Tomas Moltu

9

Makt i sentrum

Makten i sentrum av norsk politikk er borte. Sentrumspartiene kjemper mot sperregrensen. Partiet De Kristne kan avgjøre hvilken regjering vi får.

Publisert: 4. aug 2017

I et levende og fungerende demokrati er det naturlig med en politisk spredning i forhold til offentlig styring og privat initiativ. I dette landskapet har sentrumspartiene i Norge fått stor makt i forhold til størrelse. For stor makt mener mange. I et rent strategisk perspektiv kan det være forståelig at Venstre og KrF løfter et tett samarbeid, selv om det kan oppfattes som uforståelig i et politisk perspektiv. I et strategisk spill er det forståelig for å sikre makten i sentrum, men politisk er ikke samarbeidet like åpenbart.

 

Den politiske forståelsen av et sentrumsparti i Norge er at en må kunne samarbeide til begge sider. Dagrunn Eriksen går nå fra nestlederposisjonen i KrF og inn i styret på den sosialdemokratiske tankesmien Agenda, hvor også Knut Arild Hareides nærmeste rådgiver er tilknyttet. Hun uttaler til Vårt Land «Skal KrF være et reelt sentrumsparti, må vi utforske sentrum-venstre også». Da KrF gjorde et vedtak på landsmøte i april 2017 som stengte døren for FrP og åpne for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet var det derfor en naturlig konsekvens av partiets strategiske posisjonering.

 

Velgeren som er opptatt av politiske løsninger kan finne det vanskelig å forstå at KrF forakter FrP, som stemte sammen med dem om ekteskapet, bare fordi kravet om en liberal innvandring er det viktigste for Norge nå. Samtidig er det en utfordringen at sentrumspartiene er uforutsigbare. Velgeren kan ikke ha tillit til at de får den regjeringen de vil ha. Når de stemmer på et sentrumsparti er risikoen for å våkne opp med en regjering en ikke ønsker svært høy.  Forutsetningen for å stemme på et sentrumsparti er blind tillit til partiledelsen. At de vil velge den regjeringen som velgeren ønsker. Og for valget i 2017 er det uten å fremlegge realistiske alternativer på forhånd.

 

Alle meningsmålinger viser nå at tillitten til sentrum er kraftig svekket, samtidig en utfordres en av et nytt parti med kristen profil som kan ta plass i stortinget. Både Venstre, SV og KrF risikerer å bryte ned under sperregrensen, og Venstre har hatt enkeltmålinger med en representasjon nær nykommeren Partiet De Kristne (PDK). Velgere som ønsker trygghet for et borgerlig alternativ, frihet for individet, styrking av nasjonalstaten med en politikk fundamentert i det kristne verdigrunnlaget har fått et nytt alternativ.

 

Da KrF sitt landsmøte våren 2017 gjorde vedtak om å stenge muligheter for regjeringssamarbeid med FrP, og åpne for et regjeringssamarbeid med AP var tilliten allerede kraftig svekket for partiet. Før lave meningsmålinger stod ledende KrF profiler i kø for å åpne samarbeid med AP. Hordaland  og Bergen ble omsider løftet frem som et utstillingsvindu. KrF sin nåværende nestleder Kjell Ingolf Ropstad åpnet, i sitt sommerintervju med Fedrelandsvennen sommeren 2016, for å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Til og med varaordføreren i Kristiansand åpnet muligheten for et AP samarbeid. Etter ferske krisemålinger har en søkt å redde situasjonen med å understreke at KrF primært ønsker et samarbeid med Høyre. Nå går KrF’s nestleder ut og definerer et regjeringssamarbeid med AP som uklokt. Det åpner for spørsmål om demokratiet i KrF fungerer. Tidligere informasjonsmedarbeider i KrF Nils-Petter Enstad påpeker at Kjell Ingolf Ropstad ikke har mandat til å utelukke et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Han påpeker at «det er vedtak i organ som landsstyre og landsmøte som forplikter et parti, ikke sommerlige uttalelser fra en nestleder.» Det eneste som nå er klart i sentrum er at forvirring og Illusjonen om et sentrum Høyre ikke er blitt mindre.

 

Det har heller ikke hjulpet at Knut Arild Hareide la frem forslag om at Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum kunne bli ny statsminister. Det understreker tydelig at partiledelsen ikke har noen anelse hvilken retning de vil. Det eneste de er sikre på er at de vil i regjering. De vil ha makt og posisjoner, men vet ikke med hvem, eller hvordan de skal komme dit. Troverdigheten er borte, og KrF har ikke noen kandidater som kan rette det opp igjen.

 

Et sentrum Høyre regjeringsalternativ til høsten 2017 er en ren illusjon. Landsmøtevedtak og konflikt mellom KrF og Frp gjør et videre samarbeid mellom dem umulig. Det eneste alternativet for kristne velgere som ønsker trygghet for et borgerlig samarbeid er derfor Partiet De Kristne. Og det er ingen tvil om at partiet henter støtte fra KrF sine kjernevelgere. Dette har ført til at KrF har måttet justere kursen på flere områder. Men alle partier utfordres nå på representasjon. «Ung og flink» har vært et rekruteringsmantra i de fleste partier. Men velgerne er trøtt av ”unge og flinke” politikere. De unge har ikke forstått at troverdighet forvitrer når det blir viktigere å bygge nettverk enn å bygge tillitt.

 

I tidligere tider var det vanlig at velgeren hadde full tillitt til partiledelsen i valg av regjeringsalternativ. Den tiden er forbi. Velgere i dag ønsker å ha en reell innflytelse på hvilken regjering Norge skal ha. Dette er en faktor som gjør at Partiet De Kristne kan overta innflytelsen som KrF har hatt i Norsk politikk. Godt valg!

 

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Tomas Moltu. Gå til den siterte teksten.
Det eneste alternativet for kristne velgere som ønsker trygghet for et borgerlig samarbeid er derfor Partiet De Kristne.

Jeg fulgte deg hit før logikken din virkelig brister. Om du mener det som står foran og etter, kan du ikke med rimelighet mene at det vil kunne bli noe samarbeide med et parti som vil ligge an til å få 1% av velgerne. Jeg tror du selv ser  at dette er ren opportunisme. 

1 liker  
Kommentar #2

Tomas Moltu

9 innlegg  49 kommentarer

Samarbeid krever enighet

Publisert over 2 år siden

Et samarbeid krever enighet. Dersom de borgerlige partiene ikke ønsker et samarbeid er de selfølgelig velgkommen til å å la være. Vi har likevel sagt at vi vil støtte en borgerlig regjering. Men tro ikke at vi ikke ønsker noe tilbake :)

Så må jeg få legge til om  vi får 1% eller 3% så kan vi likevel få like mange representanter som Venstre så får du selv vurdere om de driver med ren oppotunisme.


2 liker  
Kommentar #3

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Tomas Moltu. Gå til den siterte teksten.
Da KrF gjorde et vedtak på landsmøte i april 2017 som stengte døren for FrP og åpne for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet var det derfor en naturlig konsekvens av partiets strategiske posisjonering.

Innlegget gir eit spekulativt inntrykk når det vert påstått at "KrF forakter FrP". Mennesker kan ha slike kjensler, men ikkje organisasjoar. 

Ein sakleg debatt krev saklege argument og motargument. Difor er det avsporande å spele på subjektive inntrykk av antipati og sympati i den offentlege debatten. Eg oppmodar til at politikarane ikkje friviljug aukar politikarforakta ved å påstå at den eine politikaren foraktar den andre. Angrip heller med saklege og opplysande argument og få respekt tilbake!

Til det siterte:

Dei partia eg har sjekka har greie nettsider som opplyser om standpunkta. I følgje nettsidene til KrF har landsmøtet i 2017 vedteke følgjande med relevans for spørsmålet Moltu tek opp:

"4. Dersom et regjeringssamarbeid sentrum/Høyre ikke er mulig etter valget, må KrF søke andre gjennomslag for vår politikk og mest sannsynlig velge opposisjon."

Dette er eit standpunkt der opposisjon er det mest sannsynlege utfallet. "Regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet" som innlegget tek opp, har ingen prioritet i det siterte. 

Innlegget taler for PDK. Partiet fekk ei oppslutning på 0,6 % i stortingsvalet i 2013. Oppslutninga varierte mellom 0,2 prosent i Oslo og Akershus og 2,0 prosent i Vest-Agder. Vest-Agder har seks stortingsmandat. Det siste distriktsmandatet gjekk til Kristelig Folkeparti med 13,9 prosent av røystene, som kan lesast slik at PDK mangla rundt 12 prosent for å få eit mandat. 

Hadde PDK fått litt fleire røyster og KrF litt færre i Vest-Agder hadde det siste distriktsmandatet gått til Arbeidarpartiet. Med innleggsforfattaren sitt syn på AP bør det vere eit tankekors at PDK, - som elles ikkje synast på meiningsmålingane, - hadde større sjanse for å bidra til at KrF mista eit distriktsmandat og AP fekk eit enn til sjølv å kapre eit mandat. 

