Til jord skal jeg bli

Det begynner i det min hustru reiser av gårde med Jar-trikken om morgenen. Det tar ikke mange minuttene før jeg stående ved kjøkkenbenken, forsyner meg av müsliposen. Uansett hvor mye jeg forsøker, drysser det korn og fruktbiter ned på gulvet, der maur snart kommer krypende, etter at det allerede for tredve år siden nedfelte seg i tuens dna, at rett inn til høyre ved kjøleskapet i nr 27 finnes næringen som skal holde det hele i gang. Jeg vet at man klan blande müsli med melk eller youghurt og spise med skje, men det er noe med å spise rett ut av posen med hånd, en hånd som jeg kaster plutselig mot munnen, for liksom å støte maten inn mot svelget - den samme teknikken menn bruker på særlig peanøtter, jeg kan godt tenke meg at neandertalere dro endel damer på denne hivingen av mat, dette er nedarvet kunnskap, selv om presisjonen er noe svekket etter noen hundre tusen år under tak.

Etter å ha spist dagens første måltid stående, er det tid for å legge klærne i en sti mellom soveværelset og badet. Det er ikke så sikkert at vi er skapt for å bruke skittentøyskurver og klesskap, eller at kleshengere er den beste måten å oppbevare klær på. Jeg ser selv at det ikke er optimalt, om man bare vurderer den estetiske siden, men det er noe med å være parat - når bjørnen kommer eller armageddon, er det slett ikke nødvendigvis alle dem med walk in closet som overlever, det kan vel så gjerne være menn som er klare på veldig kort varsel.

Bare et par ord om hagearbeid. Det er noe tvangsmessig protestantisk, har det slått meg, dette med å gjøre ting ferdig i samme veiv, ja eller å rydde vekk verktøy samme dag som det blir brukt, og alt dette med at man ikke tar pauser før man har fortjent det. Jeg setter meg ned veldig tidlig, nesten i det samme jeg har begynt. Det er noe med å visualisere det som skal gjøres. Holde igjen. Legge lokk på gjennomføringstrangen, slik at en eventuell ferdigstillelse føles så uendelig mye bedre. Her forleden hengte jeg opp klipsrammen med  barnetegningen eldstemann begeistret overrasket oss med på midten av nittitallet. Vel,  overraskelsen blir desto større når han kommer på besøk og ser den hengt opp av far, plutselig, på veggen den stod lent opptil.

Jeg mener min praksis har dekning i alle slags religiøs skrifter. Buddha kunne sitte i dagesvis og utsette ting. Markusevangeliet har sine velkjente passasjer om liljene på marken som ikke akkurat løper rundt og ferdigstiller i tide og utide. Du skal ikke langt ut i en andakt før noen maser på deg om å være tilstede i livet. Ja da, jeg er tilstede, jeg spinner ikke, jeg sitter ikke og planlegger livet mens jeg går glipp av alle dagene underveis. Du finner ikke mer her og nå og mindfullness enn en mann som kaster frukt og bær inn mellom tennene, stående i en haug av sine egne skjorter og håndkler mens maur går i skyttel rundt anklene og muggen skraper langs husveggene. Vi overgir oss til naturen. Muggen og maurene er der for å hente oss hjem. Fra jord er vi kommet, til jord skal vi bli. Strengt tatt er müslien du gir ungene dine ernært av døde menn i femtiårene. Vel bekomme.