, i første halvdel av 1800-­tallet behøvde nok ikke «det ­kristelige» så mye forsvar. De færreste avviste Gud eller kristen tro – i teorien. Den ­store utfordringen var 
etterlevelse. Kierkegaard anliggende var dermed et engasjert og autentisk kristenliv – ikke at vi skulle stupe ut i hva som helst ­irrasjonelt ved første innskytelse.

Spørsmålet er imidlertid ikke hva 1800-tallsfilosofer så som utfordringer. På livssynstorget i 2017 ser vi at andelen guds­troende har falt dramatisk på mindre enn én generasjon. ­Ifølge undersøkelser er det nå flere som ikke tror at Gud eksisterer enn som tror det.

Hodet under armen. Selvsagt trenger ikke Gud noe forsvar. Like selvsagt er det ikke frelse i rasjonelle argumenter. Nei, dette går på noe så sentralt i kristen tro som å elske min neste – også når jeg møter ærlige spørsmål. ­Finnes det gode grunner for gudstro, som altså er noe annet enn gudetro? Kan man på ramme alvor tro at Jesus stod opp fra de døde, uten å ha hodet ­under armen? Har han i det hele tatt eksistert? Man må da bygge livet på viten og ikke på tro?

Selv om det holder i massevis 
med barnetro for å bli frelst, er det viktig å kunne snakke ­voksent om virkeligheten. Noen ganger til og med i et fagspråk.

Uten dette fremstår ­kristne ukjærlige mot alle som har spørsmål, nysgjerrighet og ­undring over vitenskap og verdier, tro og tanke, liv og lære. For ikke å si i møte med alle fordommer, ­fiendebilder og konspirasjons­teorier skapt av mytene om ­kirkens lange kamp mot kunnskap, enten man tror at den ødela biblioteket i Alexandria eller forfulgte alle som trodde at jorden var rund.

Relevant for fornuften. Selv falt det meg ikke engang inn å vurdere kristen tro før jeg møtte argumentasjon for Jesu oppstand­else. Da jeg oppdaget en religion som ikke bare handlet om «følelser og ­bortforklaringer, terapi og psykologi» (slik jeg som student opplevde ­religiøse drev med), ble jeg nysgjerrig på hva dette var for noe. Jeg ­tenkte vel også noe i retning av at hvis Gud fantes, var det underlig at han ikke også skulle være ­relevant for fornuften. Kunne bare følelses­mennesker finne Gud, kunne ikke en ordentlig Gud finnes.

Hva så med Peter ­Halld­orfs innvendinger? Hans store ­bekymring synes å være dem som søker i «protestantisk ­apologetikk» for å «eliminere usikkerhet», når Gud oppleves fjern eller man møter livets tvetydige mangfoldighet.

Ja, Halldorfs bøker og forkynnelse kan forhåpentligvis hjelpe mange som søker stadige opplevelser og bekreftelser, troens bevis i hverdagen. Men god apologetikk kan også være til hjelp. Selv om argumenter ikke fjerner all usikkerhet, kan de gi et mer stabilt grunnlag for noen steg i tro enn omskiftelige følelser.

Halldorfs innlegg viser også at han har mangelfull kunnskap om fagdebatten. Han kjenner ­tydeligvis ikke til den katolske filosofen Edward Fesers kritikk av den protestantiske William Lane Craig.

Ankepunktet er at Craig i så stor grad ­argumenterer for Guds eksistens ut fra hva som er mest sannsynlig ut fra ­fysikk, mens Fesers ­thomistiske tradisjon ­demonstrerer Guds ­eksistens ­logisk ut fra meta­fysikk. Skal man eliminere ­usikkerhet, 
synes det altså som det er mer å hente i katolsk enn protestantisk filosofi.

Alle lever i tro. Men uansett hvilken tradisjon man måtte stå i, handler mye om å vise at vi må leve med usikkerhet. Nettopp ­fordi så mange avviser kristen tro med at «du skal vite, ikke tro», er det så viktig å forklare hvor lite vi faktisk kan vite. Selv om finnes bedre grunner for noen typer tro enn for andre, må vi alle leve i tro.

Å slå opp «apologetikk» ­negativt i overskrifter er like meningsløst som å advare mot «forkynnelse» eller «politikk». Det dannes fort et bilde av at dette er noe betenkelig, i seg selv. Ja, det er grunn til å advare mot politisk ekstremisme eller TV-predikanter som lover fremgang og helbredelse. Men det har sine grunner at vi ikke ser førstesider i Vårt Land som advarer mot «forkynnelse» eller «politikk».