1 liker  
Kommentar #4

Tomas Moltu

9 innlegg  49 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
"Regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet" som innlegget tek opp, har ingen prioritet i det siterte. 

Takk til Asgeir Remø for et saklig innlegg. Kan en organisasjon "ha forakt"? Kan en organisasjon "være engasjert"? Kan en organisasjon "ha en mening"? Nei, strengt tatt ikke. Det er medlemmene og de tillitsvalgte som har det. Så kan en organisasjons formelle fora gi uttrykk og beslutte noe.

"Regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet" som innlegget tek opp, har ingen prioritet i det siterte. " skriver du, og har tilsynelatende rett. Prioriteten er

1. avsette den sittende regjeringen. 

2. Etablere en ny regjering av H, V og KrF

3. Hvis det ikke går "mest sannsynlig velge opposisjon" (?)

4. Inn i en annen regjering

Både før, under og etter landsmøte har KrF hatt sterk fokus på å komme i regjering. Punkt 1 er enkelt dersom KrF skulle komme i en vippeposisjon. Punkt 2 er umulig da det krever FrP sin støtte (som jo er utenkelig). Punkt 3 forutsetter derfor at KrF innsetter en AP ledet regjering hvor KrF står utenfor. Men vedtaket fra landsmøte åpner for at KrF kan gå inn i denne regjeringen og retorikken fra KrF siden i fjor sommer har vært at en vil inn i regjering.   


Så trekker du frem eksempelet fra Vest Agder. La meg da trekke frem eksempelet fra Hordaland. Her fikk KrF ca 10.000 stemmer som ikke gav noen uttelling i form av ekstra mandat på Hordalandsbenken. Dersom de stemmene hadde gått til PDK så hadde "kristenfolket" fått inn 2 (KRF og PDK) representanter i stedet for 1 (KrF)

Ut fra ditt eget resonement så bør da mange KrFére stemme PDK til høstens valg i Hordaland for å sikre en bredere og bedre representasjon.

Og for ordens skyld. Dersom alle som stemte PDK i Hordaland hadde stemt KrF så hadde KrF likevel bare fått en representant inn på Stortinget.



1 liker  
Kommentar #5

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Tomas Moltu. Gå til den siterte teksten.

"Regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet" som innlegget tek opp, har ingen prioritet i det siterte. " skriver du, og har tilsynelatende rett. Prioriteten er

1. avsette den sittende regjeringen. 

2. Etablere en ny regjering av H, V og KrF

3. Hvis det ikke går "mest sannsynlig velge opposisjon" (?)

4. Inn i en annen regjering

Tomas Moltu si tolking av KrF sitt standpunkt om "Regjering og samarbeid" opplever eg lite treffande. Vi burde kanskje lete til KrF-medlemar forsvare standpunktet, men dei gjer ikkje det. Så vi får bruke leseferdigheitene.

ad. punkt 1:

Det står ikkje i vedtaket at KrF vil avsette den sitjande regjeringa. KrF sin førsteprioritet vert klart uttrykt som "en ny sentrum-Høyre regjering i 2017". Det er direkte usannsynleg at KrF vil stå for ei direkte avsetting av ei Solberg-regjering når partiet har som mål å kome i regjering med Erna Solberg som statsminister. Ein bør rekne med at landsstyret og landsmøtet i KrF sjølvsagt også forstår det. 

ad. punkt 2:

KrF har ikkje namngitt andre sentrumsparti og vil nok gjerne halde open døra for Senterpartiet, men det går nok ikkje saman med dagens Høgre. Så Moltus tolking (H, V og KrF) er rimeleg. Solberg vil kunne stå overfor valet mellom ei mindretalsregjering utan avklart fleirtal i Stortinget med anten KrF og Venstre eller Framstegspartiet i regjering saman med Høgre.

ad. punkt 3 og 4:

Dette er situasjonen der Høgre, Venstre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti ikkje har fleirtal. KrFs jobb vil også då vere å søke makt for å få best mogleg gjennomslag for partiet sitt program. 

NRK har vore på heimebesøk i Knut Arild Hareides barndomsheim i lag med Erna Solberg og tolkar situasjonen slik at Hareide Sverger troskap til Erna. Det er ingen grunn til å vente på noko avsetting.  Styrkeforholdet etter valet avgjer regjeringskabalen.

