Mirakler og undere. Å si ja til livet, til tross for alt som kan få oss til å ville resignere

Begrepene mening, livsskjebne og tro er alle utfordrende kvaliteter som man bør ha i mente. Det henger sammen. Men så var det å finne ut hvordan. Det blir desto mer utfordrende når temaet handler om det troende og lidende enkeltmenneske.

For egen del, så er jeg overbevist om at helbredelser kan skje via medmennesker. Enten de er profesjonelle leger, eller via healing som f.eks. Snåsamannen er kjent for. Men verken alle leger eller healere bidrar til helbredelse med matematisk konsekvens. Videre finnes det dessverre manipulerende sjarlataner og ignorante fjols dominert av hybris som lettbent markedsfører undere og mirakler via en kristen sosiolekt.  Den som her selvbevisst behersker språket og tolkningene skaper ofte inntrykk av autoritet; og dermed åpnes muligheten for maktmisbruk: Er man syk eller lider av andre årsaker, så er man alltid samtidig i en svakere og sårbar posisjon. Tro har nemlig også en håpsdimensjon; man gir dermed i gitte tilfeller fra seg makt til den som endelig åpner for en rask Guddommelig løsning. Størst av alt er jo kjærligheten. Men samtidig gir man fra seg mer. Begrepene "ettertanke",  "kalkulert risiko" og omsorg i lidelsen dagen derpå er her hinsides den virkeligheten man gis løfter om.

Når vi står maktesløse i møte med livets mange tunge slag, så er det lett at vi regressivt gripes av barnets faser og fjernt fra all logikk trygler om at en autoritet endelig griper effektivt inn for å løse problemene. Den som trer inn i den søkende svakes og sårbares sirkler her, og videre subtilt stimulerer håpselementet med løfter fra Gud, har derfor et enormt ansvar. Fordi muligheten for misbruk av tillit hos en som allerede lider er radikalt til stede. Men ikke alle ser, eller vil se, den dype og brede grøften som ofte befinner seg mellom idealenes verden og virkeligheten selv. Det er vel derfor de faller i den så ofte. Bare synd at de dermed også river med seg andre; hvor ikke alle har et sikkerhetsnett - fordi dette allerede var borte. Visse sjarlataners mangel på erkjennelse og mellommenneskelig innsikt blir derfor først erkjent når det er for sent. Men da er det også for sent.

Når de grå og utfordrende dagene kommer og går, så er mirakler per se et svært så utfordrende tema også for meg som troende katolikk. Opplever jeg noe uforklarlig så spør jeg ikke alltid først etter fenomenets årsaker, men undrer meg over selve virkningen i det som skjedde og skjer. Jeg er som alle andre selvsagt preget av min bias, dvs akkurat jeg qua bekjennende mangeårig kristen. Det jeg ser og hører er underlagt mer enn bare det umiddelbare; det finnes ingen persepsjons- og tankefri virkelighet her heller. Jeg tenker over virkeligheten og det som skjer - for all del, men det er lett å samtidig overse at det er nettopp jeg som tenker og sorterer.

Skal jeg primært basere min tro kvantitativt på antall gjennombrytende undere i forhold til mengden av mørke, tunge og skrekkelige dager preget av lidelse i andres og eget liv, så blir det nok fattig og heller tynne greier. På et slikt simpelt grunnlag blir troen en dårlig vits. Men: Det handler faktisk om noe annet. Her ligger den vanskelige oppgaven å være tro mot livet; makter ikke kirken dét, så skyves mennesket bort. Og satt helt på spissen: Apologetikk og tro etter holocaust tydeliggjør som kjent dette utfordrende prosjektet overmåte  -også for den enkelte.

Det er derfor lett å bli noe forlegen når dette med helgener og mirakler er på dagsordenen. Man bør dog aldri glemme å skille mellom det irrasjonelle og antirasjonelle, dette er to forskjellige ting. Å få dette med mirakler og helgener til å passe med en rasjonell scientistisk tankegang blir nok langt på vei et prosjekt over ævne. Språk- og kategorimistakene står som kjent i kø der paradigmene ikke alltid overlapper hverandre.

Dog tror jeg altså på en skapende og elskende Gud; og åpenhet for undere har jeg beholdt, slik jeg innledet med. En ikke ubetydelig årsak er kanskje at jeg har erfart noe som faller inn under denne kategorien hendelser gjennom livet. Men dette var og er mer klare unntak og hint om en større virkelighet som så videre stimulerer meg til å gå inn i den nærværende ukontrollerbare virkeligheten vi alle gjenkjenner på godt og vondt. Dvs ikke flykte fra den.

«Stå opp ta din seng å gå!» Dvs tilbake og ut i virkelighetens utfordrende og vanskelige hverdag igjen. Fordi det er bare her jeg kan finne Gud, min neste og meg selv. Her kan jeg bli den jeg er. Ikke i unntakene og det høyst uvanlige. Og dette henger sammen. I dette nærvær og møte er det livet oppstår og dannes.

Men undere og mirakler er altså ikke noe som passer inn i vår moderne rasjonelle verdens mentalitet; vi er alle del av både rasjonalitet, vitenskapelig tilnærming og har oppøvet en skepsis til alt som ikke det dominerende vitenskapsparadigmet kan forklare. Det "må" med matematisk nødvendighet gjennomgående finnes en rasjonell forklarlig årsakssammenheng, som selvsagt bekrefter det vi alle allerede er trygge på. Det som ikke er intersubjektivt testbart, kategoriseres som tilfeldigheter eller tøv. Det må derfor alltid være en forklarlig årsakssammenheng eller snakk om svindel der noen snakker om undere og mirakler. Men det er forskjell på sunn og usunn skepsis.

Dog er det både noe utfordrende og truende, som det også er noe inspirerende og vekkende, ved det vanskelige med mirakler. Her inviteres vi til en eksistensiell konfrontasjon med virkeligheten selv; som en foruroligende påminnelse: Virkeligheten er noe mer, og du og jeg er en del av den. Både det vonde, det lidelsesfulle som det mer lyse og underlige. Naturvitenskapens grenser og virkelighetens grenser er ikke nødvendigvis alltid sammenfallende. Jeg utfordres her til en aksept av hva troen omfatter, og jeg minnes om at jeg aldri kan innskrenke Gud til en oversiktlig, trygg og kontrollerbar entitet som ikke kan trosse de grenser jeg kjenner meg hjemme i og dermed har satt for Ham. Det er m.a.o. ikke mirakler og undere som fører meg til tro på Gud, men omvendt: Erfaringen av Jesus Kristus gir mening til troen på at virkeligheten er noe større og mer, som sågar i visse tilfelle kan åpne for f.eks. uforståelige helbredelser. Men det er uansett ikke her poenget ligger i det hele tatt. Er det noe jeg dog har erfart, så er det at Gud er med meg i de mange grå, mørke, smertefulle og fortvilelespregede hverdagene. HER ligger basisen. Å dele denne erkjennelsen ser jeg som det sentrale i en forkynnelse. Ikke vektlegge unntakstilfellene.

Til slutt en høyst nødvendig påminnelse fra K.E. Løgstrup som også visse mirakelpredikanter burde ha plassert på talestolen og lese nøye gjennom før de sier noe : "Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej».