Oslo bispedømmes bispekandidater i Trefoldighetskirken

Denne dagen, midt i juni måned 2017, har 53 personer markert på facebook at de vil være til stede, men når jeg kommer inn i kirken, er det sikkert godt over 100 der. Med litt god avstand mellom de tilstedeværende, virket kirken ganske full. Åpen folkekirke står for arrangementet hvor de 5 kandidatene til bispestillingen i Oslo skal spørres ut – om hvorfor de ble prest, om hva de har å bidra med som biskop i Oslo, om hvordan de vil ta tak i «de store tingene». Prisverdig blir det brukt lite tid på spørsmål rundt liturgi for likekjønnede! Og så får de spørsmål om hvordan de ville følge opp bispedømmets målsetting om å få flere til å gå til gudstjeneste.

Jeg tenkte at bispekandidatene, siden de var i Trefoldighetskirken, kanskje ville reflektere litt over det som skjedde i denne kirken gjennom 70-tallet hvor man kunne samle opp til 2000 ungdommer til månedlige gudstjenester, men kanskje er bispekandidatene for unge til å ha opplevd den tiden? «Guds Fred»-miljøet som stod bak, var preget av omvendelse og etterfølgelse, av et enkelt levesett og omsorg for de svakeste, fellesskap og forpliktelse, og ikke minst et sterkt fokus på bibelundervisning. Men først og fremst var det bruken av datidens kulturuttrykk i gudstjenesten som skapte begeistring og samlet folk – 3 gitarer, ei tverrfløyte og en tamburin – visesang og folk-rock!

Kanskje fulgte jeg litt dårlig med da bispekandidatene svarte på spørsmålet om hvordan de ville fylle kirkene, for tankene mine kretset nok mer rundt det jeg selv opplevede i denne kirken gjennom 70-tallet og hvordan det fortsatt inspirerer meg til tjeneste i kirken. Kan det engasjementet som ble skapt den gangen skapes på nytt med dagens kulturuttrykk? Jeg kan ikke huske at kandidatene kom med så mange interessante, revolusjonerende og nytenkende ideer. Men jeg merket meg Stålsetts kommentar om ikke å bli for sjølopptatt, Grasaas sitt innspill om et mer differensiert gudstjenestetilbud i sentrumskirkene, og ikke minst Hauges bekjennelse av smerten ved å høre folk som har vært på gudstjeneste si: «Jeg kjenner meg ikke hjemme her».

Det er vel der jeg og flere med meg kjenner oss igjen – vi føler oss ikke helt hjemme der, altså i gudstjenesten. Det er ikke helt min kultur. Det er ikke min form. Selv om jeg jevnlig har gått til gudstjeneste siden jeg var barn… Jeg har valgt å jobbe frivillig i kirken med barn og ungdom i klubb og kor, og min erfaring er at det er mulig å samle stappfulle hus når man bruker de kulturuttrykk og former barn og unge er fortrolig med. Men veien over til gudstjenestekulturen, den er krevende, og for mange nesten umulig.

Jeg innrømmer det gjerne: stappfulle kirker trigger meg! Kanskje har det noe med erfaringen fra ungdomsåra å gjøre, fra Jesus-vekkelsen i Grenlandsområdet og gospelkveldene i Trefoldighetskirken i Oslo. Men det er også noe med de gode opplevelsene i godt voksen alder fra stappfulle gudstjenester i en ortodoks kirke i Montenegro, en baptistmenighet i Harlem eller i ei enkel kirke på landsbygda i Kamerun, eller fra nattklubben Escape i Amsterdam hvor Hillsong har sine gudstjenester. Og det finnes kirker i Oslo som søndag etter søndag samler fulle hus. Har vi noe å lære her når det gjelder å samle flere til gudstjeneste i våre egne kirker?

Det sies at av de som går til gudstjeneste i Oslo på en vanlig søndag går ¼ i den norske kirke, ¼ i den katolske kirke, ¼ i migrantkirkene og den siste ¼ i frimenigheter. Relatert til medlemsmassen, er deltakelsen på gudstjenester utenfor den norske kirke ekstremt mye høyere. Det kan kanskje skyldes messeplikten i den katolske kirke, eller fellesskapet i migrantkirkene og et mer moderne kulturuttrykk i en del av frimenighetene. Kanskje bør den nye biskopen i Oslo se litt på erfaringene og hente inspirasjon fra disse? Vi kan, som Stålsett sa, fort bli for sjølopptatt.

Jeg er overbevist om at vi har mye å lære av andre! Det undrer meg at økumenikk og tverrkirkelig samarbeid ikke ble berørt under utspørringen i Trefoldighetskirken, og jeg kan heller ikke huske at dette har fått noen særlig oppmerksomhet i de intervjuer med kandidatene som er gjort i Dagen, Vårt Land eller Aftenposten. 70-tallets kulturuttrykk er neppe gangbart på samme måte i dag, men kanskje er det noen nye former som kan brukes? Kanskje kan vi lære noe av de kirkene som virkelig lykkes med å samle mange til gudstjeneste? Og kanskje vi kunne fått et signal fra bispekandidatene om hva de mener om dette før avstemningsrunden i menighetsrådene er ferdig?