Det store spørsmålet i årets regjeringskabal er om KrF, Venstre, Framstegspartiet og Høgre får fleire eller færre Stortings-mandat enn Raudt, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Det er lite som tyder på at røyster til PDK er til noko hjelp for dei som eventuelt ønskjer at Solberg-regjeringa skal fortsette. MDG (og Raudt) vil ingen ha med i regjering, men MDG kan bli ein joker. 

.

Moltu viser til at KrF i Hordaland fekk "ca 10.000 stemmer som ikke gav noen uttelling i form av ekstra mandat på Hordalandsbenken". Det er korrekt, men dei ca. 10.000 røystene bidrog til utjamningsmandat. KrF fekk fem utjamningsmandat i 2013: Line Henriette Hjemdal (Østfold), Hans Olav Syversen (Oslo), Anders Tyvand (Vestfold), Geir Bekkevold (Telemark) og Kjell Ingolf Ropstad (Aust-Agder). 

Den sokalla sperregrensa på 4 prosent på landsplan avgjer om ein får utjamningsmandat i valkrinsane (fylka). Utan dei rundt 10.000 røystene og meir enn 4 prosent oppslutning på landsplan kunne KrF mista halve stortingsgruppa og leiaren av finanskomiteen og ein av nestleiarane i partiet hadde falle ut av Stortinget.

PDK fekk 2 prosent og 1.975 røyster i Hordaland i 2013. Tanken om at 10.000 "flytter over" frå KrF til PDK i 2017 er fjernt frå røyndomen. Det var totalt 3,8 prosent av røystene i Hordaland som hamna i kategorien "andre" i 2013. I Poll of polls siste oppteljing av målingane for 2017-valet er det 1,8 prosent i denne kategorien. 

Det er ingen lyspunkt for PDK i denne horisonten. Folk får røyste slik dei er overtydde om, men dersom ein vil ha påverknad med røysta bør ein truleg velje eit anna parti.

Kommentar #6

Tomas Moltu

9 innlegg  49 kommentarer

Jo, det står i vedtaket

Publisert over 2 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.

Det står ikkje i vedtaket at KrF vil avsette den sitjande regjeringa. KrF sin førsteprioritet vert klart uttrykt som "en ny sentrum-Høyre regjering i 2017". Det er direkte usannsynleg at KrF vil stå for ei direkte avsetting av ei Solberg-regjering når partiet har som mål å kome i regjering med Erna Solberg som statsminister. Ein bør rekne med at landsstyret og landsmøtet i KrF sjølvsagt også forstår det. 

Det er mulig du oppfatter innlegget som lite treffende men da kan du umulig forstå sakens realiteter - noe jeg håper at KrF sitt landsmøte har gjort.

Det står i vedtaket at KrF vil avsette den sittende regjeringen. Det finner du i din neste setning "en ny sentrum-Høyre regjering". En trenger ikke spekulere i at KrF ønsker en ny regjering. Det ligger åpenbart i teksten og er et ubestridelig faktum. Dersom KrF ønsket den samme regjeringen som nå - så er det ikke en "ny sentrum-Høyre regjering" For at FrP skal ut av den sittende regjeringen - så må en avsette den sittende regjeringen for så å danne en ny - uten FrP. Sannsynligheten for at Høyre går med på det - er som du sier selv "direkte usannsynlig". Hvis ikke du forstår dette så er du blitt lurt. Still deg selv spørsmålet: Hvordan i all verden skal en sentrum-Høyre regjering oppstå - om ikke det vil være at KrF avsetter den sittende regjeringen for så å ta FrP sin plass (og da med krav om støtte fra FrP - hvis ikke en da inbiller seg at AP eller andre fra venstresiden skal tre støttende til).

Så er hele din utregning av forholdene rundt sperregrensen feil. Det er og tallene for Hordaland. Jeg noterer likevel at du mener at det er Hordaland som skal ta ansvaret for å holde KrF over sperregrensen og sikre oppslutning for flere utjevningsmandater. Det er jo en helt ufattelig påstand. Den er søkt og har kun til hensikt å avspore det egentilige problemet - at KrF at de har mistet 2/3 av velgerene sine og har ingen anelse om hvordan en skal hente seg inn igjen. KrF får selv ta ansvar for nedgangen. Den begynte lenge før PDK oppstod som parti. At KrF ikke har klart å samle innad eller utad er et problem KrF selv må håndtere. De har ikke monopol på kristne velgere  i noe fylke.

Så ser jeg at du blander sammen begrepene makt og innflytelse men det er en annen sak. Demokratiet fungerer best når en stemmer på det partiet og de kandidatene som en er mest enige med. Godt valg!


Kommentar #7

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Tomas Moltu. Gå til den siterte teksten.
Det står i vedtaket at KrF vil avsette den sittende regjeringen. Det finner du i din neste setning "en ny sentrum-Høyre regjering".

Tja, dette blir kanskje litt semantikk og statsskikk, men eg får gjere eit forsøk.

Setninga landsstyret fekk tillslutning frå lansdmøtet til lyder slik: "KrF vil arbeide for en ny sentrum-Høyre regjering i 2017"

Første spørsmålet er om dette betyr ei anna regjering enn den noverande. 

Så lenge det er kontinuitet ved regjeringssjefen er det vanleg å omtale regjeringer ved regjeringssjefen. Willoch-regjeringa sat i perioden 1981-1986 sjølv om den vart utvida med Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet i  1983 og det var Stortings-val i 1985. Det er generelt slik at vi ikkje "set av" ein statsminister fordi ho eller han skiftar mannskap.

KrF har sagt at partiet ønskjer ei regjering under Solbergs leiing. Dersom statsrådane frå Framstegspartiet går ut og det kjem nye frå KrF og Venstre treng ein ikkje "avsette" statsministeren. Solberg-regjeringa fortset slik Willoch-regjeringa gjorde.

Dernest kan ein spørje kva avsetjing kan bety etter norsk statsskikk. Vi har ikkje krav om at ein sitjande statsminister må søkje avskjed dersom han eller ho ikkje får eit positivt tillitsvotum i Stortinget (positiv parlamentarisme/investitur). Derimot har vi ein praksis for negativ parlamentarisme, dvs. at ein regjeringssjef må søke kongen om avskil om den får eit mistillitsvotum mot seg. I praksis vil derfor ein statsminister søke kongen om avskil om ho/han får fleirtalet i Stortinget mot seg. 

Det kan skje ved val. Dersom Raudt, SV, SP og AP kjem i fleirtal etter årets val vil Solberg etter vanleg praksis søke avskil og rå kongen til å be Støre danne regjering. I den situasjonen er det ikkje rimeleg å hevde at KrF har avsett Solberg-regjeringa. Det har i so fall veljarane gjort.

Eit anna alternativ er at eit fleirtal i Stortinget vert danna ved at KrF eller Venstre går saman med den sosialistiske sida og fremmar mistillitsvotum mot Solberg-regjeringa. Det er det ingen sakleg grunn til å tru ligg i Kristeleg Folkepartis vedtak om regjering og samarbeid i tilknyting til 2017-valet. Jamfør det eg skreiv i kommentar #5. NRK har truleg rett i at Hareide Sverger troskap til Erna i dette valet. 

Men, Venstre og Kristeleg Folkeparti sine vedtak gir ingen grunn til å vente ein ny samarbeidsavtale så lenge Solberg held fast på eit regjeringssamarbeid med Framstegspartiet. Det betyr ikkje ei avsetting. Solberg kan fortsette og regjere i mindretal heilt til ho eventuelt ikkje vil iverksette eit vedtak i Stortinget og stiller kabinettspørsmål eller får mistillitsvotum. Kristeleg Folkeparti stiller i realiteten Solberg overfor valet mellom å regjere i mindretal med Framstegspartiet eller i mindretal med Kristeleg Forlkeparti og Venstre. 

Avgangen til Willoch-regjeringa vart eit vasskilje i norsk politikk. Framstegspartiet avsette i realiteten Willoch-regjeringa fordi Frp ikkje ville støtte ei auke i bensinavgifta. Partiet ville heller bryte løftet om ikkje å felle ei borgarleg regjering. 

Etter Willoch-regjeringa har vi fått eit strekk i det ikkje-sosialistiske laget. KrF skriv i vedtaket: "Med respekt for de politiske forskjellene er et regjeringssamarbeid med Frp ikke aktuelt." Venstre kan sjå ut til å ha enno større problem i høvet til Frp. Senterpartiet har som kjent "hoppa over gjerdet", men det er uvisst om det er Senterpartiet som har gått mot venstre i reell politikk eller Høgre som har følgd Framstegspartiet mot høgre, - eller om vi har med heilt andre og kryssande politiske dimensjonar å gjere. 

Dette er uttrykk for reelle politiske usemjer som må respekterast. Vi har heldigvis eit demokrati, ein politisk kultur, ein statsrett og ein statsskikk som gir grunnlag for å handtere usemjene.  Godt val!

.

PS! Når det gjeld påstandane om feil i spørsmåla om sperregrensa vil eg oppmode dei av lesarane som har tenkt å meine noko om det, om å studere denne informative sida om stortingsvalet i 2013.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere